Kirkebruksplanen i Oslo De som (ikke) ønsker at kirken skal leies ut
Ni oslokirker står i fare. Noen får håp av situasjonen, andre opplever uro.
Klikk på play og bli bedre kjent med kirkebruksplanen og menneskene den berører
Det er onsdag, og klart for middagsbesøk i Romsås kirke - et tilbud der alle som vil kan komme og spise et gratis måltid sammen med andre.
De oppmøtte varierer i alder og etnesitet, og det kan virke som de kjenner hverandre godt, for praten sitter løst.
Likevel er alle klar over at ting er i ferd med å endre seg.
Kan miste hjerteslaget til kirken
Romsås er nemlig foreslått å bli avviklet som aktiv gudstjenestefeirende menighet.
Det vil si at blant annet gudstjenestene, dåp og nattverd ikke vil fylle kirken på søndagene.
Rita, en av Romsås sine ivrige frivillige, står på kjøkkenet og setter fargerike tulipaner i vannglass.
Hun har vært frivillig her lenge, og er lei seg for at gudstjeneste står for hoggestabben.
– Det er selve hjerteslaget til kirka. Hvis vi ikke kan motta sakramentene våre så mister vi noe svært vesentlig. Og det er alvorlig.
Viktig møteplass
Rita, og mange av de frivillige i Romsås, skulle ønske situasjonen hadde vært annerledes.
– Det jeg tenker er at mye av det som foregår her ikke er lett å måle og fange opp. Vi vet at det skjer så mye her av liv. Det er en møteplass for eldre og unge mennesker. Det foregår veldig mye her som ikke er synlig i det hele tatt, sier hun.
Uken gjennom er det flere arrangement i Romsås kirke.
En kan møtes til middag, være med på korøving eller samles til lunsjbønn.
Selv om en av og til kan få en benkerad for seg selv under gudstjeneste, er det ikke oppmøte som er vurdert sterkest i grunnlaget for kirkebruksplanen, men faktorer som bygget, kulturarv og plassering.
Sosialt arbeid er også viktig
Lars Laird Iversen, religionssosiolog ved Menighetsfakultetet, sier det er vanlig i norsk kirketradisjon at det sosiale felleskapet veier tyngst for mange.
Likevel tror han ikke nødvendigvis det er mer religiøst å holde gudstjeneste, enn å møtes til middag i kirken.
– Noen vil vel mene at sosialt arbeid på en onsdag er vel så kristent som en gudstjeneste på en søndag. Det er vanskelig å skulle bestemme hva som har størst religiøs betydning av de to, sier Iversen.
Trenger sårt en kirke
Noen som ikke har en eneste benkerad til overs er den eritreisk ortodokse menigheten som holder til i et lagerhus.
De er en av mange migrantmenigheter som ønsker seg en kirke de kan leie.
Nå har menigheten plass til 450 mennesker, men det strekker ikke til. Det er rett og slett helt stappfult på søndagene.
Nå ber de for at menighetsrådet skal gi dem en kirke, og aller helst den største de kan få.
Vanskelig å få det rettferdig
Iversen sier det er en kompleks situasjon, og vanskelig å skulle ta noen avgjørelser uten at noen mister noe essensielt.
– Det er klart at migrantmenigheter ønsker seg en ordentlig kirke, på samme måte som de kirkene som muligens blir leid ut opplever det som urettferdig og trist.
Faktum er at økonomien går i minus. Da er utleie en måte å endre det på.
Iversen tror også at dette er noe av det som gjør saken betent.
– En side av debatten, som fort blir stygg, er jo mennesker som føler at innvandringen truer den norske kulturarven. Jeg tror nok at det er mye mer nyansert i virkeligheten, for eksempel de kirkene som jobber for at kirken skal være et sted der alle er velkommen.