Er det egentlig rasisme når ingen føler seg diskriminert?

Det er våren 2017. I Hollywood står Scarlett Johansson i sentrum for nok en ny og ekstremt dyr Hollywoodsatsing. Johansson er et kjent og viktig ansikt i filmbransjen, men denne gangen blir hun ikke godt mottatt.

«Dette er IKKE greit!» skriker seere og filmkritikere i USA og Europa. 

«Rasisme!»

«Hvitvasking!»

Johansson spiller en kyborg, en blanding av en robot og et menneske, fra et utopisk Tokyo, tidfestet til en eller annen gang i fremtiden. Filmen er basert på en japansk «anime», en tegneserie, kalt «Ghost in the Shell».

Historien er japansk, fortellingen er lagt i Japan og de originale karakterene er japanske. Med sitt blonde hår og sine blå øyne er Scarlett Johansson kanskje så langt fra japansk som du kan forestille deg. Det gjør folk rasende.

Rasisme er fortsatt er et stort problem i samfunnet vårt. Det ser selv jeg, verdens mest privilegerte menneske; en hvit jente oppvokst i verdens rikeste land med alle dets goder servert på et sølvfat. Folk diskrimineres på grunn av hudfargen sin hver eneste dag, det ser jeg jo. Det vil si, det er i hvert fall det jeg tror jeg ser. 

Da «Ghost in the Shell» kom ut ble det et voldsomt baluba i vesten. I Japan, historiens hjemland, var det nesten ikke lyd i det hele tatt. Skjønner de ikke at de blir diskriminert? Ser de det ikke?

Jeg dro til Japan i vår for å diskutere hvitvasking og rasisme med folk i filmbransjen. Jeg forventet å møte et totalt kaos av argumenter mot det jeg selv opplevde som en hvitvasking av Japans egne filmperler. Jeg forventet gråtende skuespillere som fryktet for fremtiden sin, skvist ut av markedet av den foretrukne hvite skuespilleren. Jeg forventet tegneserieskapere som var rasende over hvordan Hollywood hadde ødelagt arbeidet deres.

Jeg dro til Japan for å finne sinne og sorg, men fant det ikke. 

I stedet ble jeg møtt av mennesker som trakk på skuldrene. Ingen syntes det var noe problem at Scarlett Johansson fikk rollen som den japanske kyborgen.

I Norge er vi vant til at vi sier fra om urettferdighet. Vi skriker så høyt at alle kan høre oss og reagerer ingen, så skriker vi igjen. Gjør de ikke det i Japan? Eller er det så enkelt som at de faktisk ikke bryr seg?

Hollywood har laget adaptasjoner av japanske tegneserier og tegnefilmer i flere tiår; det er ikke noe nytt. Karakterene i originalhistoriene kan være både blond og brunhåret og svarthåret, og øynene deres kommer i alle slags farger. Det er heller ikke noe nytt at hvite skuespillere spiller hovedrollen i adaptasjonene. I adaptasjonen av den japanske tegneserien «All You Need is Kill» fra 2004, som fikk den amerikanske tittelen «Edge of Tomorrow», spilte for eksempel Tom Cruise hovedrollen. 

Hvitvasking har vært et diskusjonstema ved flere anledninger i vesten, men i intervjuer og artikler der japanere har blitt spurt om deres mening, svarer de kort og enkelt: «Tegneseriekarakterene kan være fra hvilken nasjonalitet som helst». 

«De trenger ikke nødvendigvis å være japanske», er svaret fra japansk filmindustri.  

Når de fikk spørsmål om hvorfor folk ble sinte av å se Scarlett Johansson i hovedrollen i «Ghost in the Shell», hadde de ikke et godt svar på hvorfor. «Kanskje publikum ville ha en flinkere skuespiller», var et av svarene. 

Adaptasjoner er jo nettopp det; adapterte. De er ikke en kopi av originalmaterialet, det har de aldri vært. Filmene og litteraturen om Charles Darwin er skrevet om og tilpasset publikummet det er ment for, det samme gjelder eventyret «Snehvit» og nå også «Ghost in the Shell». Adaptasjonsteorier forklarer at filmskaperen ofte må velge bort mange elementer fra originalmaterialet og gjøre større eller mindre endringer for at du som går på kino og ser filmen skal forstå den. 

I intervjuer med filmskapere og skuespillere stilte jeg spørsmål om hva de syntes om at Hollywood i det hele tatt lager adaptasjoner av materiale fra Japan. «Helt fantastisk!» svarte de. «Det viser at de ser og bryr seg om kulturen vår».

Siden 1980-tallet har filmer vært det mediet som har delt kulturarv med det største publikummet, oftest gjennom adaptasjoner. Disse adaptasjonene kan være både generaliserende og ha sterke stereotyper, men det er også en måte for resten av verden å bli kjent med for eksempel den japanske kulturen og kulturarven. Japans eget filmmarked er er det største på nasjonalt plan, men filmene de selv produserer når stort sett bare et nisjemarked globalt.

Japanerne er stolte av kulturen og kulturarven sin, og i der ligger muligens også forklaringen på at de heller viser stolthet snarere enn sinne når andre vil benytte seg av den. 

Japans historie kan også forklare hvorfor de har selvtillit nok til å ikke la adaptasjoner og det mange vil tolke som kulturell appropriasjon påvirke dem negativt. I motsetning til andre etniske minoriteter bosatt i vesten, ble Japan regnet som en stormakt i østen og har lenge hatt internasjonal innflytelse både økonomisk, politisk og militært. Slik har det ikke vært for blant annet afrikanere og latinamerikanere; to grupper som også ofte er underrepresenterte i Hollywoodfilmer. 

På grunn av dette er kanskje ikke en hvit Scarlett Johannson i en japansk rolle noe japanerne gidder å bruke tid og energi på å bli krenket av. 

Så da sitter vi her da, vi kritikere og menneskerettighetsforkjempere hjemme i Europa, hjemme i lille Norge, og kjemper en kamp for noen andre. Vi sitter hjemme i stua vår og skriker «rasisme» så høyt at veggene rister og katten til naboen hopper i taket av redsel når Scarlett Johansson løper over skjermen vår i svart parykk, men så får det ingen virkning. I Japan går livet videre. 

Tenk deg om. Hvis et stort filmselskap i Japan, et land med en av verdens største filmindustrier, hadde laget sin egen versjon av «Espen Askeladden», hva hadde du vært mest opptatt av;

At Japan delte en norsk historie med verden eller at hovedpersonen ikke var hvit?