Herjet av konflikt

Colombia er det fjerde største landet i Sør-Amerika og har de siste femti årene vært preget av voldeligheter og konflikt. Det har vært farlig å være journalist i Colombia, og krigen mellom myndighetene, FARC og paramilitære grupper sørger for at det fortsatt er farlig.

Oppblomstringen av narkotikatrafikken på 1980-tallet ga narkobaroner, som Pablo Escobar, mulligheten til å skaffe seg politisk makt. Presse og myndigheter som åpent jobbet mot narkobaronene, risikerte å bli drept, og det innebærer fortsatt risiko å dekke den nåværende konflikten.

Negativ omtale

Voldelighetene har vært avtagende de siste årene, og økt turisme og økonomisk vekst hjelper mange ut av fattigdom. Flere og flere colombianere har det bedre enn på lenge. Colombianerne er preget av femti år med narkokarteller, geriljakrig og høy kriminalitet og ønsker fred.

De opplever seg selv som positive, og både tror og håper på en lysere fremtid. Ifølge en undersøkelse gjort av WIN/Gallup International Associacion fra 2012 er også colombianere, på tross av sin brutale historie, de lykkeligste menneskene på det globale håp- og lykkebarometeret. Forholdene for journalister er også blitt bedre de siste årene.

Et rikt land

Landet er det eneste i Sør-Amerika med kystlinje både til Stillehavet og Atlanterhavet. Colombia har en variert og omfangsrik natur med ørken, tropisk jungel, Andesfjellene og de ulike havområdene. Landet er også rikt på naturressurser.

Landet er Sør-Amerikas tredje største oljeprodusent, har massive kullressurser og står for en stor del av verdens smaragdeksport. Inntekter fra naturressurser blir imidlertid ikke fordelt jevnt over befolkningen, slik at det er stor avstand mellom de fattigste og de rikeste i Colombia.

Et lykkelig folk, vakker natur og en brutal historie danner bakteppet for vår oppfatning av Colombia. Man må likevel lenger tilbake, hvis man virkelig vil forstå hva som dannet grunnlaget for situasjonen vi ser i dag.

Gull og slaver

Da spanjolene ankom Colombia på 1500-tallet, bodde den daværende befolkningen i små, spredte samfunn som levde av jordbruk, jakt og handel.

Etter flere spanske ekspedisjoner til nordkysten der små landsbyer oppstod og forsvant, ble byene Santa Marta og Cartagena etablert i 1525 og 1533. Etter noen år i krig med muiscaene, den største folkegruppen i Colombia, ble innlandet erobret og kolonien ble en del av visekongedømmet Peru.  Castilla San Felipe.jpgBorgen i Cartagena forsvarte byen mot angrep. Sir Francis Drake var en av sjørøverne som klarte å ta byen. Foto: Flickr.com / jipe7

Den spanske kronen innsatte i 1564 en guvernør som fikk det administrative ansvaret for Real Audiencia del Nueva Reino de Granada, som bestod av dagans Panamà, Venezuela og mesteparten av Colombia. Mye av økonomien var drevet av slavehandel og inkagull, med Cartagena som hovedsete for handelen.

Uavhengighet

Den spanske dominansen på kontinentet økte utover 1600- og 1700-tallet, og det samme gjorde misnøyen med den spanske kronen.

Monopol på handel og stadige skatte- og avgiftsøkninger var grunnen til opprøret i 1781, da Bogotà var nær ved å bli erobret av opprørerne før lederne deres ble arrestert og henrettet.

Da Napoleon Bonaparte i 1808 satte sin egen bror på tronen i Spania, nektet colombianerne å anerkjenne den nye kongen, og en etter en erklærte bystater seg uavhengige.

Simón Bolívar

Simòn Bolìvar er den store helten når det dreier seg om colombiansk uavhengighet. I 1812 vant han viktige slag mot den spanske hæren, men måtte se seg slått et par år etter.

Spanjolene tok tilbake både tronen og mesteparten av kolonien i 1817, men Bolìvar returnerte med bravur og tok med seg en hær fra Venezuela over Andes og de colombianske slettene, for så å slå spanjolene i et avgjørende slag ved Boyacà 7.august 1819.  SimonBolivar.jpgSimón Bolívar er Colombias frigjøringshelt. Foto: Flickr.com / Eleazar Rojas

Noen dager senere ankom hæren Bogotà og der erklærte en kongress uavhengighet. La república de Colombia, eller Gran Colombia bestod da av dagens Venezuela, Colombia og Panamà.

Opptakten til konflikten

Etter uavhengigheten utkrystalliserte det seg to politiske fraksjoner, som har preget Colombia fram til idag, de liberale og de konservative.

1800-tallet i Colombia var preget av stridigheter mellom den liberale og den konservative fraksjonen, og det var ikke mindre enn åtte borgerkriger i løpet av århundret. I 1903 utnyttet USA uroen i Colombia til å støtte et uavhengig Panamà, og fikk på denne måten kontroll over kanalen. Ikke før i1921 anerkjente Colombia Panamàs suverenitet.

Tidlig på 1900-tallet fulgte en periode med fred og økonomisk vekst, og i takt med de store inntektene fra kaffe og bananer vokste også landets infrastruktur. Men plantasjearbeidernes kår var ikke de beste, og det ble uro på begynnelsen av 1930-tallet. Feiden mellom liberale og konservative blusset opp igjen. Det ble starten på konflikten kalt «La Violencia».

Femti år i krig

Etter «La Violencia» hadde rundt 300 000 colombianere mistet livet. De liberale og de konservative ble enige om å dele makten, men det fantes fortsatt bondehærer som nektet å legge ned våpnene. 

Etter at regjeringen slo hardt ned på de væpnede bøndene i 1964, ble geriljagruppen FARC (Colombias Revolusjonære Væpnede Styrker) dannet, og senere også den militante marxistgeriljaen ELN (Den Nasjonale Frigjøringshæren). Geriljaenes aktiviteter, som blant annet kidnappinger og utpressing, gjorde at det oppstod væpnede selvforsvarsgrupper.

Disse paramilitære, høyreorienterte gruppene var ofte finansiert av narkotikakarteller som ville beskytte narkohandelen, og høyreorienterte medlemmer av hæren bidro med trening. Gruppene organiserte seg etter hvert i blant annet AUC og ACCU.

Narkotika

Mot slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet vokste narkotikatrafikken, og FARC og de paramilitære gruppene ble mer og mer involvert i handelen. Narkotikaen brakte inn store summer, og grupperingene vokste seg sterkere.

Samtidig kjøpte narkobaroner som Pablo Escobar seg politisk makt. Narkotrafikken er fortsatt et stort problem, men de kriminelle gruppene er svakere og har mindre makt nå.

Bedring

Den konservative presidenten Álvaro Uribe (2002-2010) gikk hardt til verks mot FARC på begynnelsen av 2000-tallet, og implementerte en kontroversiell bestemmelse som ga paramilitære delvis amnesti for å legge ned våpnene.

Rundt 30 000 soldater fra AUC demobiliserte, men våpnene beholdt de, og mange av de kriminelle gjengene i Colombia består av tidligere soldater fra AUC.

Fremtiden

Etter hvert som de væpnede gruppenes aktivitet er blitt mer og mer avhengig av kriminalitet for å overleve, er støtten i befolkningen fallende.Juan Manuel Santos.jpgPresident, Juan Manuel Santos, har gått hardt til verks mot FARC. Her taler han til Politidepartementet. Foto: Flickr.com / Policía Nacional de los colombianos

I 2010 vant Juan Miguel Santos presidentvalget. Santos, som er en konvervativ alliert av Uribe, lovet den samme harde linjen mot geriljaen.

I 2012 startet nye fredsforhandlinger mellom FARC og colombianske myndigheter i Norge, som siden har fortsatt på Cuba.

Det har vært fredssamtaler i Havana i to og et halvt år, og freden synes nærmere enn noensinne i Colombia. Men så sent som 15.april i år brøt FARC den midlertidige våpenhvilen, og samtalene stagnerte.