Skrivefeil i bybildet

Bybildet er preget av tekst. Reklameplakater, opplysningsskilt og navn på bedrifter. Journalen har tatt en tur i Oslo sentrum for å se hvordan det står til med rettskrivingen. 

Å fatte seg i korthet 

–Når man lager skilter og plakater må man ofte bruke få ord på å få fram budskapet sitt. Da blir det fort kreative løsninger, sier stipendiat ved Universitetet i Oslo, Alexander Kristoffersen Lykke.

Lykke arbeider for Institutt for lingvistiske og nordiske studier, med blant annet språkendring som forskningsfelt.

– Man kan si som en bunnlinje at det oppstår mye rart språk når folk prøver å fatte seg i korthet. I twitterverdenen skal man jo bruke så få tegn som mulig. De lager et språk som ikke forekommer noe annet sted, og som teknisk sett kanskje ikke er riktig etter noen mål, verken normativt eller deskriptivt, sier han.  

Øyvind Nilsen arbeider for Norsk Skiltgravering AS. Han forteller at de forsøker å si fra til kunder som bestiller skilt med skrivefeil. 

– Vi pleier å melde fra, så lenge vi ser det selv, sier Nilsen. 

Men hvor mye skal vi egentlig forvente at nordmenn flest sitter med av skriveferdigheter? 

Særskriving 

En av de hyppigste rettskrivingsfeilene blant nordmenn er at man særskriver sammensatte ord. Lykke mener at spørsmålet om særskriving har to mulige forklaringer. 

– Enhver språkbruker klarer jo i veldig mange sammensetninger å identifisere hvert enkelt ledd som et selvstendig ord. Jeg antar at det gjør det naturlig for dem å skrive det separat, som er grunnen til at dette er en nærliggende feil å gjøre, sier Lykke til Journalen. 

Lykke mener at hvorvidt vi gjør feil eller ikke, handler om hvilke ord som er sammensatt.

 – Jeg vil anta at ved sammensetninger der det ikke er så lett å dele i to, så vil du ha mindre særskrivingsfeil, sier språkforskeren. 

Som eksempel trekker han fram at i ordet “tyttebær” er “tytte” et ledd som ikke kan stå alene og sjelden blir særskrevet.

  – Men “faktafeil” kanskje, da er det lett å si at det består av ordene «fakta» og «feil», sier han videre. 

Påvirket av engelsk

En annen årsak til at vi deler ord som skal skrives sammen kan være påvirkning fra engelsk. 

 – Vi kan jo ta engelskvinklinga. På engelsk særskriver man jo stort sett, så det er jo klart at i den generasjonen som har mye engelskkunnskaper, og som bruker engelsk veldig mye, så er det naturlig at den engelske konvensjonen sniker seg inn i norsken, forklarer Lykke. 

Lykke påpeker at dette antageligvis ikke er den fulle forklaringen, fordi mange av den eldre generasjonen som ikke har et like sterkt forhold til engelsk skriftspråk som dagens unge har, også særskriver ord. 

 – Du finner jo masse særskriving blant gamle folk også, da kan du ikke bruke engelsken for å forklare det. Det er ingen tvil om at engelsken påvirker norsk i dag. Spørsmålet er i hvor stor grad, og om man skal være bekymra for språkdød eller ikke. Jeg er ikke noe særlig bekymra for språkdød. Det er viktig for meg å understreke. Jeg tror ikke at norsk er et lite språk som holder på å dø ut, forsikrer han.

Muntlig språk 

Som språkforsker er Lykke opptatt av å skille mellom normativ grammatikk, det vil si de fastsatte skrivereglene, og den grammatikken vi lærer av omsorgspersoner i våre første leveår. 

 – Folks talemåte er gjerne konsekvent, og den er internalisert, sier han.

Lykke forklarer at alle har sin egen indre grammatikk, som ikke nødvendigvis samsvarer med det som er “korrekt” ifølge skriftspråket.

 – Jeg er lingvist og studerer talerne, så jeg vil gjerne se på hvilke regler de faktisk har i grammatikken sin, ikke hva slags regler en lærebok sier at de skal ha. Dette er fordi et skriftspråk til en viss grad er en kunstig konstruksjon, som vi har laget for å kunne skrive, utdyper han. 

I reklame og markedsføring kan muntlig og upretensiøst språk være en måte å nå publikum.  

Språkets tilstand 

Men blir vi egentlig bedre eller dårligere i norsk? 

Marit Dorothea Bjørnstad ved Utdanningsdirektoratet forteller at de ikke har noen statistikker eller målinger som viser verken det ene eller det andre. 

 – Standpunktkarakteren i norsk blant elever på videregående skole holder seg stort sett stabil fra år til år. Eksamenskarakterene kan variere fordi det jo er variasjon mellom hvilke oppgaver som blir utdelt, forteller hun. 

Se den tilgjengelige statistikken for karakter i norsk hovedmål her

Alexander Lykke mener det ikke er noen grunn til å bekymre seg. 

 – Min magefølelse er at folk ikke er noe dårligere enn før. Man kan si at det å skrive har blitt demokratisert, og da får man se flere skribenter, og alle er ikke like flinke. Kjempeeksemplet på dette er jo kommentarfeltkrigerne, som ofte har en rettskriving som ikke likner grisen, for å være helt ærlig, sier han. 

I kommentarfeltene finnes også de som retter på andres skrivemåte. 

 – De bare hersker, rett og slett. Så det mener jeg er en uting. Selv om språket kan være så dårlig at det er vanskeligere å forstå det, så er det likevel dårlig gjort å ikke bry seg om innholdet, mener Lykke. 

Bør gå foran 

Selv om Lykke er en forsker som er mer opptatt av å beskrive språkbruken enn å løfte pekefingeren, mener han at enkelte bør gå foran med et godt eksempel. 

– Jeg mener offentlige instanser i Norge burde kommunisere riktig og godt på norsk språk. Om ikke annet burde de sjekke hva som er riktig før de trykker ting, og nå snakker jeg spesifikt om skriftspråk. Hvis noen er ute med pekefingeren og sier at du snakker feil, da syns jeg de er litt uhøflige, rett og slett, avslutter han.