Meksikansk presse styres av narkokartellene

Senest 24. april i år ble en meksikansk fotojournalist funnet partert i en søppelsekk i Saltillo i staten Coahuila nord i Mexico. Narkotikakartellene forsøker å skremme journalister til taushet, og lykkes i mange tilfeller. De som velger å fortsette og rapportere om kriminalitet og korrupsjon, gjør det med livet som innsats.

Pressen har aldri hatt noen reell frihet i Mexico, men mediekontrollen har de siste tiårene blitt forskjøvet fra staten til de kriminelle.

Autoritær ettpartistat

Mexico var lenge underlagt spansk kolonistyre, og etter frigjøringen i 1821 var landet preget av politisk uro. I 1876 kom diktatoren Porfirio Díaz til makten. Han styrte landet med jernhånd, og misnøyen blant folket økte.

Den økende misnøyen ledet fram til utbruddet av den meksikanske revolusjonen i 1910, som banet vei for opprettelsen av partiet Partido Revolucionario Institucional (PRI) i 1929.

Partiet styrte landet sammenhengende i 71 år, fram til det første frie presidentvalget i 2000. PRIs enevelde gjorde Mexico til en autoritær ettpartistat, hvor partiet kontrollerte alle sider av samfunnet.

Mediene som nikkedukker

Kontrollen strakte seg også til pressen. Fra 1940 var Mexicos massemedier kontrollert av en gruppe elitefamilier, som gjennom pressen fremmet egne interesser. Journalistene ble budbringere for regimet, og var med på å leigtimere styret.

Forlanger handlingMeksikanske journalister forlanger handling. Under protestmarsjen la de bilder av forsvunnede og drepte kolleger på trappa til innenriksministeren. Foto: Knight Foundation/flickrJournalistyrket var dårlig betalt, og historiker Alexander Dawes har anslått at to trededeler av avisene overlevde ved å få betalt for å skrive saker på bestilling fra PRI.

De som nektet å være talerør for partiet ble truet med vold, ressurskutt og arbeidsløshet.

Sallie Hughes ved universitetet i Miami har forsket på utviklingen av journalistikken i takt med demokratiseringen av Mexico. Hun skriver at den passive og ukritiske journalistikken etterhvert ble en vane.

Nye journalister kom inn i avisene og trodde det var slik yrket skulle utføres; at de kun var talerør for maktpersoner i samfunnet, og at deres jobb var å fremme partiet som et allmektig organ.

Tøylene løsnes

Etter en periode med god økonomi grunnet høye oljepriser, gikk Mexico inn i en økonomisk krise. Landet hadde bygget seg opp en stor utenlandsgjeld, og på starten av 1980-tallet begynte oljeprisene og produksjonen å synke.

For å kunne innfri gjelden som var på over 100 milliarder dollar, ble Mexico nødt til å søke hjelp hos Det internasjonale pengefondet (IMF). Med støtte fra USA fikk de hjelpen de trengte, og for å bli godtatt i det internasjonale samfunnet ble regjeringen nødt til å endre sin politikk. Som et resultat ble pressen i større grad frigjort fra staten.

En rekke innovative aviser fylt av uavhengig, kritisk og sulten journalistikk trådte inn i mediebildet. Borgerjournalistikken begynte å vokse fram.

Fortsatt bundet

I 2000 måtte PRI gi fra seg makten til konservative Partido Acción Nacional (PAN), og Mexico holdt sitt første frie presidentvalg noensinne. Vincente Fox ble valgt til president. Fox erklærte at han ville ende byråkratistyret og få slutt på offentilg korrupsjon. Han uttalte også at medienes uavhengighet skulle respekteres.

Likevel er pressefriheten i Mexico fraværende i dag. Landet har status som “ikke fritt” i pressefrihetsorganisasjonen Freedom House sin statistikk, og er helt nede på 153. plass på Reportere uten grensers pressefrihetsindeks for 2013. Voldelige narkokarteller truer journalister til taushet, og hele det statlige og private systemet er gjennomsyret av korrupsjon.

Makaber vold

Organisert kriminalitet og narkotikahandel har vært et enormt problem i Mexico i årtier. Voldelige narkotikakarteller herjer i de ulike delstatene. På 1980-tallet begynte volden og kriminaliteten å øke i omfang, og grusomhetene blir stadig verre. Folk skytes på åpen gate, kidnappes, tortureres, halshugges og parteres.

I presidentvalget i 2006 ble Felipe Calderón fra PAN valgt til å lede landet. Samme år lanserte han krigen mot narkotika, hvor regjeringen ville narkokartellene til livs. Krigen intensiverte volden både kartellene mellom, og ovenfor journailster og andre sivile. I Calderóns seks år lange regjeringsperiode krevde krigen over 60 000 menneskeliv, i følge Human Rights Watch. Organisasjonen Commitee to Protect Journalists (CPJ) har registrert at minst 54 av disse var journalister og medieansatte.

Hele 91 prosent av drapene på journalister i Mexico blir ikke oppklart. Landet er i følge CPJs straffefrihetsindeks det sjuende verste landet når det kommer til å ikke følge opp journalistdrap.

Kontrollerer med frykt

Kartellene bruker mediene aktivt til både å skrive seg selv opp, og konkurrerende karteller ned. Ved å bestikke både journalister og statlig ansatte, kontrollerer de mye av mediebildet.

Dersom noen opponerer, eller skriver ting kartellene ikke liker, er de ikke sene om å ty til ekstreme virkemidler. I løpet av de fire første månedene i 2013 er tre meksikanske journalister blitt drept.

Det skrives mindre og mindre om narkotikarelatert kriminalitet og vold, og mange aviser unngår også å nærme seg temaet korrupsjon. Enkelte publikasjoner har sluttet helt å  skrive om temaene, i frykt for represalier fra både narkotikakarteller og korrupte tjenestemenn. Selvsensuren og presset fra narkotikakartellene har i stor grad tatt over for den statlige styringen av mediene i landet.

faktaForente meksikanske stater (Mexico)

Hovedstad: Ciudad de México

Offisielt språk: Spansk

Areal: 1 958 201 km²

Innbyggertall: 112 468 850 (2010)

Antall drepte journalister: 68 (1992-2013)

Kilder: Store norske leksikon og Commitee to Protect Journalists.