TRANS-formasjonen

Det er en stille søndags formiddag på Sofienberg. Sandra Moen (35) kommer gående med rolige, litt nølende skritt. Hendene er stukket godt inn i lommene på skinnjakka, ansiktet alvorlig avventende.

Sverd, tau, BDSM og vafler 

– Jeg liker å pusle litt hjemme, forteller hun. Som om hun var en eldre person, som liker å gjemme seg hjemme.

Hun setter seg på en av de brune benkene mellom blokkene, og bøyer to tynne ben under bordet. Moen beskriver seg selv som en ganske rolig og introvert person som fekter med sverd, lager dataspill og driver med litt BDSM. (Akronym for de engelske uttrykkene for binding, dominans, sadisme og masochisme.)  Hun smiler mildt med de blå øyene. Akkurat nå har hun en pause fra Nonna, Oslo BDSMs lokale på Vaterland.

Til vanlig, når det ikker pandemi, leker hun regelmessig med tau der. Hun omtaler Nonna og Oslo BDSM som en hverdagslig, fysisk fritidsaktivitet, drevet av frivillige som steker vafler.

Selv skriver klubben på nettsiden at man kan støtte dem gjennom Grasrotandelen hos Norsk Tipping, og at de “er en sexpositiv forening, som tillater sex og seksuelle aktiviteter i lek”. 

 – Det er deilig å leke og bare henge i tauene, sier Moen og får et drømmende uttrykk i ansiktet. 

Oppvekst 

Sandra Moen vokste opp i idylliske, lille Tananger, i en kjernefamilie med gifte foreldre og to yngre søsken. Som liten lekte hun ute i gatene, sammen med guttene. Hun spilte piano og drev med ishockey og svømming. Barndommen var likevel langt fra lykkelig. Sandra sier hun skulle ønske at foreldene kunne lært henne mer om hvordan det var å være skeiv og trans. 

–  Foreldrene mine var av den autoritære typen.

Jeg lærte om sexisme fra tidlig av. Oppveksten min var preget av vold, skam og kjønnsdysfori.

Sandra Moen

 

Etter en mastergrad i informatikk på Universitetet i Stavanger  flyttet hun. Transmiljøet ble større, men det var ikke derfor valget falt på hovedstaden.

– Jobb og kjærlighet førte meg til Oslo, smiler hun, brydd og glad på samme tid. 

Men før hun dro fra Stavanger, skjer det noe.

Som student trener Moen på Studentsamskipnaden i Stavangers (SiS) treningssenter.

Trans kvinner ikke velkommen i kvinne garderoben 

En kvinnelig ansatt ved Universitetet i Stavanger (UiS) som også trener på SiS, reagerer på at Moen, som trans kvinne, bruker damegarderoben.

Moen hører rolig på hva kvinnen har å si den første gangen. Hun argumenterer med at hun juridisk sett er å anse som kvinne og derfor kan bruke damegarderoben. Den andre gangen bruker hun utestemme inne.

– Jeg ble veldig sint. Selv om jeg senere fikk hjelp til å forstå at jeg ikke trengte å ta ansvar for andres skam, forteller hun.

Saken fikk stor oppmerksomhet, og den brukes fremdeles som en referanse i trans-debatten. 

Studentsamskipnaden i Stavanger kom til at de ikke hadde juridisk grunnlag for å stenge Moen ute, selv om den ansatte fra UiS som hadde klaget på henne, følte seg trakassert av Moens tilstedeværelse. Eller rettere sagt av det å se Moens penis i kvinnegarderoben. Moen og Juridisk rådgivning for kvinner, JURK, mente hun var utsatt for trakassering og transfobi, og tok saken inn til Likestillings -og diskrimineringsombudet, LDO.

Kampen mot trakassering og transfobi

I dag sier Moen at hun er glad hun tok kampen, fordi den lærte henne å stå opp for seg selv. Den ble et vendepunkt. Den gav henne støtten hun trengte, for å ikke vike unna mer.

–  Jeg har jobbet mye med å ikke være unnvikende, forteller hun. 

Særlig opplevde hun støtten fra JURK som validerende; Hun mener den er en anerkjennelse av henne som kvinne i samfunnet.

– Det siste er noe terf’ene (trans ekskluderende radikale feminister) fremdeles klager over. Det finner jeg underholdende, sier Moen.

Hun smiler underfundig og fornøyd med lukket munn, det glitrer svakt i de blå øynene noen sekunder. Hun vant første runde. Men så anket motparten og fikk medhold med to stemmer mot en. Det var en stor skuffelse. Moen syns begrunnelsen var og er lite plausibel: at transfolk må tåle tilsnakk i garderoben, fordi de er så normbrytende. For henne førte imidlertid garderobesaken noe godt med seg; hun ble mindre redd og en mye sterkere person.

Senere har hun levert flere klager til ombudet, om andre forhold. Hun mener transpersoner og foreldrene deres sjelden får medhold.

Nå lever Sandra Moen et relativt ordinært liv. Med samboer, full jobb og gode venner hun treffer jevnlig.

Men mye i Moens liv handler fremdeles om det hun har opplevd. Hun kjemper fremdeles både en ytre og en indre kamp. En indre kamp for å kunne klare å stå i ubehaget og krenkelsen det faktisk er, å stadig måtte møte fordommer og transfobi i alle deres ulike former. Hun trener styrke for kunne løfte og svinge sverdet, forsvare seg; parrere angrep og svare. Hun kjemper fremdeles for friheten til å få være den hun selv vil. 

I alt hun forteller, rolig og regulert, om det å være trans kvinne skinner sorgen over manglende aksept sårt igjennom. Selv om hun ofte smiler, og ikke en eneste gang nevner ordene sorg eller krenkelse selv. 

Moen får jevnlig hormonbehandling og går til elektrolyse for å fjerne ansiktshår. Det siste koster henne nesten kr 4000 hver måned. Helfo dekker forsvinnende lite. Til sammen anslår hun å ha brukt mange hundre tusen på all behandling. Men behandlingene hun må ha, er ikke bare forbundet med høye kostnader. Hun slipper en vanlig kvinnelig utfordring:

Møtet med Rikshospitalet 

Som mange andre transpersoner fikk Moen et traumatisk møte med Nasjonal behandlingstejeneste for kjønnsinkongruens (uoverenstemmelse mellom kjønnsidentitet og fødselskjønn) på Rikshospitalet i Oslo. Den gang het de poliklinikk for kjønnsidentietsforstyrrelse, forteller hun.

– De har makt til å bestemme over kroppen din. De kan hjelpe deg, men…Moen nøler. Hun flytter seg litt på benken. Ser bort som om hun helst ville vært et annet sted. Ser alvorlig ned, mens hun leter etter ordene. 

– Det er akkurat som om de ikke vil. De holder tilbake kapasiteten på hvor mange de hjelper. Ikke fordi de må, men av motvilje, opplevde jeg. 

Hun fikk kjeft hvis hun ikke hadde sminket og kledd seg som en tradisjonell kvinne i skjørt, forteller hun. Moen syns det er hårreisende problematisk at et offentlig sykehus nekter jenter og kvinner medisiner fordi de ikke er kvinnelige nok.

– Jeg fikk kjeft for å ikke være gift i en alder av 27 år, spørsmål om hvordan jeg mastrubuerte som tenåring, om jeg likte å stjele eller setter fyr på ting.

Hun beskriver hvordan man må vise seg som en verdig borger for å få behandling. Ha penger, psykisk helse, fysisk helse, jobb eller utdannelse, være hetrofil og vanilje.

Moen mener det handler om manglende kompetanse og trangsynhet, samt at mye ville blitt bedre om fastlegene kunne skrevet ut hormoner etter et informert samtykke fra pasienten. 

Fekter med tunge sverd 

Treningen hjelper henne. Flere ganger i uka tar Moen den korte turen inn til sentrum av Oslo, for å fekte med tunge sverd og kårder, sammen med andre tilknytta klubben Frie Duellister. 

De trener Historical European martial arts (HEMA). Sandra kaller det historisk fekting. Der vanlige fektere bruker hvite bomulls drakter, lyse masker og lange, tynne kårder, bruker Moen og de andre, mørke masker og spesiallagde drakter som skal beskytte kroppen i kamp med sverd.

–  Stoffet er tykt for å mitigere (dempe)  kraften fra sverdene. Kraft måles i Newton og jakke og bukse må være 350 newton sterk. Masken må være 1600 newton. Det er et slags mål på hvor mye de tåler, forklarer Moen. 

Fektetreningen framstår som et fristed. Hvilket kjønn man har, om man er binær eller ikke, sosiale roller og hverdagslige utfordringer, har ingen betydning her. 

Det handler om finpussing av teknikk, strategi, utholdenhet og ikke minst om fokus og styrke til å svinge de tunge våpene. Langsverdet veier 1,5 kilo og holdes med begge hendene, mens rapiren (stikkkårde)  er 1,1 kilo og løftes med en hånd. Det siste er tyngst.  Moen elsker fektingen. Hun trekker seg tilbake, parrer og angriper, beveger seg lett og elegant, også når fektingen går fra rolig til intensiv. 

Når Moen varmer opp i t-skjorte og tights på begynnelsen av fekteøkta og når hun avslutter med maske og fullt utstyr, er hun en av flere. Samtidig er hun en av de dyktigste fekterne i gruppa. 

Når instruktøren vil lære nybegynnerne riktig teknikk, ber han Moen om å vise dem hvordan det gjøres.

Alltid vært jente 

Moen har ikke noe eksakt svar på når hun bestemte seg for å komme ut som transperson, slik mange tror transpersoner har. 

– Jeg har følt meg som jente så lenge jeg kan huske, forteller hun lavmælt. Hun sier hun alltid har vært kvinne, selv om hun verken fikk lov eller forståelse for det, før som ung voksen.

Det blir stille, mens Moen ser ned i bordet. Krenkelse og sorg fra fortiden og det usagte henger i luften.

Datteren ingen vil ha

Sandra Moen bærer ikke nag. Hun er vennlig og imøtekommende. Velformulert med et språk som avslører akademisk utdanning og intelligens. Vennene omtaler henne som kreativ, hjelpsom, smart og snill. En de er veldig glad i. I feriene drar hun hjem til Stavanger og besøker familien.

–  Jeg er den datteren ingen mor vil ha, sier hun, blottet for selvmedlidenhet. 

Hun er tilgivende, samtidig som hun rasjonaliserer og rettferdigjør det mange mener barn bør slippe. Å oppleve at støtten fra de nærmeste voksne ikke er der. Hun tror den manglende aksepten delvis skyldes at det ikke fantes noe språk for det å være en transperson den gangen. Uten språk ingen kunnskap. Og uten kunnskap ingen aksept, mener hun. I retrospekt er hun overbevist om at ikke noen foreldre på 80-tallet, visste hvordan de kunne hjelpe et trans-barn.  

Ønsker mest av alt aksept

Moen er ansatt i et større teknologifirma. Hun vet ikke om de er klar over at hun er en trans kvinne der. Men hun er ikke redd for å bli spurt. 

– Kjønn er et upassende emne på jobb, fastslår hun med avskrekkende kraft i stemmen, så man lett mistenker at det er upassende også andre steder. Det er likevel greit om barn spør.

– Barn er så fordomsfrie. Det ligger ingen fordømmelse bak nysgjerrigheten deres, mener Moen og smiler moderlig mildt. 

Aller mest ønsker hun å bli akseptert som den hun er, en trans kvinne. Og hun foreslår noe annet enn dagens todelte kjønnsmodell:

Moen tror trans-miljøet kunne vært langt større.

– Etter noen øl innabords er det mange som kanskje ikke er så heterofile likevel, ler hun.