Første opptaksrunde på teaterhøgskolen er i gang

Det er en presset stemning i den lange, lydløse gangen. Langs veggene sitter en håndfull med sammenkrøpede søkere. De har stive, tomme blikk, og stirrer ut i det store ingenting. En dør blir åpnet og en skarp stemme bryter stillheten jevnlig med forskjellige navn fra en lang liste.

Ingvild Sommerfelt er en av de 481 søkerne som venter på sin tur. Hun kommer rett fra videregående, og dette er første gang hun skal prøve seg foran juryen på teaterhøgskolen. 

- For meg er det viktigere å søke for erfaringens skyld. Det er ikke så viktig om jeg kommer inn, sier Ingrid.

Gangen er fyllt med spente og nervøse søkere. Foto: Helle Gannestad

Vanskelig monolog

Ingrid ser seg over skulderen med jevne mellomrom. Selv om hun vet at det er over en time til det er hennes tur er hun fortsatt oppmerksom på rekkefølgen.

– Det er bedre å være nervøs nå enn foran juryen, sier Ingvild og fortsetter, - Monologen min er fra ”En sporvogn til Begjær”. Da jeg valgte denne monologen, visste jeg ikke at den var fra et av stykkene som er regnet som vanskeligst å fremføre. Men da jeg først hadde begynt å øve på teksten, klarte jeg ikke å legge den fra meg.

Første runde

På andre siden av rommet sitter ei jente, anspent og med hendene foldet foran seg. Stillheten blir ofte brutt av studenter som har kommet gjennom nåløyet, og nå går lattermilde og nysgjerrige gjennom gangen. Noen kommer med støttende og oppløftende ord som; - lykke til, bare ha det gøy, og dette går så bra.

Teaterhøgskolens 481 søkere må igjennom en tre trinns opptaksprøve. Den første delen er en monolog på 4 minutter. Etter første runde går 120 videre. Andre runde er en ny monolog, og ofte en improvisasjonsoppgave fra juryen.

Den tredje og siste runden er det bare 30 søkere som kommer til, da er det to uker med siste opptaksprøve. Så blir det hele avgjort, og åtte søkere vil komme inn på teaterhøgskolen.

Hør Kristian Maurstads kommentarer og se flere bilder her

Kristian Gunderud Maurstad er mer spent enn nervøs før sin monolog fra “Per gynt”. Foto: Helle Gannestad

- Jeg husker ingen ting

Endelig er ventetiden over, Ingrids navn blir ropt opp og hun forsvinner inn en dør. Den tomme, trykkete stillheten fyller igjen den lange gangen. Men en lettet og fornøyd Ingrid kommer ut igjen.

- Jeg husker egentlig ikke så mye fra fremføringen min, men jeg tror jeg kom inn i det etter hvert, forklarer Ingrid smilende.

- Jeg har lært så mye, både gjennom forberedelsesprosessen og presentasjonen, så jeg er veldig fornøyd med hele opplevelsen. Jeg gjorde mitt beste, avslutter hun.