PALLIATIVT ARBEID: – Å skulle jobbe med døende mennesker er ikke for alle, sier massør Arvid Dalseth Iversen. Foto: Thea Rosef

– Hospice kan fort bli hotell for rike døende

Sykepleier Anne Blaafladt jobbet i 20 år med mennesker i sin siste fase av livet på Hospice Lovisenberg i Oslo. Hun mener vi ikke bør bygge flere selvstendige Hospice for dødssyke pasienter, men heller heve kompetansen i kommunene.
Onsdag, 13 februar, 2019 - 15:08

Den smale stien ned til det lille anekset slynger seg gjennom hagen på Nesodden. Arvid Dalseth Iversen viser vei inn over isbelagte trappetrinn. Innenfor dufter det av massasjeoljer og kremer, og de lyseblå veggene skaper en lun stemning i det lille rommet.

– Her masserer jeg, sier han og bøyer seg over massasjebenken.

Iversen er en del av Norges første og eneste kommunale tverrfaglige palliative team, og jobber med mennesker i deres siste fase av livet. Prosjektet startet så smått opp i 2009, og fokuserer hovedsakelig på kreftpasienter. Resten av teamet består av kreftkoordinator, onkolog, fysioterapeut, ergoterapeut, prest, ernæringsfysiolog og sosionom.  

Palliasjon er aktiv behandling, pleie og omsorg av pasienter med uhelbredelig sykdom og kort forventet levetid. Her står lindring av pasientens fysiske smerter sentralt, samt tiltak rettet mot psykiske, sosiale og eksistesielle problemer.


MASSERER: Arvid Dalseth sier det er pasientene som prater under behandlingen, mens han selv bare lytter. Foto: Thea Rosef 

 – Det handler om å tenke helhetlig. Skal du bygge noe, må du ha mange fundamenter. Får du mye fra én blir det mangelfullt. Det er fordelen med teamet, at vi spiller på lag med hverandre, sier Iversen og fortsetter:

– Alle disse stillingene i teamet skaper sammen et helhetlig tilbud for pasienten, og der har ikke vi i Norge vært flinke nok, mener jeg.

Viktig med ro

Selv jobber Iversen som frivillig i det palliative teamet, og masserer pasientene fast annenhver tirsdag. Etter å ha mistet kjæresten til kreft, ville han gi noe tilbake.

– Man kan ha det godt selv om man er kreftsyk og skal dø. Jeg hadde en pasient for litt siden som sa «Det er så godt – når jeg er hos deg, har jeg ikke kreft lenger».

Massøren forteller at han ikke synes noe om at pasienter skal tilbringe sine siste dager på et sykehus.

– Et sykehus er du på for å bli frisk, og det er en slags stemning der som er lagt opp til det – gjennom effektivitet, tester og fremgang. Men på et hospice skal du dø, det er en helt annen stemning der. Man trenger et område som er fritt for bråk, som bare skal være godt, sier han.

Et hospice er et hjem for kronisk syke eller døende pasienter, og en selvstendig institusjon med en filosofi om viktige verdier ved livets slutt. 

Iversen myser så øynene nesten lukkes. Hodet tipper bakover, og de store hendene foldes.

– Vi var på besøk på hospice i Danmark etter at teamet ble startet, for å se hvordan danskene gjør det. De har absolutt kommet lenger enn oss på noen områder.


BEHANDLING HJEMME: Iversen tar imot pasientene i sitt eget behandlingsrom hjemme på Neosdden. Foto: Thea Rosef

Iversen forteller om et gammelt mursteinsbygg omgitt av en stor hage, med en liten plass til konserter innimellom trær og blomster. På hospicet var det også kjøkken, hvor pasientene fikk ønske seg middagsmat.  

– Før i tiden var det ansatt gartnere på sykehus, som passet på å klippe rosene i hagen. Men slik er det jo ikke lenger, for det er bare økonomi som styrer det nå, sier han og legger til:

– Jeg tror at hvis man kan få dø hjemme, er det det beste. Så vi må legge til rette for at det skal fungere hjemme. Vi i teamet blir et slags flyttbart hospice. 

– Kan bli hotell for rike

Anne Blaafladt har 40-års erfaring som sykepleier, og jobbet de siste 20 årene av karrieren på Hospice Lovisenberg i Oslo. Hospicet har, siden det startet opp dagbehandling i 1994, vært en læringsbase for palliativt arbeid. Blaafladt har blant annet jobbet med å veilede og spre kunnskap ut til kommunene, noe hun peker på som helt sentralt. 

– Jeg tror ikke vi trenger flere hospice i Norge, men heller heve kompetansen på sykehjem og i kommunene. I tillegg er det lett for at det nærmest kan bli et slags hotell for rike, og at det bare er disse som skal få denne typen avslutning på livet, sier hun.


LANG ERFARING: Anne Blaafladt begynte å interessere seg for arbidet med pårørende av palliative pasienter, og jobbet 20 år på Hospice Lovisenberg. Foto: Thea Rosef

Etter mange års arbeid med kompetansespredning og veiledning er Blaafladt redd for at hospicene blir ensomme fyrtårn.

– I stedet for å la den palliative kompetansen flyte, blir den mer isolert ved å samle den på ett sted, sier Blaafladt.

Hun mener likevel at et bråkete sykehus ikke er passende for palliativt arbeid.

– Jeg merket stor forskjell da jeg jobbet de ulike stedene - det er en helt annen ro på hospice og sykehjem enn på sykehus. Så handler det om nærhet til pasientene over tid. Kjenne dem og deres ønsker og behov. 

Blaafladt jobber for tiden med veiledning på Nesodden, og trekker den frem som en foregangskommune når det kommer til det palliative arbeidet.

– Her har man virkelig kommet langt, ved å sette sammen et slikt tverrfaglig team til kreftpasientene. Neste steg nå blir å inkludere andre palliative pasienter i prosjektet også. Jeg håper virkelig dette skaper ringvirkninger utover i landet, sier hun.

Møte mennesker riktig

Anne Marit Tronvik er sogneprest på Nesodden, og er en del av det palliative teamet i kommunen. Hun er enig i at man ikke nødvendigvis trenger et eget sted i form av et hospice i det palliative arbeidet.

– Det viktigste er at det er flinke fagfolk og ro rundt pasienten, for eksempel på en egen avdeling på sykehjem. 

Sognepresten mener derfor det er viktig å jobbe med holdninger hos de ansatte, og hvordan man skal møte mennesker som befinner seg i den siste fasen av livet. 

– Når man våger å se sine egne mørke sider og tør å snakke om sin egen død, er det enklere å være åpen for å møte de vanskelige spørsmålene hos en pasient.

 Tronvik mener teamet på Nesodden fungerer godt tverrfaglig, og ser på det som svært verdifullt. 

– Vi utfyller hverandre, så vi kan ta vare på hele mennesket - det er viktig. I min rolle handler det ikke om pasienten er kristen eller ikke, jeg er der som et medmenneske og en samtalepartner for de som trenger det. 

– Endre tankegang rundt døden

På Nesodden speider Arvid Dalseth Iversen utover Oslofjorden fra den store hagen sin. 

– Hospicet måtte ha ligget med utsikt over havet. Vi har jo ikke noe hospice på Nesodden, men jeg er sikker på at jeg hadde elsket å jobbe på et. 

 Massøren retter på brillene, og forteller at han gleder seg til snøen smelter, og alt i hagen hans kan gro igjen.

– Jeg tror vi må endre måten vi tenker på døden. I vårt samfunn blir den gjemt bort, og det er et veldig fokus på å tviholde på livet. Det å være i palliasjon handler om å være på et bra sted, på vei mot noe. Du skal ha det godt. 

Iversen mener man burde bruke det man har rundt i kommunene, som gamle hus og skoler, for å starte opp hospice. 

– Det kan ikke være en sånn liten avdeling borte i en krok. Hele huset burde være dedikert til at dette er det siste stedet en kommer før en skal dø.