Til lykke med reisen og alt etter

Den britiske poeten John Keats skrev i et brev til et familiemedlem en gang tidlig på 1800-tallet at han håpet dette familiemedlemmet hadde bedre ting å gjøre enn ‘å gape etter været.’ Å ‘gape’ etter været blir for noen kanskje sett på som en uproduktiv aktivitet. ‘Dette blir det ikke vekttall av’ som min far bruker å si.

Det ligger noe i det å ‘se’ på været, en slags undertone av stillhet, indre ro og frafall av stress – tre ting den moderne mann og kvinne gjerne skulle hatt mer av.

Derfor har dagens turistnæring gjort værfenomener som for eksempel nordlyset om til en profitabel næring. Ironien ligger i at når vi betaler dyrt for å få oppfylt et ønske om å komme nærmere den ville naturen, legger vi også penger inn i en næring som er delaktig i at naturen endrer seg på grunn av menneskeskapt aktivitet.

Noen cruiseturister drar ene og alene på ukelange båtreiser for å kunne stå på dekk ‘å gape’ etter været en liten stund før de forsvinner inn i varmen igjen. Slik det er med mye av det vi foretar oss, har også denne aktiviteten sin mørke bakside.

Menneskets naturlige nysgjerrighet, samt forholdsvis billige og effektive transportmetoder gjør at vi reiser mer og mer og med det bidrar med å legge press på et klima i forandring.

Konsekvensene av vår aktivitet er fortsatt delvis uviss, men at vi nå lever i det sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen referer til som en ‘overopphetet’ verden er nok sant.

I boka Overheating innleder Eriksen sin argumentasjon med et sitat fra den kanskje mer kjente sosialantropologen Claude Levi Strauss: ‘Le monde est trop plein’ – verden er for full – uttalte han på sin 100-årsdag i 2008. Strauss hadde levd i et århundre hvor verdens befolkning økte med 5 milliarder mennesker – et 100 år langt lemenår av menneskelig eksplosjon.

Utgangspunktet for Eriksens bok ligger i navnet. Vi bor i en overopphetet verden, en verden som lever over evne og hvor menneskets innovative natur har skapt en tidsalder hvor raske fremskritt har ført til uventede og dramatiske konsekvenser for ulike økosystemer.

Det er en tid hvor det som er godt og bra for deg og meg, som å reise med nordlys-cruise, ikke er fullt så bra for korallrevene i Stillehavet, regnskogen i Brasil, dyremangfoldet i alpenes alpine regioner eller, det jeg var vitne til, gamle steinbygg på Shetland.

På en reise til Shetland og Orknøyene i vår så jeg to ting. Jeg så hvordan naturkrefter som erosjon, som nå har økt i omfang på grunn av økende havnivå og mildere klima, sakte, men sikkert ødela flere tusen år gamle kulturminner; og jeg var vitne til cruiseturismen som delvis bidrar til at dette skjer.

På Shetland og Orknøyene finnes den største konsentrasjonen i Europa av godt bevarte kulturminner fra vikingtiden og så langt tilbake som neolittisk tid. Disse gamle og forholdsvis forsvarsløse komponentene av vår historie står nå i fare for å forsvinne som en konsekvens av vår overopphetede aktivitet.

Disse kulturminnene sørger for at hundretusenvis av turister kommer til Shetland og Orknøyene hvert år hvor det tilsammen ikke bor mer 50000 mennesker.

Å tilby mennesker med ressurser til å betale for ‘unike’ opplevelser er good business. Turistnæringen er regnet som verdens nest største næring. Så mange som 1 av 11 mennesker verden over jobber med turisme.

Bare cruisenæringen har en forventet omsetning på 126 milliarder dollar i 2018, ifølge en rapport fra Cruise Lines International Association. Generell turisme og cruiseturisme ser ut til å ville øke i årene som kommer. Dette kan ha med at middelklassen er forventet å vokse på et globalt nivå.

Turistnæringen har også fått anledning til å vokse seg så stor på grunn av deregulering av markedskrefter gjennom en globalisert forankring av nyliberalistiske tendenser.

Det skriver Eriksen som kobler den voksende turistnæringen opp mot nesten alle karakteristikkene som definerer en overopphetet verden: et enormt forbruk av energi (fossilt brennstoff), akkumulering av søppel, infrastrukturelle endringer i urbane strøk og høy mobilitet.

Alt dette fører med seg utilsiktede endringer som ofte er mer iøynefallende enn det man kanskje hadde sett for seg.

Dette henger sammen med en stor global befolkningsvekst, men også den politiske tanken som dominerer vår tid. Nyliberalisme, som definert i artikkelen «Neoliberalism: the idea that swallowed the world» fra The Guardian: Nyliberalisme er ikke bare en sosioøkonomisk politisk teori hvor statens økonomiske hovedoppgave er å sørge for å opprettholde et fritt marked, men også navnet på et premiss som regulerer våre dagligdagse valg: at konkurranse er det eneste legitime organisatoriske prinsippet for menneskelig aktivitet.

Det vil si at bemidlede mennesker har, i teorien, anledning til å delta i det frie markedet i håp om at det man legger inn av økonomisk og sosial kapital fører vil kunne føre til fortjeneste i form av mer kapital og dermed ‘mer lykke’. Dette er den moderne kapitalismens grunnstein.

Det som viser seg å være problemet med et fritt marked i en verden som muligens lever over evne, er at vårt felles forbruk av energi (primært fra fossilt brennstoff) i flere hundre år har kollektivt ført til de klimaendringene vi nå er vitne til. Og de kan ikke løses fra et nyliberalistisk ståsted.

For ser man det fra deres perspektiv vil en reduksjon av utslipp av klimagasser i atmosfæren skje, slik den britiske økonomen og akademikeren Nicholas Stern advokerer, kun når slike restriksjoner ikke vil føre til en signifikant nedgang i økonomisk vekst.

Og her ser man utfordringen. Kapitalisme er den ledende økonomiske modellen i verden i dag, og den sympatiserer ikke med en ekstern faktor, som klimaforandringer, som krever en nedskalering av økonomiske innskudd i det som bidrar til klimagassutslipp.

Det er en utfordring å skulle koble sammen ferietid, pensjonstid og et ønske om å se litt av verden med klimaforandringer. Det er jo ikke du alene som er skyld til dagens situasjon.

Men for å få lov til å reise eller ha anledning til ‘å gape’ etter været, tar de fleste av oss i bruk institusjoner og tjenester som benytter seg av omdannende naturressurser som de facto forbrenner fossilt brennstoff som lagres som drivhusgasser i atmosfæren – og det er en litt nedstemt tanke.

Vi kommer ikke til å stoppe å reise, turistnæringen er for stor og for profitabel for at restriksjoner som vil utgjøre en forskjell blir pålagt ulike aktører. Det vi trenger er et økologisk paradigmeskifte både i turistnæringen og det politiske tankesettet.

Men med dagens nyliberalistiske briller, er det bok dessverre like utopisk som fremstår.

Lykken ligger jo ikke alltid i endring.