Vanskelig å jobbe som korrespondent

18.februar 2012, bare sju dager etter drapene på de to prominente journalistene Sagar Sarowar og Meherun Runi, ble Al Jazeeras franske utenrikskorrespondent Nicolas Haque hetset av sine egne kolleger.

Grunnen var at han og hans kringkaster, Al Jazeera English, hadde invitert Gulham Azam, sønnen av lederen til det islamistiske partiet Jamaat-e-Islami, til et TV-intervju.

Jamaat-e-ismlami er et politisk parti som anklages for å støtte islamsk terrorisme.

Spurte om ettervirkningene

Ghulam Azam er ikke politiker, men hadde jobben som forsvarer i en rettssak. Åtte politiske ledere for bangladeshiske opposisjonspartier stod anklaget for å ha samarbeidet med den pakistanske hæren under Bangladeshs frigjøringskrig i 1971. Hvis de ble funnet skyldige i rettssaken, ville straffen bli henging med døden til følge.

Al Jazeeras korrespondent Nicolas Haque spurte forsvareren om ikke en potensiell henging av åtte opposisjonsledere kunne skape politisk ustabilitet i landet. Rett etter at saken var ute, gikk mange journalistkolleger i bangladeshiske medier i fistel. Halvparten av avisene og nettavisene  hang ut både han og Al Jazeera for intervjuet.

Spredde falsk informasjon

Senere har det kommet fram at landets etteretningstjeneste ringte rundt til forskjellige redaksjoner og fortalte at Haque var kjøpt og betalt til å utføre lobbyvirksomhet for partiet Jamaat-e-Islami.

Men det var for sent. Kort tid etter intervjuet med Gulham Azam ble Al Jazeera English bortvist som kringkaster fra kontoret de leide.

Haque har også fortalt at han følte han ble skygget ute på opptak i arbeidet med nye saker. I samarbeid med Al Jazeera tok han i ettertid bort intervjuet med Gulham Azam fra kanalens nettsider.

To år - ingen bedring?

Det har nå gått litt over to år siden hetsen av Nicolas Haque og Al Jazeera. Haque sluttet i jobben som korrespondent i fjor, og er nå er korrespondent for Al Jazeera i Sudan.

Men Al Jazeeras nye korrespondent i Bangladesh, Maher Sattar, forteller at korrespondentjobben fremdeles er svært vanskelig i Bangladesh.

Forskjellen fra å jobbe som journalist i et vestlig land beskriver han som stor.

Vanskelige arbeidsforhold

– Det er veldig ulikt, veldig vanskelig. Det er nesten umulig å få harde fakta på bordet og bevis i saker. Det er veldig vanskelig å faktisk undersøke noe som helst og få det underbygget med dokumentasjon, fordi informasjonen alltid er mangelfull, sier Sattar.

Han forteller at i motsetning til Nicolas Haque, som opplevde ubehaglige episoder som korrespondent, har han ikke vært truet personlig eller opplevd noe lignende. Han ser imidlertid at andre ikke er like heldige.

Pressefriheten svært begrenset

– Verst er det for de lokale journalistene, noen av dem har blitt drept, sier han med klare hentydninger til Sagar Sarowar og Meherun Runi to år tilbake.

– Hva er ditt syn på pressefriheten i Bangladesh for korrespondenter og bangladeshiske journalister?

– Situasjonen er veldig dårlig. Det er mest selvsensur. Mediene har en tendens til å favorisere partiet som har makten.

Rettsvesenet i Bangladesh er ikke mye å skryte av ifølge ham.

– Det er vanskelig å skrive kritisk og antallet saker som blir reist mot mediene øker.