Blodig kamp for pressefriheten

– Jeg rømte da politiet kom til leiligheten jeg bodde i. De løp etter meg, men jeg tok feil vei og havnet i en blindvei. Da ble jeg arrestert. Politiet bandt meg fast og slo hodet mitt inn i dørkanten på politibilen til jeg begynte å blø, sier Lokman Ghorbani til Journalen.

Ghorbani er kurder fra Iran og kom til Norge i 2002. I dag jobber han som fotograf i NRK Nyheter. Da han gikk på Bu Ali Sina-universitetet, drev han en studentavis, som ifølge iranske myndigheter var forbudt, fordi den brøt med medielovene i landet.

Det er ikke lov å skrive fritt om kurdernes rettigheter i Iran – det gjorde Ghorbani.  Foreningen som ga ut avisen, kalte seg «Organisasjonen for å gjenopplive kurdere». De var både en politisk gruppe og en liten redaksjon.

– Vi visste at jobben var farlig, samtidig håpet vi at vi ikke kom til å bli oppdaget, sier Ghorbani.

Gutteromsredaksjon

Teknisk var avisen spartansk, men innholdet var alt annet.  Regimet i Iran likte dårlig ideen om en avis med et politisk innhold til fordel for kurderne.  Tillatelsen fra myndighetene, som de trengte for å gi ut avis, kom aldri.

I 1998 samlet Ghorbani og vennegjengen seg rundt den ene PC-en de hadde, og skrev ut avisen på egen skriver. Å sende den til trykkeri var utenkelig fordi regimet må godkjenne alt som sendes til trykk.  De leverte også avisen rundt på campus selv, og det var en farlig jobb.

– Jeg gikk med en konstant frykt for å bli tatt. Jeg visste ikke hvor mye myndighetene overvåket meg, eller om de kjente til avisen vår. Jeg var alltid redd for å miste vesken fordi avisene lå inne i den, sier Ghorbani.

– Hvorfor reagerte iranske myndigheter på det dere skrev?

– Iranske myndigheter har aldri gitt kurdere politiske rettigheter, og det er en rasisme mot oss kurdere. Vi arrangerte også kulturelle møter og konserter, men ble ofte stoppet.  De så på oss som en farlig politisk gruppering, sier han.

Avhør og fengsel

Det tok ett år før myndighetene oppdaget avisen. En gutt ble tatt med avisen, og han avslørte hvem som stod bak. Politiet arresterte Ghorbani utenfor leiligheten hans, etter en dramatisk flukt. Avhøret hos politiet varte i timesvis. De gikk gjennom avisartiklene setning for setning, og forsøkte å finne ut mest mulig om avisen og de involverte. Så huket politiet inn de andre guttene – én etter én.

– Det var tortur. Jeg satt fastbundet i en stol med bind for øynene. De tvang mest mulig informasjon ut av meg og slo meg gjentatte ganger, forteller han.

Ghorbani fikk ingen rettssak, og ble satt i fengsel i seks måneder. Det tok en dag fra han ble arrestert til han satt i fengselscellen. Han fikk ikke snakke med familien sin på to måneder.

– Det er bare å fortelle sannheten, så slipper du dette, sa en av politimennene. Rett etterpå ble jeg slått og fortalt at jeg aldri vil se lyset igjen, sier Ghorbani.

– Hvorfor turte du å lage avis når du kjente til konsekvensene?

– Jeg vet ikke, kanskje en slags galskap. Jeg er vokst opp i en familie som har opplevd mye. Min far og onkel var med i en geriljagruppe. De ville at jeg skulle studere og være engasjert. Det var ikke meningen at tidsskriftet skulle være hemmelig, men vi fikk aldri tillatelse. Jeg ble hissig, sier han.

– ­Uvirkelig for nordmenn

Redaktør i studentavisen Universitas, Emma Tollersrud, har lyttet til Lokmans historie med stor interesse.  Det er lang vei fra den iranske journalisthverdagen til redaktørhverdagen hennes på Blindern.

–Det må være en vanskelig situasjon å forholde seg til, fordi jeg selv syntes det er vanskelig å ta imot kritikk. Hvis man da står overfor å miste friheten sin, så tror jeg man mister mye av motivasjonen, selv om det da er enda viktigere å drive journalistikk, sier Tollersrud.