Stort engasjement rundt analog film

“Få på lyden!”, roper regissør Erik Gustavson ut i den mørklagte salen. På filmlærretet i Lillesalen på Chateu Neuf vises kornete bilder av norske skøyteløpere på 60-tallet.

Ansvarlig sjef for Cinema Neuf, Edvard Wølner Bjørnson, jogger mot det tekniske skapet i andre enden av salen. Klubbsjefen gjør et iherdig forsøk på å fikse lydproblemet, og samtidig ikke miste sin dyrebare halvliter. Salen fylles av en ubehagelig stillhet, mens man hører lyden av fikling med ledninger og tunge utpust fra bak lerretet. 

Gustavson tar seg nok en gang til ordet.

 – Ja, her skal det egentlig være musikk da, forteller han. 

Salen humrer, men stillheten brer seg raskt i det lydproblemet fikses. Musikken vi får høre går hånd i hånd med bildene vi ser. Toner fra en fjern generasjons oppvekst fyller kinosalen. Lettet, men en smule flau over den tekniske flausen, småjogger Edvard forbi lerretet og visningen av Herman starter. 

- Folk liker detil analoge formatet bedre

Under filmvisningen er det tydelig at det vi ser er analog film. Striper, hakk og støv tilsier at filmen har vært kjørt gjennom en filmviser før, men det hele legger til i sjarmen. 

– Folk liker det analoge formatet fordi bildet er penere og bedre, sier klubbsjef, Edvard.

Da Herman ble lansert i 1990 vant den både Amandaprisen for beste manus og beste film. Gustavson har senere også regissert Sofies Verden og flere Gullblyanten-priser for sine reklamefilmer. Han viste stor glede for at det var så stor intresse for hans verk og svarte gjerne på spørsmål fra publikum. Spørsmål om hvordan det var å jobbe med en ung Anders Danielsen Lie, noe regissøren kan fortelle at hadde vært en glede.

– Det var åpenbart at Anders hadde stort talent fra start av, forteller Gustavson til det filmengasjerte publikummet.

Et informativt møte

Varmen i aulaen i Filmets Hus står i kontrast til vinterkulda utenfor. Fra cafeen lukter det kaffe og bakverk, og lyden av småprat og hygge fyller rommet. Ringingen fra fasttelefonen i resepsjonen skjærer gjennom behaget og ned trappen trer en skjeggete mann. 

– Hei! Kjell Jensen. Hyggelig, sier han vennlig.

Kjell Jensen er kurator på Cinemateket og har jobbet med film hele livet. Vi setter oss i den fargerike sofaen utenfor i andre etasje, like utenfor inngangen til filmsalene. Han forteller om hvordan de drifter Cinemateket og hvordan han har ansvaret for oppsetting av programmet.

Et skarpere bilde

Med entusiasme forteller Kjell om alt fra filmens historie til hvordan de kvelden før hadde hatt filmvisning av filmen “Footprints on the Moon”, en svært sjelden film om månelandingen i 1969.

– Å finne sjeldne filmer kan være litt av et deketivarbeid, sier kuratoren og ler. 

Engasjert forklarer Kjell at analog film fungerer ved at en rekke bilder, 24 i sekundet for å være nøyaktig, passer en sterk lyskilde som prosjekterer bildene på lerretet plassert foran.

– Ved å vise bildene i slik hastighet lurer man hjernen til å tro at det den ser er en jevn og kontunielig bevegelse, forklarer han. 

Kjell føyer til at video har fungert på akkurat samme måte siden prinsippet ble oppdaget, men at på digital film så er det ikke fysiske bilder man ser, men mange jpeg.-filer etter hverandre. Jeg spør Kjell hva som hva som er forskjellen på digital film og analog film hvis de i prinsippet fungerer på samme måte.

– Med analog film ser vi et fysisk bilde på lerretet, forklarer han. Dette bildet er også skarpere og har bedre fargebilde. Det du ser på lerretet ved digital visning er mange jpeg.-filer fra en minnepenn etter hverandre.