Poesi som griper ungdom

Septemberkulden blir brutt av den varme lufta fra døra inn til Smelteverket. Baren er fylt med en søtlig lukt av øl. Gjennom hele lokalet henger globuser fra taket, og ventilasjonsanlegget er kreativt dekorert med ølbrikker fra mange av Oslos barer.

Om en halvtime skal lokalet fylles med publikum til kveldens slampoeter. Slampoesi defineres som muntlige dikt i fritt format, med fokus på innlevelse, rytme og formidling.

Ifølge poetene som opptrer vokser miljøet stadig fordi deltakerne finner en tilhørighet de ellers mangler i livet. Her blir de hørt og akseptert for dem de er.

I kveld er det open mic-kveld for slampoesi.

Alle kjenner alle

20 minutter før showstart tusler Marius Abrahamsen, en av arrangørene, inn på Smelteverket. Pumaskriften på jakken hans dekker halve ryggen, og til tross for temperaturen i rommet beholder han luen sin på hodet.

Abrahamsen går bort til bordet hvor medarrangøren, Fredrik Martinsen, sitter med en vennegjeng. En etter en slår de armene ut for å omfavne Abrahamsen, som tar runden rundt bordet.

– Du var med på å starte Slamkollektivet?

– Det var ikke akkurat bare jeg, flere har vært med på å starte det, sier Abrahamsen.

Martinsen er også en del av Slamkollektivet, og han nikker bekreftende. Det er denne duoen som skal lose publikum gjennom poesien i kveld.

Nykommere er velkomne

En kvinne pakket inn i varme klær går nølende bort til Abrahamsen.

– Er det her det skal være et arrangement med poesi? spør hun forsiktig.

De fleste som sitter vendt mot scenen med et glass øl eller vin i hånda er kledd i mote fra 90-tallet, selv om de neppe husker mye av tiåret selv. Kvinnen virker malplassert i mengden. Hun er alene og holder mobilen i hånden.

– Ja, det er et annet arrangement på Kulturhuset med storyslam, men det er her det skal være open mic-kveld for slampoesi, svarer Abrahamsen.

– Da er jeg på riktig sted, konstaterer kvinnen med et lite smil og går for å finne seg et ledig sete.

Baren som var relativt tom og stille for bare en halvtime siden, er nå fullpakket med forventngsfulle fjes. Musikk dundrer gjennom høyttalerne og folk snakker høyt til hverandre for å bli hørt ordentlig.

Jo nærmere starttid, jo fortere tømmes glassene med flytende selvtillit til slampoetene.

Et fengslende miljø

Oda Aunan lister seg inn på Smelteverket midt under en fremføring. Hun mimer en hilsen til et kjent fjes før hun fisker opp et kamera fra sekken. Aunan er en del av Slamkollektivet og skal fremføre senere. Hun drar stadig samme hårlokk vekk fra ansiktet og bak øret, mens hun kikker rundt i rommet.

Abrahamsen får øye på Aunan. Han smyger seg mellom tilskuerne og bort til Aunan for å gi henne en stor klem. 

Tidligere i uka møtte Journalen Aunan i ettromsleiligheten hennes på Kringsjå. Rommet er fylt med frisk luft og morgensola lyser opp leiligheten. Det lille bordet sofaen peker mot har ingen TV, men er i stedet fylt med bøker og planter.

Aunan nøler ikke med å sette kaffe på bordet. Kopper man kunne funnet på loppemarked på Grünerløkka blir fylt opp mens hun tenker høyt om hvorfor hun startet med slampoesi.

– På en måte fant jeg miljøet da jeg ble introdusert for det av en venn, men samtidig fant det også meg. Det tok liksom tak i meg og snakka til meg, forklarer Aunan med et smil på lur.

Hjelpemiddel for å komprimere tanker

Aunan forteller at det er et åpent miljø hvor alle er velkomne. Et sted hvor man får støtte og lov til uttrykke seg selv, og får utslipp for følelser som ellers blir holdt inne kan være attraktivt for mange, mener hun.

Aunan tenker seg godt om før hun svarer på spørsmål journalisten stiller henne. Hun mener slampoesien kan hjelpe å konkretisere alle tankene og samle dem på papir for å kunne uttrykke det hun føler.

– Noen ganger kan jeg føle på det at alt blir for stort, utdyper hun.

Hun løfter hendene og holder dem langt fra hverandre.

– Så tenker jeg hvordan kan man gjøre det mindre igjen ved å skrive seg til det. Man får grep eller kontroll på det man har i hodet, sier Aunan og gjør avstanden mellom hendene mindre.

– Hvordan vil du beskrive slampoesi?

– En forberedt, men samtidig spontan, reaksjon på verden som den er i dag. Det at slampoesi kommer rett fra levra, gjør at poesien ofte handler om politikk eller noe personlig om sin plass i samfunnet, forklarer Aunan.

Kjærlighet og respekt

Abrahamsen går opp på scenen og justerer på mikrofonen, før han stødig planter begge hender på den. Han henvender seg til publikum og kommenterer at han ikke er sur, men bare ser sliten ut. Humring sprer seg blant de besøkende.

Abrahamsen fortsetter med å be publikum vise hvor mye energi det er i rommet. Baren blir fylt med latter, jubel og applaus.

– Vi opererer med to regler, og det er kjærlighet og respekt, forteller Abrahamsen når stillheten har senket seg igjen. Det følger ytterligere applaus fra publikum.

– Det dere nettopp gjorde, det var kjærlighet. Det skal alle poetene få, sier han.

Uoppfordret jubler publikum igjen, og Abrahamsen bryter ut i et bredt smil. Han lager knyttnever og holder dem inntil brystet.

– Og den andre regelen er da respekt. Og hvordan høres det ut? Det høres sånn her ut, sier Abrahamsen og trekker unna mikrofonen. Baren som nettopp var fylt med jubel er nå stillere enn et eksamenslokale.

Før han introduserer neste poet på scenen, sniker han inn et eget dikt.

Abrahamsens diktopplesning minner om beatboxing. Det er abrupte pauser i diktet som blir fulgt med flytende opplesning med økende volum. Publikum reagerer med lavmælte “oooh” på strofer de synes treffer ekstra godt.

Han konkluderer diktet med et ydmykt “takk” og blir møtt med samme kjærlighet og varme som resten av deltakerne ble.

– Alt er akseptert

– Vi prøver å ha en lav terskel for å gå opp på scenen. Alt er akseptert, det kan ikke bli for dårlig, forteller slampoeten Fredrik Martinsen. Han mener det er viktig at folk tør å prøve seg, og at det nesten alltid er nye poeter på open mic-kveldene.

En ung mann går mot den lille scenen med trampeklapp. Han har blitt introdusert som en førstegangspoet. Total stillhet faller idet han når scenen og den blir bare brutt av hans egen skjelvende stemme. Han finner ikke fotfeste og snubler i egne ord. Men litt etter litt finner han rytmen og diktet begynner å flyte etter oppmuntring fra publikum.

Knipsing sprer seg blant publikum. Flere publikummere ser forfjamset rundt seg.

– I stedet for å klappe kan dere knipse for å vise støtte, forteller Abrahamsen til publikum etter at den unge mannen hadde fullført diktet sitt, som avsluttet vesentlig mer selvsikkert enn han startet.

– Skal vi ta en knipseprøve?

Abrahamsen løfter hendene og begynner å knipse. Publikum følger instruksene sine, og knipsingen blir gradvis høyere.

Nestemann på scenen er kvinnen som tidligere kom bort til Abrahamsen for å bekrefte at dette var open mic-kveld. Hun står med bena fra hverandre og begynner å lese opp fra mobilen. Teamet er sårbart for mange, men for denne kvinnen virker det som en styrke. Publikums knipsing blir kraftigere og kraftigere for hver rytmiske strofe om tilværelsen som en singel, middelaldrende mor. Flere øyne blir store og baren fylles av latter etter flere vulgære rim fra kvinnen.

Når hun forlater scenen går hun ned med senkede skuldre og nestemann inntar plassen hennes.

– En dør til en ny verden

På Kafé Løve møter Journalen Regine Folkman Rossnes. Hun smiler bredt og slår seg ned ved bordet. Hun er kledd i mørkt fra topp til tå.

– Kan du med noen få ord beskrive slampoesi?

– Ærlighet, innlevelse, personlig, politisk og rim og rytme, sier Rossnes nesten som en refleks.

Rossnes har erfart at slampoesi har vokst de siste årene og dermed slipper hun å forklare for like mange som tidligere hva det er. Hun har opptrådt på scenen i flere år, og det merkes på måten hun snakker på. Det virker som at hun tar med seg rytmen og pausene, som er en sentral del av slampoesi, i dagligtalen sin.

– Når noen i publikum kommer opp til deg og det virkelig har truffet dem, begynner Rossnes før hun stopper opp litt. Hun ser ut av vinduet og et lite smil dukker opp i munnvikene.

– Det er den beste følelsen. At man kan hjelpe folk til å få utløp for følelser og hendelser i livet sitt, og ikke minst spre ordet om slampoesi, avslutter hun.  

Stadig voksende

Dagen etter den vellykkede kvelden på Smelteverket, møter vi Martinsen på arbeidsplassen hans.

Poeten som på Smelteverket var engasjert og intens på scenen, er nå fullstendig avslappet og tilbakelent.

– Hvordan ville du beskrevet miljøet for slampoesi?

– Det er ikke så svært. Det er lite, men vokser, forteller han. Slampoeten lener seg fremover og tar kaffekoppen i hånda. Han kikker nedi koppen.

– Det er jo begrensa hvor svært det kan bli - det er jo norsk. Snakker du fransk eller engelsk har du x antall millioner potensielle lyttere, ikke sant. Her i Norge er vi, hva, seks millioner folk? Alt du gjør på norsk er begrensa av størrelsen på antall mennesker i landet, utdyper han.

Han rynker brynene før fjeset mykner opp igjen.

– Jeg tror det kommer til et punkt hvor det begrenser seg selv. Men jeg tror ikke vi er der ennå, sier han med et lurt smil.