Vilde Reichelt, Maren Simonsen og Vilde Alette Monrad-Kronh driver arrangementet "Det vi skrev som barn". Foto: Selma Heiberg Hellstrand.

Det forfattere skrev som barn

Litteraturredaksjonen Buffalo Bill arrangerte i går "Det vi skrev som barn" for sjette gang. Arrangementet går ut på at forfattere leser høyt fra tekster de skrev lenge før de ble forfattere.
Torsdag, 19 oktober, 2017 - 09:46

Første gang Buffalo Bill arrangerte konseptet, da kaldt BokTorsdag-redaksjonen, holdt de arrangementet i et mindre lokale på det gamle Kulturhuset. Nå fyller de opp hovedsalen i det nye Kulturhuset på Youngstorget.  

 Arrangementet drives av Vilde Reichelt, Vilde Alette Monrad-Kronh og Maren Simonsen.

- Det er gøy å høre forfatterne lese tekster de skrev lenge før de ble forfattere. Den gangen hadde det ikke noe med yrket å gjøre, sier Simonsen.

Alt fra lapper til venner, utsnitt fra dagbøker og gamle skolestiler blir lest opp av forfatterne selv. Men nå med en ny vri - alle som vil kan komme opp på scenen for å dele fine, vanskelige eller pinlige øyeblikk fra oppveksten.


Open mic: Dani Boon er ikke forfatter, men leste en stil fra ungdomskolen. Foto: Selma Heiberg Hellstrand

Thomas Espevik var en av forfatterne på scenen i går. Han syns det var gøy å bli spurt om å delta på arrangementet.

- Det er en morsom mulighet til å se tilbake på hva jeg skrev som barn, sier han. 

Forfatter og dramatiker Demian Vitanza delte tekster fra ungdomstiden. 

 - Jeg sa ja til å bli med på dette før jeg hadde tenkt meg om. Det var et par setninger jeg var usikker på om jeg turte å lese høyt, men da jeg var i gang gikk det fint, sier han. 

Forfatter Ivo De Figueiredo delte også tekster fra barndommen på scenen i går kveld. Han sa han ikke hadde vært nervøs siden han var på Skavland i 2006, men at han syntes det var en morsom reise tilbake i tid. 

- Man begynner å tenke over hvor alt kommer fra, og det er det ikke ofte man gjør, sier han.

Han legger til at det var skummelt å lese tekster han selv hadde skrevet i barndommen. 

- Jeg mintes at det jeg hadde skrevet var morsomt. Men da jeg så på tekstene jeg hadde skrevet, lenge etter at jeg hadde sagt ja til å bli med, så tenke jeg “Gode Gud!”. Når man blir spurt om ting som dette av litteraturstudenter, skal det mye til for å si nei. Sånne ting sier man ja til, fordi man gjerne vil gi noe til de som er på vei inn i den samme bransjen, sier han. 

 

Emneord: