Man kan ikke slå fast at Abortloven er formulert diskriminerende

Statsminister Erna Solberg uttaler til VG den 18. oktober 2018 at deler av abortloven er diskriminerende, «slik den er formulert i dag». Vi vektlegger at Solberg bruker ordet «formulert», hvilket tilsier at lovens ordlyd diskriminerer enten direkte eller indirekte.

Vi vektlegger også at Solberg bruker den kategoriske betegnelsen «er», og at hun dermed slår fast at loven diskriminerer.

Samtidig legges det til grunn at diskriminering betyr å behandle noen mindre gunstig enn andre, ifølge Store norske leksikon, og at begrepet har en tydelig definisjon rent juridisk.

På VGs oppfølgingsspørsmål om hvorfor abortloven er diskriminerende, svarer statsministeren at:

«Fordi det gir en ubetinget rett til abort i disse tilfellene, hvor barnets egenskaper legges til grunn, og det er etter 12. svangerskapsuke vi snakker om.»

Juridiske, medisinske og lingvistiske eksperter Journalen har snakket med, fremhever at ordlyden i abortloven – og særlig paragraf 2c, som Solberg henviser til – ikke er diskriminerende. Loven gir heller ikke mulighet for en «ubetinget rett» til abort, slik den er formulert i dag.

Lovens ordlyd kan derimot oppfattes som vag, hvilket også er hensikten: Abort etter 12. svangerskapsuke skal vurderes individuelt gjennom såkalte abortnemnder, som i første instans består av en kvinnelig og mannlig lege.

Gjennomgang

Debatten om endringer i abortloven har rast siden det ble klart at KrF skal forhandle om regjeringsdeltakelse med Høyre, Frp og Venstre. Et av kravene til KrF er at abortloven skal endres.

Statsminister og Høyre-leder Erna Solberg sier hun er villig til å forhandle endringer i abortloven, dersom KrF ønsker plass i hennes regjering.

Statsministeren er klar til å kunne gi KrF støtte til et forbud mot såkalt tvillingabort og endringer i bestemmelsen som gir rett til abort i tilfelle det ufødte barnet diagnostiseres med alvorlig sykdom, for eksempel Downs syndrom, formulert i abortlovens paragraf 2c.

I Norge er det selvbestemt abort fram til utgangen av 12. svangerskapsuke. Abortlovens paragraf 2c sier at abort kan skje etter dette når «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet». Det er særlig denne paragrafen KrF ønsker å endre på, og som Solberg til VG medgir er til forhandling.

Ulovlig å diskriminere

Ifølge Vibeke Blaker Strand, professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, korresponderer lovens formulering dårlig med den juridiske definisjonen av hva diskriminering er.

– For det første er diskriminering alltid forbudt i Norge, sier Strand til Journalen, som henviser til både likestillings- og diskrimineringsloven og grunnlovens bestemmelser i paragraf 98.

– I juridisk forstand er abortloven formulert på en nøytral og ikke-diskriminerende måte, inkludert paragraf 2c, som diskuterer alvorlig sykdom som følge av arv eller påvirkning, slår hun fast.

Dersom man tolker Solbergs uttalelse som en referanse til at abortloven har en indirekte diskriminerende virkning, endrer ikke det Strands konklusjon.

– Tall og statistikk om hva slags type diagnoser som gir innvilget abort etter denne bestemmelsen er mange forskjellige ting, så heller ikke virkningen av dette gir indirekte diskriminering. Juridisk sett så passer ikke dette, og – igjen – diskriminering er alltid forbudt, sier Strand.

Alvorlig retorikk

I VG-artikkelen siteres statsminister Solberg videre på at loven gir «en ubetinget rett til abort i disse tilfellene [av alvorlig sykdom], hvor barnets egenskaper legges til grunn. Slik jeg leser KrF, er det denne ubetingede retten de ønsker endret».

Strand avviser at loven gir en «ubetinget rett», slik Solberg hevder.

– Det foreligger alltid en individuell vurdering. Solberg sikter vel til at man gjør forskjell på fostre, hvor det er stor fare for alvorlig sykdom. Beslutningen tas med utgangspunkt i det medisinske vurderingstemaet som loven oppstiller, og dermed ut ifra en saklig grunn. Og ved saklig grunn er det heller ikke diskriminering. Det er jo det som begrunner hele bestemmelsen i utgangspunktet, forklarer Strand.

Strand mener Solberg kobler et juridisk begrep på sin retorikk, men at det juridiske innholdet ikke passer med det hun prøver å formidle.

– Det er alvorlig å gjøre dette. Å la diskrimineringstematikken komme inn på det ene siden av debatten både forenkler og tilslører, mener hun.

Hvis Solberg med uttalelsen mener loven har stigmatiserende virkninger for de som allerede lever med denne typen diagnoser, må hun formulere seg på en annen måte, lyder det fra Strand.

– Veien for å gjøre noe med stigmatisering er å sikre likebehandling og ikke-diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne. Men da er det jo ikke lovteksten, da er det en annen type problemstilling vi står ovenfor, vurderer hun.

I bratt motbakke

Professor i offentlig rett ved Universitet i Oslo, Ingunn Ikdahl, vurderer også at Abortloven ikke er formulert diskriminerende.

I første omgang presiserer hun at det i Abortloven ikke er tale om «stor fare for utviklingsavvik», slik statsministeren i VG hevder det står.

Deretter utdyper hun sin jurist-kollega Strands fokus på diskriminering som et klart definert juridisk begrep:

– Et spørsmål er jo om et foster overhodet er en «person» som kan bli diskriminert. Lovgivningen kan verne om fosterets interesser, men likestillings- og diskrimineringsloven kan ikke brukes direkte som grunnlag for å snakke om rettigheter til fosteret, sier Ikdahl.

Hun presiserer at det i jussen er et klart definert skille mellom «forskjellsbehandling» og «diskriminering», der likestillings- og diskrimineringslovens § 9a slår fast at forskjellsbehandling defineres som ikke-diskriminerende når det foreligger saklig grunn.

– Den omstridte bestemmelsen i Abortloven legger opp til forskjellsbehandling, ved at situasjoner der fosteret har stor fare for alvorlig sykdom behandles annerledes enn der fosteret antas å være friskt, sier Ikdahl.

Hun mener at alvorlig sykdom hos barn vanskelig kan ses som usaklig, men fremhever at saklighet likevel ikke er nok.

– Dersom forskjellsbehandling skal være lovlig, må man også se på om det er en balanse mellom forskjellsbehandlingen og det man søker å oppnå, sier Ikdahl.

Abortloven sikrer den balansen gjennom den nå mye debatterte paragraf 2, som i femte ledd sier at kravene for innvilgelse av svangerskapsavbrudd skal øke med svangerskapets lengde, påpeker hun.

– Hvis hovedargumentet mot regelen som åpner for abort ved stor fare for alvorlig sykdom er at den er «diskriminerende» står man i bratt motbakke. Reglen behandler ulike situasjoner ulikt, men det er ikke diskriminering i rettslig forstand, vurderer hun.

Samtidig påpeker hun at man nærmer seg diskriminering hvis avgjørelser tas på bakgrunn av fordommer eller stereotyp synsing om hvem som kan ha fullverdige liv, i stedet for en risikovurdering av medisinske problemer, alvorlighetsgrad og behandlingsmuligheter for fosteret.

Vag lovtekst

Juristenes vurderinger støttes av Ida Seljeseth, stipendiat ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.

Hun vurderer at lovteksten i Abortloven ikke kan defineres som diskriminerende i seg selv fra et retorisk perspektiv.

– Det kommer an på hvordan man forstår diskriminerende, forteller Seljeseth og fortsetter:

– Hvis vi forstår diskriminering som urimelig eller usaklig forskjellsbehandling, er ikke loven diskriminerende i seg selv. Den er bare diskriminerende hvis vi mener den åpner for urimelig eller usaklig forskjellsbehandling.

Seljeseth mener dermed at debatten handler om hva som defineres som alvorlig nok sykdom til at forskjellsbehandling av fostre kan regnes som rimelig eller saklig, og hvem som har rett til å gjøre den vurderingen; den gravide, fagfolk eller politikerne.

– Denne typen vag lovtekst er ganske spesiell for norsk lov, motsatt tysk eller amerikansk lov. Den vage lovteksten åpner for å bruke yrkesmessig skjønn og gjøre helhetsvurderinger, samt å ta i bruk ny teknologi og viten på området. Dette åpner igjen for at vurderingen av hva som er alvorlig nok sykdom kan endre seg over tid i samsvar med for eksempel nye behandlingsmetoder eller normendringer i samfunnet, avslutter hun.

Myriade av gråsoner

Journalen har fremlagt juristenes svar for Ole-Erik Iversen, som gir sin fulle støtte til deres faglige vurderinger i saken.

Iversen er spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer, tidligere overlege ved Kvinneklinikken ved Haukeland universitetssykehus og Professor emeritus ved Det medisinsk-odontologiske fakultet ved Universitetet i Bergen, samt medlem av den nasjonale abortklagenemnda.

Han uttaler seg her ikke på vegne av nemnda.

– Debatten burde kanskje gå på hva samfunnet mener er tilstrekkelig alvorlig til at senabort kan innvilges. Det er i dag ikke angitt i lov eller forskrift, forteller han.

I debattens kjerne må det derfor vurderes om det er samsvar mellom legestandens forståelse av rimelighet og saklighet, og politikernes forståelse av samme.

– Da loven trådte i verk i 1979 hadde vi i flere år hatt et tilbud til kvinner over 38 år om å ta fostervannsprøve. I praksis var det nesten utelukkende kromosomanalyse som påviste trisomier, mest Down syndrom. Kromosomfeil ga så langt jeg vet innvilgelse til abort. Sånn sett kan man si at abortlovens § 2c på dette punktet stadfestet en innarbeidet og ikke særlig kontroversiell praksis, opplyser Iversen.

– De som vil prøve på å endre paragraf 2c ender med en myriade av gråsoner, og med tilsvarende mange ulike syn. Da må jeg bare ønske lykke til. Jeg vil påpeke at vi har en velfungerende abortlov som det er liten grunn til å endre, vurderer han.

Statsministerens kontor (SMK) er forelagt artikkelens innhold og konklusjon på denne faktasjekken. I skrivende stund er SMK ikke vendt tilbake på Journalens henvendelse.