Lever uten sine historiske røtter

– Den historien som staten husker, er den som passer best å huske. Det betyr at det er en del av historien som ikke kommer til å finnes i bibliotekene, i fagbøker og i museum.

Det sier Samia Errazzouki. Hun er født og oppvokst i USA, men har marokkansk bakgrunn. Under arabiskstudiet ved Georgetown University, forsket hun på berbisk historie.

Etnisk apartheid

DemonstrasjonBerbere står med flagget rundt seg selv. Foto: Mounir Kejji Errazzouki sier at da Marokko ble et selvstendig land i 1956 jobbet myndighetene hardt for å konstruere en nasjonal muslim-arabisk identitet.

– Dermed ble ikke-arabiske minoriteter, slik som berberne, marginaliserte, sier Errazzouki, som i dag jobber som journalist i Rabat i Marokko og er medredaktør for Jadaliyaa. Hun mener Marokko har selektiv hukommelse.

– Myndighetene ville ikke la den nye staten og den arabiske identiteten bli revet fra hverandre ved å la etniske og kulturelle forskjeller komme i veien,mener hun.

Den berbiske aktivisten, Mounir Kejji, er enig med Errazzouki i at berbernes historie blir bortgjemt og kaller det kulturelt, lingvistisk og etnisk apartheid. Selv har han vært vitne til at medlemmer av en berbisk organisasjon ble arrestert av politiet. Han forteller at sju medlemmer ble arrestert i 1994 på grunn av protester mot myndighetene.

– Det er to måter å ta livet av en folkegruppe på: Den ene måten er ved å gjemme, glemme og endre deres historie og den andre er ved å forandre deres identitet, i dette tilfellet gjennom arabisering av berberne. Dessverre følger Marokkos politiske system en ideologi som kommer fra Midtøsten. Ideologien går ut på å skape en stor stat med én religion, én kultur, ett språk og ett folk. Her er det ikke rom for mangfold. Det er farlig. Vi må være stolte av mangfoldet, sier aktivisten.

En skam

Berberne er det vestlige navnet på urbefolkningen som holder til i Nord-Afrika. På berbisk kalles berberne “imazighen” og i entall “amazigh”. Majoriteten av berbene finnes i Marokko, men det finnes ingen eksakt beregning på hvor mange berbere som finnes, og ulike kilder opererer med ulike tall.

Språkrådet informerer om at tolv millioner er berbere, noe som utgjør 40 prosent av Marokkos befolkning. 35 prosent av marokkanere er berbere ifølge Store norske leksikon, mens New World Encyclopedia anslår at mellom 35-60 prosent er berbere i landet.

Står i ringBerbere under demonstrasjonen. Foto: Mounir KejjiJournalen har snakket med to marokkanske journalister og en berbisk aktivist som forteller at berbisk historie underkommuniseres i marokkanske medier. Den ene journalisten ønsker å være anonym. Hun forteller at myndighetene vil opprettholde og underbygge ideen om at Marokko er arabisk og tilhører islam.

– “Amazigh” betyr jo “frifødt” eller “fritt folk”, og de hadde jo opprinnelig ingen religiøs overbevisning. Det strider imot den arabiske identiteten. Statens behandling er en skam, sier journalisten.

På 600-tallet ble berberne islamisert som følge av den arabiske invasjonen og i dag er berberne hovedsakelig muslimer.

– Kamuflerer historiske hendelser

Under koloniseringen av Marokko på 1800-tallet og tidlig 1900-tallet skal Rif-berberne i Nord-Marokko ha gjort opprør mot spanske og franske styrker. Rif-berberne er en av tre ulike berbergrupper som lever i Marokko, i tillegg til sousi- og ishilhayn-berbere.

– Abdel Karim Mokthab var en av de første til å bekjempe koloniseringen av Marokko. Under hans ledelse kunne en liten del i nord kjempe mot spanske og franske tropper samtidig. I dag er han husket som en marokkansk nasjonal kriger. Sannheten er at han ikke kjempet for Marokko, han kjempet for rif-befolkningen, sier journalist Samia Errazzouki.

Hun forteller videre at Marokkos myndigheter gjorde svært lite for å hjelpe hammed å bekjempe spanske og franske styrker. Han er ikke husket som en som kjempet for rif-folket eller for etableringen av en rif-republikk som var velfungerende, sier hun.

– Staten ville ikke at den rifiske republikken skulle eksistere. Derfor var det også en gyllen mulighet for myndighetene til å massakrere berberne. Han er husket som en marokkansk, nasjonalistisk forkjemper, ikke som en som kjempet for rif-befolkningen mot kolonimaktene, sier Errazzouki.

Ingen offisielle konflikterLiten guttPå skiltet holder gutten berbiske bokstaver kalt tifignat. Foto: Mounir Kejji

Både journalistene og den berbiske aktivisten mener at myndighetene ikke vil at mediene skal dekke noen form for konflikt knyttet til berberne.

– Dagens utfordringer handler ikke om kulturelle eller språklige rettigheter, men om sosiale og politisk-økonomiske rettigheter. Områdene som berberne holder til i har vært forsømt og mange steder lever folk under forhold som minner om 1400-tallet. De får ikke dekket grunnleggende behov som vann, sykehus, skoler, elektrisitet og annen infrastruker, forteller Mounir Kejji.

Den anonyme journalisten og Samia Errazzouki er enige.

– På grunn av den omstridte konflikten mellom rif-folket og palasset ble rif-folket straffet av Hassan den andre. De fikk ikke lov til å investere og ble frarøvet infrastruktur, sier Errazzouki.

– Spenningen mellom berberne og de marokkanske myndighetene skjer på forskjellige måter i hverdagen, men det er ikke ansett som en kulturell eller etnisk konflikt. Noen av berbergruppene har flere privilegier og fasiliteter enn andre. I bunn og grunn går spenningen ut på at berberne føler at de har vært marginalisterte, sier den anonyme journalisten.

Skjuler motstandsdyktighetGutta kruttBerberne holder opp tre fingre som symboliserer det berbiske flagget. Foto: Mounir Kejji

Journalisten har selv skrevet saker om berbere, og sier seg enig i at det er begrensninger når det kommer til hva man kan publisere om berberne i mediene. Hun mener Marokko benekter den berbiske arven.

– Det er lov å skrive hva man vil om berbisk kultur og lignende, men det snakkes ikke om hvor organiserte og motstandsdyktige de var i krigen mot kolonimaktene Frankrike og Spania, sier journalisten.

– I statlige medier og offiselle uttalelser er det noe som ikke er åpent, mener hun.

20. februarbevegelsen

Det kongelige instituttet for berbisk kultur, IRCAM, ble dannet i 2001 og er fullfinansiert av staten. Instituttet skal gi råd til Marokkos konge og regjering vedrørende videre utvikling av det berbiske språket og berbisk kultur, spesielt innenfor skolesystemet. Opprettelsen av IRCAM var starten på en positiv utvikling for å få den berbiske identiteten anerkjent av myndighetene.

Journalisten Errazzouki forteller at det også er andre årsaker til at den berbiske identeten til slutt måtte anerkjennes, opprøret i 2011.

– 20. februarbevegelsen i 2011 var en grunn til at myndighetene bestemte seg for å anerkjenne berbisk idenitet og språk, sier Errazzouki.

DemonstrasjonBerbere demonstrerer for sine rettigheter. Foto: Mounir KejjiHun forteller at tolv mennesker knyttet til 20. februarbevegelsen døde under protestene, av disse var elleve rif. Hun mener det sier mye om den politiske spenningen mellom rif-befolkningen og marokkanske myndigheter.

Aktivisten Mounir Kejji, som selv en del av 20. februarbevegelsen, sier at staten fryktet dem. Han mener opprøret var en utløsende årsak til at kong Mohammed den sjette gikk med på å endre grunnloven og holde nytt valg. Marokkos nye grunnlov i 2011 anerkjente berberne som folkegruppe. Språkene tachilhit, tarifit og tamazight ble dermed offisielle språk.

Men kampen for berberne begynte lenge før den såkalte arabiske våren. Kejji forteller at berberne begynte å kjempe for sine rettigheter i 1962.

– Kampen for rettighetene har foregått i flere år. Sju organisasjoner leverte i 1966 sitt første forslag til regjeringen og krevde at berbisk skulle bli et offisielt språk. Men myndighetene ble redde da de så omfanget av demonstrasjonene. Bruken av sosiale medier gjorde organiseringen av demonstrasjonen enklere, og på det meste var det hundre forskjellige demonstrasjoner i ulike byer på samme tid, sier han.

Egen TV- og radiokanal

I 2010 fikk berberne sin første TV-kanal kalt Amazigh TV-Channel, og de har i dag også en radiokanal, som begge er statlig subsidierte og kontrollerte.

– Selv om det eksisterer en berbiskspråklig kanal betyr det ikke nødvendigvis at kanalen tar opp berbiske problemstillinger. Når det gjelder berbiske problemstillinger har statlige medier forsøkt å ha monopol på hva som sies offisielt og holde et grep om hva som er den historiske fortellingen om berberne. Det gjør mediene også når det kommer til andre problemstillinger i Marokko. Da 20. februarbevegelsen startet ble den ikke dekket i statlige medier. På samme måte sensureres også de berbiske kanalene. Fokuset i de berbiske kanalene går i hovedsak ut på å oversette arabiskspråklige programmer til berbisk. Så kanalene er ikke nødvendigvis en kritisk røst, sier journalist Samia Errazzouki.

Hun mener det har en symbolsk verdi å ha en berbisk kanal.

– «Makhzen» (marokkanske myndigheter) ønsker å kommunisere at de anerkjenner den berbiske identiteten og det berbiske samfunnet. Slik når de ut til dem på en overflatisk måte, altså uten å gå inn i kjernen av de faktiske utfordringene, sier hun og fortsetter:

– De har overfladiske debatter om språk og om identitet, men de går ikke inn i kjernen som er at folkegruppen har vært marginalisert av staten over flere tiår. De ble massakrerte i nord, fordi myndighetene ikke anerkjente den etniske identiteten og arven til berberne. Det har aldri blitt dekket i statlig medier eller andre mainstream medier, sier Errazzouki.

Journalen har vært i kontakt med den marokkanske ambassaden, men ikke fått svar på spørsmålene om berberne.