På ville veier

På vei til Khuvsgul provinsen, nord i Mongolia, gikk det sport i å telle døde dyr langs veien. Jeg var på vei for å besøke en sanger og hans familie som fortsatt levde som gjetere. Vi forlot snø og minusgrader i Ulan Bator og ble møtt med mektige fjell, gulbrune stepper og rød sand som pisket i øynene når vinden tok tak. Jo lenger nord vi kom, jo flere hester, okser og geiter så jeg liggende i veikanten. Etter å ha talt godt over 100, kom jeg ut av tellingen.

Jeg trengte ikke flere bekreftelser, for første gang kunne jeg faktisk se, lukte og høre klimaendringer i egen person, ikke bare lese om at Grønlandsisen smelter. For nomadene i Mongolia sliter; somrene blir kortere og tørrere, og vintrene lengre og kaldere. Resultatet er at livsgrunnlaget deres, dyra, sulter og fryser ihjel.

Det har nok aldri vært lett å leve som nomade i Mongolia, det krever sin mann og kvinne. Ingenting tyder derimot på at det har blitt enklere. En gjeter vi møtte fortalte om tiden da han var ung, og om tiden som gammel. Det var ikke bare han som hadde endret seg, men været også. Siden 1940 har temperaturen i Mongolia økt med litt over to grader, over dobbelt så mye som den globale temperaturøkningen. At været nå byr på trøbbel er neppe tilfeldig.

I tusenvis av år har mongolene levd som nomader, men det er i disse tider i ferd med å endre seg. I hovedstaden Ulan Bator bor det nå omlag 1,3 millioner mennesker, som for lengst har forlatt livet på steppene til fordel for skyskrapere, moteklær og Burger King. De mindre heldige, som regel nytilflyttede nomader som har mistet dyrene sine, bor i slumområder som omkranser sentrum.

I 2008 la FN-organisasjonen OCHA frem rapporten «Humanitarian Impacts og Climate Change». Rapporten understreker at de menneskeskapte klimaendringene skaper høyere risiko for humanitære kriser, og at endringene rammer de fattige hardest. Det er særlig marginaliserte grupper som nomader, internt fordrevne, kvinner og barn som utgjør hovedtyngden av ofre for klimaendringer.

Med andre ord er det sosiale forhold som setter konteksten for hvordan klimaofre håndterer klimakriser. Selv om den nomadiske livsstilen står sterkt i mongolsk kultur, er det ikke dem regjeringen har i tankene, nå som de har satt i gang en storstilt satsning på gruvevirksomhet. De sitter nemlig på enorme mengder rikdom under bakken i form av edle metaller, mineraler og kull.

Få tanker og lite støtte levnes nomadene. Faktisk får ikke nomadene støtte i det hele tatt, selv når vinteren står på som verst. Om våren hender det at en statlig lastebil kommer for å rydde unna døde dyr, men det stopper der. Den hjelpen nomadene får er fra internasjonale organisasjoner som Røde Kors, og de kan først trå til når myndighetene erklærer «humanitær krise». I år har de ikke gjort det.

At den industrialiserte verden frem til nå har vært den største klimagrisen, er vel godt kjent. Men, greit nok. Vi mennesker pleier ofte å ta i bruk ny teknologi før vi forstår konsekvensene av det. Men tar vi noe lærdom av dette? Er vi i det grønne skiftet eller har vi blitt flinkere til å grønnmale?

For strømbruket til nordmannen øker, og nådde sin foreløpige topp i 2017. Og den strømmen som skulle være ren, er jo ikke det fordi mesteparten av norsk strøm eksporteres. I 2015 og 2016 var godt over halvparten av norske forbrukeres strømtilgang fra fossil- og atomkraft. Samtidig skryter Statoil av sin grønne satsning, men over 95 prosent av investeringene deres går til olje og gass.

Og det er jo egentlig ikke så rart, for nordmenn flest vil at vi skal lete etter mer olje og gass. Dette er som musikk i olje- og energiministerens ører. Under parolen ”Det norske folk vil ha mer olje” skriver han: “Vi skal ta våre klimaforpliktelser på alvor, men klimaproblemene er globale og krever derfor globale løsninger”. Han har med andre ord  fortsatt ikke forstått at det globale er summen av det lokale. Og slik går nå ting sin gang, når man er på ville veier. 

Men pytt, pytt. Jeg kjøper en ny genser og bukse. Jeg skal på fest, og det er jo så gøy. Det er jo ingen grunn til å stoppe nå!

Igjen står nomaden Bayartogtokh. Han kniper øynene sammen i det skarpe sollyset og speider utover det nakne landskapet, mens venstrefoten sparker i grusen. Ved hans føtter ligger tre døde okser. Han har mer i vente. 

Ifølge den siste klimarapporten fra IPCC forventer klimaeksperter en økning av ekstremvær i Mongolia. Det er snakk om hele spekteret, fra flom, hagl, sand- og snøstormer og langvarig tørke. Nomadene prøver å kontre været med å skaffe flere dyr, men dette øker igjen presset på landjorda hvor vekstsesongen blir kortere og kortere. Det blir en klassisk nedgangsspiral.

Hvis ikke nomadene får hjelp til å takle ekstremværet bedre vil det bare bli færre og færre av dem, til den stolte mongolske arven til slutt er visket vekk.

Det som da vil stå igjen er en allerede overbefolket hovedstad, som sliter med ekstreme mengder luftforurensning og lite tilgang på rent vann.

I mellomtiden må en fjerdedel av mongolene slite og streve for et liv på steppene. De betaler prisen for fruktene vesten og jeg høster.