Ishockey, håp og kjærlighet

– Denne drakten har jeg alltid på meg på hjemmekamper, sier Ernst Erlandsen og trekker den blå hockeydrakten til Vålerenga over hodet.

På stuen henger lamper på tre av de fire grønne veggene, men ingen av stikkontaktene er i. Alle gardiner er trukket for, og den runde veggklokka har stoppet på åtte blank. Musikk fra en stor, gammel FM-radio er det eneste tegnet på at noen faktisk er hjemme.

– Om jeg er på vei ut døra og mister en ting på gulvet som jeg må ha med meg, kan jeg bruke tre kvarter på å lete etter den. Når jeg til slutt gir opp og bestemmer meg for å dra uten den, sparker jeg borti den og finner ut at den har ligget rett ved føttene mine hele tiden.

Ernst Erlandsen (45) trenger ikke å skru på lysene eller åpne gardinene. Han har vært blind i 26 år.