Kina

Fra bondesamfunn til økonomisk stormakt

I vår opprettet Kina utviklingsbanken AIIB som et av verdens mektigste land. Veien dit har vært lang og blodig.
Fredag, 8 mai, 2015 - 14:59

Kina har hatt en eventyrlig vekst siden reformatoren Deng Xiaoping la om den økonomiske modellen i 1978. De siste 25 årene har den kommunistiske statsmakten stort sett hatt en årlig økonomisk vekst på over ti prosent.

Men drastisk vekst kommer ikke av seg selv, og kinesiske myndigheter får stadig søkelyset rettet mot seg på grunn av sin neglisjering av menneskerettighetene.

Kina som økonomisk stormakt i dag

Nylig opprettet Kina en ny asiatisk utviklingsbank som skal ha hovedsete i Beijing. Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB) skal være en konkurrent til Verdensbanken og IMF.

Målet er å utvikle den asiatiske infrastrukturen som et grunnlag for økende eksport. Videre vil det være et initiativ for å justere den økonomiske maktbalansen i verden. Verdensbanken og IMF er dominert av USA og EU.

Kina er i dag verdens nest største økonomi, og trenger å styrke sin posisjon i et internasjonalt økonomisk landskap. Det innebærer å styrke yenen som valuta, spesielt sett opp mot dollaren som en sentral valuta i verdensøkonomien. Dollaren har i tillegg hatt sterk vekst de siste årene, etter magre år som følge av finanskrisen i 2008.

Ifølge analytiker og økonom Pauline Loong, i et intervju med Al Jazeera, er det en del av en større globaliseringsstrategi fra kinesiske myndigheter.

Ifølge Kinas finansdepartement har 57 land søkt om å få være stiftende medlemmer i den nye banken, og Norge er ett av dem. Utenriksminister Børge Brende uttalte til Dagens Næringsliv at grunnen til støtten er at det trengs mer finansiering til infrastrukturprosjekter.

Det vakte også oppsikt at Storbritannia, som en av USAs nærmeste støttespillere, har støttet den nye investeringsbanken. Offisielt har dette vakt harme hos amerikanske myndigheter.

USA har naturligvis vært skeptiske til AIIB som en konkurrent til Verdensbanken og mener at det ikke er et stort behov for en ny utviklingsbank.

Fra dynastier til kommunisme

Det moderne kinesiske samfunn er fostret på dynastier, familiestyrte velder som gikk fra generasjon til generasjon. Det har vært styresettet i Kina helt siden omtrent 2000 år før Kristus, da ministeren Yu ga makten videre til sin sønn istedenfor den mest kompetente embetsmannen og Xia-dynastiet gjorde sitt inntog.

I middelalderen regjerte det mektige Ming-dynastiet. Under Ming-dynastiet opplevde samfunnet en voldsom kulturell, økonomisk og sosial vekst. Det siste familiestyret, Qing-dynastiet, falt i 1911 og ga plass til republikken Kina.

De neste 38 årene var preget av maktkamp, borgerkriger og store omskiftninger. Omstillingen fra flere tusen år med dynastier og føydale bondesamfunn til en demokratisk republikk, var for brå.

Den demokratiske drømmen ble knust allerede fem år etter Qing-dynastiets fall, da president Yuan Shikai overtok makten fra de demokratisk valgte i Nasjonalt Folkeparti og lot seg krone til keiser en kort periode. Det kinesiske kommunistiske parti ble grunnlagt i 1921 og ble den første reelle konkurrenten til nasjonalistene i Guomindang.

Det fulgte to tiår med blodige kamper og interne stridigheter mellom nasjonalistene og kommunistene. Stridighetene kulminerte i kommunistenes retrett fra Jiangxi-provinsen, også kalt Den lange marsjen.

Bare 10.000 av de 800.000 som startet, fullførte den blodige marsjen etter 370 dager i oktober 1935. Da Kina ble invadert av Japan i 1937 og startet 2. verdenskrig i Asia, samlet de to partiene seg mot en felles fiende.

Så fort 2. verdenskrig var over, var ikke kreftene samlet lenger og Kina ble rammet av en ny borgerkrig fra 1946. Nasjonalistene og kommunistene sloss for å overta områdene som hadde vært under japansk kontroll.

1. oktober 1949 kunne Mao Zedong erklære Folkerepublikken Kina fra Den himmelske fredplass og de kommunistiske prinsippene om økonomisk og sosial likhet kunne etableres i praksis.

Kulturrevolusjonen

Kulturrevolusjonen var basert på en forakt for det gamle og etablerte i Kina. I tidsperioden 1966 til 1969 spant reaksjonære krefter ut av kontroll og skapte kaos.

Tidlig på 60-tallet begynte Mao å frykte at han var i ferd med å miste innflytelsen i Kommunistpartiet etter mislykkede prosjekter på slutten av 1950-tallet. “Det store spranget” var et forsøk på å øke produksjonen og fremme den industrielle utviklingen, men endte i katastrofe og etterlot 45 millioner døde av sult i løpet av fire år.

I et forsøk på å øke innflytelsen, allierte Mao seg med forsvarsminister Lin Biao. ”Maos lille røde”, en samling av sitater fra Maos 30 år som politiker og ideolog, ble distribuert ut til hele hæren og ble raskt et moteobjekt.

Millioner av soldater leste og lærte seg Maos lære utenat. Det var starten på et mektig samarbeid mellom Mao og Lin.

De første kampene for Maos økte innflytelse startet i debattene om reformasjon i kulturlivet. Det ble opprettet et forum for litterært og kunstnerisk arbeid for de væpnede styrkene, et samarbeid mellom Lin og Maos tredje kone Jiang Qing. Forumet konkluderte raskt med at det trengtes en sosialistisk revolusjon innenfor kulturlivet.

Maos lille rødeHåndboken gir en innføring i ideologien til den karismatiske lederen Mao. Foto: Flickr/Corena Hasselle

Studentopprør

I 1966 startet en bølge av kritikk og protester, som følge av en veggavis ved Universitetet i Beijing som var kritisk til skolens ledelse. Mao hadde en aktiv rolle ved å la revolusjonen skje. Militær og politi ble holdt tilbake og Mao ønsket revolusjonen, som tok sikte på å styrte konservative krefter i partibyråkratiet, velkommen.

Studenter og bønder, de rene, opplevde en frihet de aldri hadde hatt og det utløste en voldsom energi. ”Den stor proletære Kulturrevolusjonen” spredte seg  fort og fokuserte på å angripe ”de fire gamle”: gamle skikker, gamle vaner, gammel kultur og gammel tankegang.

Etter hvert klarte ikke engang Mao å beholde kontrollen. Gamle bygninger og ble revet, gammel kunst ble ødelagt, gamle akademikere og konservative ledere ble dratt ut i gatene og offentlig ydmyket.

Tusenvis av intellektuelle døde av mishandling. Millioner ble sendt til landsbygda for å lære revolusjon av de ”rene” bøndene. Dyrkingen av Mao nådde religiøse proporsjoner.

Mao tok etter hvert grep og fikk en slags kontroll over folkemengdene sommeren 1968. På den nasjonale partikongressen i 1969 erklærte Mao at Kulturrevolusjonen hadde seiret. Lin døde i en flyulykke i 1971 etter rykter om at han skal ha konspirert om et attentatforsøk mot Mao. En æra var over.

Det er vanskelig å beregne hvor mange som døde under Kulturrevolusjonen, men en plass mellom 750.000 og 1.500.000 mennesker er et relativt konservativt anslag.

Dengisme – fra lukket til åpent til lukket

Etter Maos død i 1976 kom Deng Xiaoping til makten. Under Dengs ledelse ble Folkerepublikken Kina transformert fra et lukket samfunn til et åpnere samfunn. I 1978 ble den økonomiske styringen skiftet fra planøkonomi til en form for markedsliberalisme.

Det var starten på en rekke politiske reformer innført av Kommunistpartiet. Utover 80-tallet fikk både den jevne borger et sosialt løft, og pressen hadde bedre vilkår enn noen gang før eller etter.

Verden reagerte med sjokk da de våknet til nyheten om at militæret hadde åpnet ild mot studenter som demonstrerte for mer demokrati på Den himmelske fredsplass, en vårdag i 1989. Kinesiske myndigheter hadde hatt dårlige erfaringer med studentopprør og reagerte voldsomt mot fredfulle studenter. Dødstallene varierer fra 200-300, som myndighetene oppga, til 2000-3000, som studentene selv sa.

I etterkant av de brutale hendelsene ble utenlandsk presse utestengt fra landet og hendelsene ble sensurert bort fra kinesisk historie. Hendelsene sendte det kinesiske samfunn raskt i retning av mer lukkethet igjen.

Falun Gong

Da 10.000 medlemmer av bevegelsen Falun Gong i 1999 møtte opp i en fredelig demonstrasjon, hvor de mediterte foran det kommunistiske partihovedkvarteret i Zhongnanhai, svarte myndighetene med å forby bevegelsen og begynte å arrestere tilhengere.

I Kina er organisasjoner utenfor myndighetenes struktur og kontroll ikke formelt godtatt. Da Falun Gong kunne vise til mellom 70 og 100 millioner tilhengere var det en trussel for Kommunistpartiet som kun kunne vise til 60 millioner. Myndighetene opprettet et eget organ, som kun har som oppgave å rettslig etterfølge Falun Gong-tilhengere, det såkalte ”610-kontoret”.

Det innebærer blant annet anti-Falun Gong propaganda, overvåkning og ”gjenopplæring” av fengslede Falun Gong-tilhengere. De har i tillegg blitt anklaget for tortur og drap.

Kinesiske myndigheter anklager Falun Gong for å være en politisk organisasjon, noe lederen for Falun Gong, Li Hongzhi, hardnakket har nektet for. Det er likevel vanskelig å nekte for at Falun Gong har politiske hensikter.

I tillegg til demonstrasjonen foran Kommunistpartiets hovedkvarter, er blant annet boken ”Ni kommentarer om Kommunistpartiet – en bok som fører Det kinesiske kommunistpartiet til sammenbrudd” gitt ut på forlaget Epoch Times som er tilknyttet Falun Gong. Kinesiske myndigheter hevder også at Falun Gong er en sekt som har krevd 1400 menneskeliv.

Falun GongFalun Gong-utøvere frykter etterfølgelse, tortur og drap. Her fra en demonstrasjon i New York i 2007. Foto: Flickr

Organturisme

En av kampsakene til Falun Gong er å stoppe drap og tortur av utøvere i forbindelse med organdonasjon. At det skjer organtyverier har blitt bevist, men i hvilket omfang er uklart. Kinesiske myndigheter kan ikke gjøre rede for 41500 organtransplantasjoner mellom 2000 og 2005, og Falun Gong hevder at mange disse er knyttet til den nyreligiøse bevegelsen.

Falun Gong-organer blir solgt dyrt på det internasjonale markedet, til såkalte ”organturister”, på grunn av deres mentale og fysiske helse.

Også andre religiøse minoriteter blir etterfulgt og undertrykt. Antallet kinesiske kristne vokser raskt, men de blir undertrykt. I Tibet har situasjonen for de buddhistiske munkene i møte med kinesiske myndigheter vært anspent lenge.

Uigurene er en folkegruppe i Xianjang-regionen som ifølge Amnesty International ”møter bred diskriminering i arbeid, utdanning, boligmarked og innskrenkning av religiøs frihet, samt politisk marginalisering”.

”Ettbarnspolitikken”

Den såkalte ”ettbarnspolitikken” i Kina er i stor grad misforstått. Staten regulerer befolkningsveksten gjennom et statlig program som kalles ”fødselsplanlegging”, men et komplisert regelverk har gjort at overforenklingen av konseptet har fått overleve i Vesten. Kinesere kan få unntak fra ettbarnslinjen, blant annet basert på geografisk bosetning, etnisk tilhørighet, kjønnet på første barn, sykdommer med mer.

Fødselsregulering har eksistert i en eller annen form helt siden 50-tallet, men under Den nasjonale partikongressen i 1980 ble det uttrykt for første gang at det var ønskelig at hver familie kun fikk ett barn. I dag får svært mange lov til å føde mer enn ett barn hvis de vil.

Den forrige liberaliseringen av lovverket i henhold til fødselsplanlegging kom i 2013. Da åpnet myndighetene for at også familier hvor en av foreldrene er enebarn, kan få barn nummer to.

Forholdet til Norge

I 2010 ble den kinesiske litteraturviteren og regimekritikeren Liu Xiaobo tildelt Nobels Fredspris. Han var lenge politisk aktiv i demokratibevegelsen i landet, og deltok blant annet i protestene ved Den himmelske fredsplass i 1989. Som en følge av sine politiske handlinger, blant annet som medforfatter av det pro-demokratiske manifestet ”Charter 08”, ble han fengslet i 11 år for å ha ”oppfordret til undergraving av statens makt”.

Kina reagerte kraftig på tildelingen av prisen og kalte prisen for ”en obskønitet”. I etterkant har forholdet mellom Norge og Kina vært anstrengt. Kina klandret Norge og regjeringen for at prisen gikk til Xiaobo, mens Norge på sin side påpekte at det ikke var noen politisk styring av Nobelprisen fra norske myndigheters side.

I årene etter har de diplomatiske relasjonene mellom de to landene vært kalde, spesielt når det kommer til handel.

I mai 2014 var Dalai Lama, den åndelige lederen for buddhistene i Tibet, på besøk i Norge. Det skapte kontroverser da det viste seg at den norske regjeringen ville dysse ned besøket for ikke å provosere den kinesiske regjeringen unødig.

Dalai Lama fikk til slutt besøke Stortinget og fikk møte blant annet Venstres partileder Trine Skei Grande og KrFs partileder Knut Arild Hareide, men beleilig nok kunne verken statsministeren, utenriksministeren eller stortingspresidenten møte ham under besøket.

Denne episoden og den kontroversielle kastingen av Thorbjørn Jagland som leder i Nobelkomiteen i mars i år har sådd tvil om det ikke likevel er koblinger mellom Nobelkomiteen og Regjeringen. I kinesiske øyne har det i alle fall vært vanskelig å tolke det annerledes.

Den norske ettergivenheten har vært gjenstand for sterk kritikk, blant annet fra SVs daværende nestleder Bård Vegar Solhjell som sa at ”det nå blir vanskeligere å forklare andre lands regjeringer at komiteen er uavhengig av Stortinget”.