Korrupte medier hindrer regimekritisk journalistikk

– Å lete etter sannheten er uten tvil det mest farlige en kan gjøre i Honduras, sier journalist Jennifer Avila.

Hun mener at ingen steder i Honduras er trygge, men å navngi konkrete maktpersoner innenfor politikken og næringslivet er farlig for Avila.

Hun vil derfor ikke komme noen konkrete eksempler på hvem hun mener er truende og korrupte.

Avila legger vekt på hvor viktig det er å være uavhengig for å kunne videreformidle sann informasjon til befolkningen.

– Den sterke makteliten gjør at det er vanskelig å gjennomføre uavhengig journalistikk, men den honduranske befolkningen må få vite at systemet de lever under er preget av mektige aktørers interesser, sier Avila.

Forverret pressesituasjon

På Reportere uten grensers pressefrihetsindeks er Honduras rangert som nummer 137 av 180 land.

I fjor var landet på 132. plass.

Reportere uten grenser bemerker at Honduras er et av verdens farligste land å være journalist i, og at uavhengige medier i opposisjon til regimet opplever vold og dødstrusler.Radio Progreso I Radio Progreso driver de uavhengig journalistikk med mål om å fortelle sannheten om hva som skjer i landet. Foto: Chaco de la Pitoreta

Korrupsjon i mediene

– Det er mye korrupsjon, også innenfor mediene. Det er normalt at journalistene får en månedlig sjekk fra lokale myndigheter, og til og med fra politikere, sier Avila.

Dette pengebidraget består av summer på mellom 25 og 5000 dollar fra politiske ledere og fra narkotikakarteller.

– De offisielle massemediene er under kontroll av store private selskaper. Penger fra regjeringen er motivasjonen som driver dem, sier hun videre.

Jennifer Avila jobber selv for den uavhengige radiokanalen Radio Progreso.

Hun forteller at det er vanskelig for et uavhengig medium å overleve i et land som Honduras.

De statlige radiostasjonene, som utelukkende er positive til regimet i landet, blir både sponset og reklamert for.

Radio Progreso sliter derimot med annonseinntektene fordi de er kritiske til myndighetene i landet.

– Ettersom vi ikke tar imot statlig finansiering blir vi ansett som myndighetenes fiende, sier Avila.

Selvsensur av tabubelagte temaer

Avila mener at de offisielle mediene kun repeterer det myndighetene sier, og at dette undergraver kampen hun og andre uavhengige journalister fører.

Hun opplever likevel at selvsensuren er blitt sterkere de siste fem årene.

– Mange ganger blir vi bedt om å selvsensurere, spesielt når det kommer til temaer folk ikke tør å snakke om. Korrupsjon, vold, narkotikavirksomhet, kriminalitet og sammensvergelser mellom myndighetene og kriminelle er eksempler på slike tabubelagte temaer, sier Avila.

Avila og Radio Progreso får også problemer med kildene når de lager regimekritiske saker.

– Vi kan ikke beskytte våre kilder til enhver tid. Noen ganger har det hendt at vi har fått høre at våre kilder har blitt drept. Dette er noe som tynger en som journalist, sier hun.

Avila forteller at kildene hennes ofte er redde, og at Radio Progreso skjuler identiteten deres slik at de ikke blir forfulgt.

Flere trusler og mer vold mot kvinner

Ved siden av trusler relatert til sakene hun skriver, opplever Avila at det jevnt over er vanskeligere å være kvinnelig enn mannlig journalist i Honduras. Jennifer AvilaJennifer Avila jobber flermedialt i Radio Progreso. Foto: Josué Ramos Euceda.

– Angående den kjønnsrelaterte volden løper vi en risiko. Vi får flere trusler enn menn, ofte seksualiserte, og trusler rettet mot vår familie, forteller hun.

Hun begrunner dette med machokulturen som preger store deler av Mellom-Amerika, inkludert Honduras.

– Jeg har aldri blitt truet direkte, men arbeidsplassen min, Radio Progreso, har blitt truet. Jeg har en baby jeg er bekymret for. Min posisjon gjør både meg, henne og alle mine kjære sårbare, sier Avila.

Eva Stabell, prosjektleder og internasjonalt ansvarlig i Norsk Journalistlag, forteller at kvinnelige journalisteropplever mer seksualiserte trusler enn menn, og da spesielt i Latin-Amerika.

– Vi har sett noen veldig stygge overfall og voldtektssaker, samt drap i Latin-Amerika de siste månedene. De har vært rettet mot kvinnelige journalister. Men det er også en kjent sak at de blir hetset og truet på en annen måte, både muntlig og over internett i sosiale medier, sier Stabell.

– Det er en slags dobbeltrussel som er økende, og som er veldig beklagelig. Er det noe vi ikke ønsker, er det at kvinnene skal jages ut av redaksjonene, legger hun til.

Journalen har forsøkt å få tilsvar fra myndighetene i Honduras uten å lykkes. Vi har stilt følgende spørsmål:

Hvorfor dør journalister i Honduras?

Ser myndighetene på Radio Progreso som en trussel?

Tror dere journalister i Honduras driver med selvsensur?

Får noen journalister penger for å skrive positivt på vegne av myndighetene?