Flyktninger integreres ved sjakkbrettet

– Magnus Carlsen gjør begge disse trekkene. Og han kan ikke være et dårlig forbilde for oss.  

De fleste kjenner ham fra NRKs sjakksendinger. Nå fyller stemmen til Torstein Bae biblioteket på Bøler sørøst i Oslo.

Det er kveld, og store deler av lokalet er forlatt. I det ene hjørnet er det imidlertid fullt av folk langs oppstilte langbord. Blikkene fra rundt 20 personer er festet på Bae, der han står og gestikulerer ved et forstørret sjakkbrett. Muntlige forklaringer forsterkes av brikkene som flyttes mellom de gule og svarte feltene.

Bak ham lener høstmørket seg mot vinduene. Og rett nedenfor kneiser hyller tettpakket med bøker. Omslagene ber om oppmerksomhet, men får ingen. Ikke nå. Det eneste som avbryter Baes instruksjoner, er spredte latterutbrudd og lyden av stoler som skraper mot linoleumsgulvet.

Her sitter mennesker med vidt forskjellig bakgrunn. Noen har vokst opp i dette området. Andre har ikke vært i Norge i mer enn et par år eller noen måneder. Noen har begynt på et nytt liv i landet. Andre vet ikke om de får lov til å bli værende.

Men i dette biblioteket bindes de sammen. Gjennom sjakken.  

– Det er en sosial greie der man kan treffes og ha et felles språk, sier Torstein Bae.

Se Torstein Bae forklare tanken bak tiltaket:

Flyktningkrisen vekket engasjement

Det begynte i 2015. Flyktningkrisen dominerte nyhetsbildet. Båter med flyktninger som sank, familier som ble oppløst og en tre år gammel gutt som lå druknet på en strand i Tyrkia: De vonde historiene trengte seg hjem til folk.

Et voldsomt engasjement vokste frem. De norske hjelpeorganisasjonene meldte om et enormt antall henvendelser fra folk som ønsket å bidra. «Slik kan du hjelpe flyktningene», lød en VG-overskrift.

Torstein Bae og kona Silje Bjerke følte på det: De måtte gjøre noe. Hjelpe til. Men hvordan?

Svaret finnes i biblioteket på Bøler. Én kveld i uken møtes flyktninger og nordmenn her. De snakker sammen og spiller sjakk.

Mange kommer igjen og igjen, men som regel er det også noen nye hver gang.

– Til å begynne med var det folk som satt på mottak uten én krone og trengte et tilbud for å komme seg litt unna en trist tilværelse. Etter hvert er det også blitt mer en møteplass, der flyktninger kan treffe nordmenn og komme seg litt inn i vårt samfunn, sier Torstein Bae.

Lærer norsk gjennom sjakk

– Er det noen som har sett dette trekket før? Det har et spesielt navn. Hva heter åpningen vi har nå på brettet?

Torstein Bae speider ut over forsamlingen. Det er stille et par sekunder, før en litt nølende stemme høres.

– Dronninggambit? sier Nechrvan Murad. Han er en av flyktningene som kommer hit igjen og igjen.

– Ja! Hva betyr det at det er en gambit? svarer Bae.

Nå kommer responsen kontant:

– At man ofrer noe.

– Riktig! utbryter Bae.

Murads munnviker trekkes opp til et smil. Ved langbordene nikkes det anerkjennende.

Det er to år siden Nechrvan Murad kom til Norge, og det er rundt ett år siden han ble kjent med sjakkopplegget på Bøler.

Også hjemme i Syria spilte han sjakk. Det var storebroren hans som lærte ham spillet. Men sjakk har aldri betydd så mye for ham som det gjør nå.

– Jeg er blitt kjent med mange nordmenn gjennom sjakken, og jeg blir stadig bedre til å snakke norsk, sier han – på norsk.

Sjakkflyktningenes «mormor»

En mugge med vann, et brett med kjeks og en stabel med pappkopper er lagt litt tilfeldig på et bord. Bortenfor hviler en kaffetrakter på en stol. En eim av kaffe fyller rommet.

Torstein Bae er ferdig med instruksjonene, og de fremmøtte henger konsentrert over sjakkbrettene som står på rekke og rad. Resten av kvelden skal handle om disse duellene: flyktninger mot flyktninger, flyktninger mot nordmenn, nordmenn mot nordmenn.

Plutselig høres lyden av en dør som åpnes og smekkes igjen. Da de fremmøtte skjønner hvem som er ankommet rommet, stopper sjakkduellene opp. For mange av flyktningene er Britt Høyer Grimnes som en mormor. Hver uke kommer hun innom med kake.

Det gjør hun nå også, men denne dagen er litt annerledes. Grimnes har bursdag:

– Det skaper alltid veldig god stemning at jeg kommer med kake. Det kommer så mye positivt ut av det, sier  Britt Høyer Grimnes.

Da mannen hennes ble syk for et par år siden, trengte hun hjelp med hesten hun eier. Hun tok kontakt med et asylmottak.

– Jeg trengte flyktninghjelp, sier hun og ler hjertelig.

Det ble begynnelsen på et vennskap med en flyktning som heter Ali. Nå hjelper hun ham med å øvelseskjøre.

– Han kaller meg for mormor. Og når jeg kommer hit med kake, kan det gi disse litt mormor-følelse, sier Grimnes.

Hun skjønner ikke hvorfor ikke flere eldre benytter anledningen til å være sammen med unge mennesker. Slikt gir henne energi.

– Jeg kommer i veldig godt humør og får føle at jeg betyr noe for andre. Det er ikke bare det at jeg er snill mot dem, men jeg får så mye tilbake, sier Grimnes.  

• Har du fått med deg denne sterke historien? – Rett før forestillingen bare brøt jeg sammen

– De hadde ingenting å gjøre

En av dem som er full av beundring for Grimnes, er Fereshteh Tahmasebipour. Hun har fulltidsstilling som jordmor på Ullevål sykehus. På fritiden hjelper hun flyktninger.

Hun tenker tilbake til 2015, da flyktningkrisen var på sitt verste.

– Flyktningene som kom hit, hadde ingenting å gjøre. De hadde vært gjennom lange reiser, og de visste ikke om de kunne bli her eller ikke. Det var viktig at de kunne komme hit og glemme alt det vonde de bærer med seg. Når de er her, tenker de ikke på andre ting. Da er de glade, sier hun.

Tahmasebipour beveger seg rundt i rommet. Hun serverer kaffe og innleder samtaler. Da hun fikk høre om tiltaket, var hun aldri i tvil om at hun ville bidra.

I begynnelsen bodde flertallet av deltagerne på mottak. Mange av flyktningene som er her nå, har fått nye hjem. Det innebærer også utfordringer.

– Det kan bli mer ensomt å bo alene. De har ikke mulighet til å gå på trening eller andre sånne ting, det koster mye. Her er det gratis, og de kan bli kjent med norsk kultur og norske folk, sier Tahmasebipour.

Lærer av flyktningene

En bekymringsfri stemning preger rommet. Latteren sitter løsere utover kvelden, og samtalene flyter bedre. Mange prøver seg på nye motstandere ved sjakkbrettet.

Nivået er varierende. Noen har lang erfaring med spillet, andre er ferske.

Ved et av brettene sitter en leende Rizan Amin. Han lærte seg sjakk som barn i Syria, men siden gikk det mange år uten at han spilte. Det er snart et år siden han kom til Norge.

Da han bodde på asylmottak, fikk han høre om dette opplegget.

– På mottak har man mye tid uten å ha så mye å gjøre. Her spiller vi med hverandre, og vi spiller med nordmenn. Det er helt fantastisk å være her, smiler han.

Her kan han dele erfaringer og ideer, og han kan lære om kultur og språk.

– Det er som en miniatyrutgave av det norske samfunnet. Jeg møter så mange forskjellige folk her, beskriver han.

Fra Syria er han utdannet landbruksingeniør. Borgerkrigen tvang ham til å forlate hjemlandet.

For Torstein Bae er det masse å lære av flyktninger som Rizan Amin.

– Når man snakker med dem, skjønner man at flyktningene også er lærere, kunstnere, ingeniører og alt mulig. Man får et mer nyansert bilde av hva flyktninger er. Det er litt synd at mange har et klisjé-bilde av flyktninger, sier han.