Flukten fra Escobar

Under tiden Pablo Escobar regjerte i området rundt Medellìn, var distriktet kjent for å være et av Colombias farligste. Men selv om han kontrollerte området med jernhånd, var han også populær blant deler av folket.

Han donerte store summer til veldedige formål og til ulike idrettsklubber, noe som styrket hans politiske posisjon. I 1982 ble han også valgt inn i Parlamentet.

Personer som ikke støttet Escobars regime ble drept eller truet på livet. Dette gjaldt også journalistene, og flere som jobbet mot han ble kidnappet av Escobars styrker.

Et av Escobars hovedmål var å fjerne så mange journalister som mulig for å hindre at colombianske lovgivere godtok avtalen med USA om en formell utlevering av kriminelle.

Sendte barna ut av landet

Felipe Tobòn er født og oppvokst i Medellìn, men har tilbragt store deler av livet i USA og Tyskland. Da han var ung, fryktet foreldrene at han og broren skulle bli drept. Derfor sendte de barna ut av landet.

– Pablo Esobar ville drepe alle som gikk mot han og hans familie, og særlig folk som jobbet i rettssystemet. Faren min var dommer i høyesterett i Medellìn og moren min jobbet som advokat, sier Tobòn til Journalen og fortsetter:

– Etterhvert sendte foreldrene mine oss til Miami. Der bodde vi i tre år før jeg returnerte til byen tre dager etter at Escobar ble drept.

Alle-mot-alle-krig

Esobars regime tok også livet av blant annet redaktøren i El Espectador Guillermo Cano Isaza. Bakgrunnen for drapet skal ha vært fordi han lanserte en kampanje i avisen som gikk ut på å bryte ned narkotikatrafikken.

Regjeringen tok på sin side livet av personer som støttet Escobar og hans regime. Tobòn forteller også at mange tilfeldige ble drept, til tross for at de verken drev med vold eller narkotika.

– Det var en alle-mot-alle-krig på slutten av 1980-tallet og starten av 1990-tallet, sier Tobòn.

Les mer om narkogjengene som knebler pressens frihet.

– Intelligent, men ond

Da Pablo Escobar levde var Medellín en splittet by. Germán Herrera Pérez, som er tatovør, tror mange fortsatt har et godt inntrykk av narkobaronen.

– Han hjalp folk med lav inntekt med å skaffe seg hus, og han anla parker i fattige strøk. Selv om det er mange som likte han, vegrer de seg for å si det. De skammer seg litt, og er redde for å vise sympati for en mange mente var en dårlig person.

Germán Herrera PérezGermán Herrera Pérez tror mange fattige likte Pablo Escobar. Foto: PrivatPérez tror det er mange grunner til at folk jobbet for Escobar. Få muligheter, korrupsjon, dårlig utdanning og store forskjeller mellom fattig og rik gjorde at folket fikk liten tiltro til myndighetene. Han er uenig i at byen er mye tryggere nå, enn under Escobars tid.

– Det er fortsatt kaotisk her og vanskelig å livnære seg. Hver dag er som å dra inn i jungelen og å ikke vite når du kommer hjem igjen. Jeg har klart meg her i 35 år og er sliten. Men det var verre, sier Pèrez.

Selv har han et komplisert forhold til Escobar:

– Han valgte en farlig vei. Han var intelligent, men ond, og det er en dårlig kombinasjon.

Andre kriminelle gjenger overtok

Til tross for at narkokartellet til Escobar smuldret opp etter hans død, var området fremdeles preget av kriminalitet, vold og narkotika. FARC tok over store deler av narkotikavirksomheten i området, men nå hadde også de ultrahøyre paramilitære inntatt byen.

– Politiet har flere ganger oppdaget at halvparten av kokainbeslaget gjort på den colombianske kysten kommer fra FARC, mens den andre halvparten kommer fra de paramilitære, sier Tobòn.

Ifølge Tobòn gjør politiet fremdeles slike funn.

– Det er ganske komisk at de som før var fiender, nå nesten er venner som selger kokain.

Tendensen til at ulike kriminelle miljøer samarbeider med hverandre, er utbredt i andre deler av Colombia også. På denne måten har de klart å beholde noe av makten i sine distrikter, selv om de store kartellene fra 1980-1990-tallet har falt.

Trist, men ikke sint

På slutten av 1990-tallet mente foreldrene til Tobòn at de paramilitære styrkene og FARC fremdeles gjorde byen til et farlig sted, og han flyttet derfor på nytt – denne gangen uten flyktningstatus. Han startet å studere i Tyskland og sammenligner situasjonen i hjembyen med situasjonen i Tyskland under andre verdenskrig.

– Alle familier var på en eller annen måte involvert i hva som foregikk. Jeg er trist for at det som hendte i landet og i byen min, men jeg er ikke sint. Jeg skulle selvfølgelig ønske at onklene, fetterne og vennene mine fremdeles var i live, men det kan jeg ikke gjøre noe med nå. Det var dumt at vi drepte hverandre, sier han.

Et tryggere Medellìn

Etter 14 år i Tyskland, er Felipe Tobòn tilbake i Medellìn som i dag regnes for å være tryggere enn det var under narkobaronens storhetstid. Tobòn mener at colombianere er et folk som ser lyst på fremtiden og at Medellìn-distriktet ikke er det det en gang var.

– Mange av dem som flyktet under Escobars tid har også kommet tilbake for å hjelpe til med gjenoppbyggingen av byen, sier han.

De siste 20 årene har regjeringsstyrker sørget for å demobilisere de paramilitære organisasjonene i landet og det kriminelle organisasjonsmiljøet er ikke lenger preget av noen få, store aktører. Mange av de demobiliserte organisasjonene holder derimot til i mindre kriminelle gjenger i områdene rundt Medellìn, men de har ikke like stor innflytelse på byen som tidligere.

– Colombianere har håp, vi gjør det vi kan for å endre ting. Når turister kommer sier vi: «Velkommen hit til Medellin. Jeg vil gjerne hjelpe deg. Jeg vil ikke ha pengene dine, men jeg ønsker at du skal vite at her er du trygg, og du kan komme tilbake når som helst. Og når du kommer tilbake til ditt land, da kan du fortelle om at det ikke var farlig her», sier han.