Selvsensur begrenser pressefriheten

Det er farlig å skrive om kontroversielle temaer som korrupsjon, narkotika og demonstrasjoner i det borgerkrigsherjede Colombia.

Ifølge Reportere uten grenser er landet det nest farligste stedet på den vestlige halvkule å være journalist.

Nummer 128 av 180

På Reportere uten grensers pressefrihetsindeks havner Colombia på 128. plass av 180 land, under Oman, over Ukraina. Til sammenligning havner Norge på andre plass.

Landene rangeres årlig på denne listen, som beskriver hvor gode ytringsmulighetene er for journalister, presse og det som kalles «netizens», borgere som aktivt ytrer seg på nettet.

Det er registrert 131 direkte angrep mot pressen, med totalt 164 ofre. Ingen journalister ble drept i løpet av 2014, og den vanligste typen angrep har de siste årene vært trusler. I 2015 har tallet på drepte journalister imidlertid gått opp, hittil i år har to radiojournalister blitt drept.

Det kommer fram i en årlig rapport laget av Stiftelsen for pressefrihet (FLIP), en frivillig organisasjon i Colombia som har ansvaret for å overvåke angrep på pressefriheten i landet.

Selvsensur og trusler

Lovverket i Colombia, særlig Grunnloven fra 1991, gir gode vilkår for ytringsfrihet. Ifølge Roy Krøvel, professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), garanteres ytringsfriheten på samme måte som den garanteres i flere europeiske grunnlover.

NarkotikaPolitisoldat i helikopter. Foto: Håvard HouenHovedgrunnen til at sensur forekommer er derfor ikke redsel for straffeforfølgelse fra myndighetenes hold, men redsel for angrep fra kriminelle grupper.

Når journalister blir utsatt for trusler fra for eksempel narkotikamiljøer, kan det som regel få to utfall: Det ene er at journalistene reagerer med sinne, og fortsetter å skrive og publisere. Da risikerer de å bli drept. Det andre er selvsensur.

– Journalistene unngår å kritisere temaer som de vet er farlige, sier Krøvel.

De paramilitære gruppene utgjør den største trusselen for journalister og menneskerettsforkjempere i Colombia. Disse finansieres blant annet av narkotikatrafikk.

Det er farligere for journalister å jobbe ute i distriktene, både i nord og sør, nærmere de paramilitære gruppene. Et annet problem er at det kan være vanskelig å vite hvem som står i ledtog med hvem av politikere, rettsvesen, politi og narkobaroner.

Les mer om de to colombianske journalistene som ble drept i år.

Politisk ensidighet

En generell tendens i colombianske medier, er at mange av dem hører til på den politiske høyresiden. Sett i sammenheng med at de største partiene også er konservative, er det få opposisjonelle stemmer som kommer til orde.

I Colombia finnes det ikke statlige virkemidler som for eksempel pressestøtte, og med stor forskjell på fattig og rik, er det ofte de rikeste som får sine synspunkter igjennom i mediene.

– Det finnes noen få, gode intellektuelle miljøer i Colombia som har motstemmer til den ensrettede journalistikken, men de treffer kun en smal del av publikum, sier Krøvel.

Andre mener det finnes flere kritiske stemmer i kommentarjournalistikken, og at det er god kultur for meningsbrytning.

– Det finnes kommentatorer og analytikere som er kritiske til det regjeringen gjør, sier Jemima García Godos, førsteamanuensis i sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

Disse eier mediene

El Espectador er et privateid mediehus, og fra 1997 til 2011 satt Julio Mario Santo Domingo på størstedelen av selskapets aksjer.

El espectadorEl Espectador er et privateid mediehus. Foto: Julián Ortega Martínes/flickr.comSanto Domingo Group eier også flere andre medier, blant annet magasinet Cromos, radiostasjonen Bluradio og tidligere TV­- og radiostasjonen Caracol. Sistnevnte ble overtatt av det spanske mediekonsernet PRISA i 2003, og er en av to dominerende TV-kanaler.

RCN TV er den andre TV-kanalen, og en del av forretningsimperiet til Carlos Ardila Lülle, som også eier Postobon mineralvann og fotballaget Atlético Nacional.

Ardila Lülle er ifølge Forbes verdt 2 milliarder dollar. Han kjøpte opp flere små, lokale radio-stasjoner og bygde RCN Radio. Da TV i Colombia ble privatisert i 1998, startet han RCN TV.

Den konservative El Tiempo har stort sett vært eid av Santos­-familien siden svigerbroren til grunnleggeren kjøpte avisen i 1913. Familien inkluderer blant annet politikere som tidligere president Eduardo Santos, tidligere visepresident Francisco Santos og nåværende president, Juan Manuel Santos.

De største TV- og radiostasjonene er Caracol, RCN, CM& og Super. Caracol er i utgangspunktet en TV-kanal, men har flere lokale radiokontorer rundt i landet.

Internett

Over halvparten av landets befolkning brukte internett i 2013, og myndighetene har lovet å øke tilgangen. Internett har vært tilgjengelig i Colombia siden 1994, og foreløpig er det ikke lagt ned restriksjoner for bruk.

Det finnes flere colombianske nettaviser, blant annet Pulzo og den engelskspråklige Colombia Reports.

Frihetsorganisasjonen Freedom House skriver at antall brukere på digitale kommunikasjonsmidler som Facebook øker, og at det har en positiv effekt for journalisters kamp mot selvsensur, korrupsjon og organisert kriminalitet.

Colombianske journalister bruker Internett og sosiale medier til å spre den kritiske journalistikken over landegrensene. Dermed vil verdenssamfunnet kunne reagere dersom de skulle bli utsatt for vold eller overgrep.