Sportsjournalistene har full pressefrihet

– Jeg føler meg trygg, men alle er ikke like heldige, sier Jorge Fermán, fotballredaktør i sportsavisen Deportivo Diez.

Siden 1990 har 39 journalister blitt drept i Honduras, skriver Reportere uten grenser. Over 90 prosent av journalistdrapene forblir uoppklarte, og siden statskuppet i 2009 har det lille mellom-amerikanske landet vært blant verdens farligste land å oppholde seg i for en journalist.

Honduranske journalister opplever alt fra trusler og overgrep til blokkerte sendinger og stengt strømtilførsel.

Situasjonen har ført til en svekket kritisk presse, der journalistene frykter for liv og helse. Sportsjournalistene har derimot full frihet.

– Jeg har aldri hatt noen problemer. Jeg lever et helt normalt liv og får jobbe med noe jeg elsker, sier Carlos Rodriguez, en av mange fotballjournalister i Deportivo Diez.

Blir ikke sensurert

– Vi blir ikke sensurert. Vi kan skrive de artiklene vi vil, fortelle historiene vi ønsker å fortelle, og vi får intervjue hvem vi måtte ønske, sier Fermán.

– Det viktigste er at vi respekterer de journalistiske verdiene. Etikk, moral og respekt for livet er viktig for oss, fortsetter han og får støtte av sin kollega.

– Så lenge vi har dekning for de argumentene vi bruker og er nøye med kildekritikk, står vi helt fritt. Vi har stor frihet når det er snakk om idrett her, hevder Rodriguez.

Full dekning av fotballskandale

Sportspressen hevder selv de kan skrive om hva de måtte ønske, og i desember 2015 fikk de testet denne påstanden.

3. desember ble den tidligere presidenten i det honduranske fotballforbundet, Alfredo Hawit Banegas, arrestert i Sveits etter påstander om korrupsjon, og utlevert til USA en snau måned senere.

Den 64 år gamle Hawit var også den forrige presidenten i CONCACAF, det nord- og mellomamerikanske fotballforbundet.

Måten honduranske medier dekket skandalen på, tyder på at påstanden om en fri sportspresse stemmer.

– Det var en nyhet som sjokkerte folk her i Honduras. Vi dekket saken dyptpløyende over en lengre periode. Hawit etterlot seg et maktvakuum, så nå må fotballsystemet bygges opp på nytt igjen. Nå er pressen og befolkningen langt mer årvåkne, mener Ferman, som ikke firer på kritikken av Alfredo Hawit.

– Han hadde så mye, men ville ha mer. Etter arrestasjonen i Sveits har han mistet alt, og det er viktig at han står til rette for det han har gjort. Han ble for glad i makt, sier den honduranske redaktøren.

Til å begynne med nektet Hawit for alle påstander som ble rettet mot ham, men 11. april erklærte han seg skyldig i fire punkter knyttet til FIFA-skandalen som rystet fotballverdenen.

Han har nå akseptert en bot på 950.000 dollar, og ifølge de amerikanske påtalemyndighetene risikerer Hawit opptil 20 år i fengsel.

– Sannheten kom fram til slutt. Det var mye snakk om korrupsjon i fotballforbundet før han ble arrestert, men ingen beviser. Hawit var universitetsprofessor, og jeg hadde han faktisk som foreleser. Det han gjorde, overrasket meg. Han slo meg ikke som en slik person, sier Rodriguez.

– I dag blir Hawit sett ned på av de aller fleste her i landet. I fotballforbundets kontorer snakker de ikke om han lenger, legger han til.

Spent naboforhold

Dagens sportsjournalister opplever selv at de har stor frihet, men det har ikke alltid vært slik.

I 1969 var forholdet mellom Honduras og nabolandet El Salvador spent.

Honduras er mer enn fem ganger så stort som sitt naboland, men i 1969 var befolkningstallet i El Salvador mer enn 40 prosent høyere enn i Honduras.

Dette førte til stor utvandring fra El Salvador, og de fleste salvadoranerne som slo seg ned i Honduras, jobbet som bønder.

FotballkrigenHonduranske soldater hedres etter Fotballkrigen. Foto: George Colindres/Wikimedia CommonsEn landbruksreform fra 1967 gjorde livet vanskelig for de fleste innvandrerne, og tusenvis av salvadoranske arbeidere ble utvist fra Honduras.

Forholdet mellom landene ble mer og mer spent, og det resulterte til slutt i en væpnet konflikt.

Hva som var den utløsende årsaken, er det stor enighet om; en fotballandskamp mellom de to landene.

Fotballkamp endte i krig

26. juni 1969 spilte de to nasjonene mot hverandre i en kvalifiseringskamp til VM året etter.

El Salvador vant kampen 3-2 etter ekstraomganger. Samme dag brøt landet alle diplomatiske bånd til Honduras.

Snaue tre uker senere, 14. juli, brøt det ut krig.

Om lag 100 timer etter ble det forhandlet fram en våpenhvile. Over 3000 mennesker døde, de aller fleste var sivile.

Mye av grunnen til at fotballkampen resulterte i en væpnet konflikt, er propagandaen som ble pumpet ut i mediene i forkant av kampen.

Pressen i begge land appellerte til nasjonalismen i folket, og forsterket den gjennom landslaget.

Slik fikk fotballkampen stor påvirkningskraft, og fotballen har fortsatt stor makt i Honduras.

Lever for fotballen

– Fotballen betyr alt. Menneskene her lever for fotballen, og når landslaget vårt spiller, blir interessen enda større, sier Carlos Rodriguez.

– Det er en stor lidenskap, og for mange er det som en religion. Vi bor i et land med store problemer. Fotballen er en viktig eskapisme for folket. Det er det eneste som forener oss som et samfunn, og spesielt når landslaget spiller, utdyper redaktør Jorge Fermán.

På vei til kampHonduranerne lever og ånder for sporten de elsker. Foto: Flickr/refetzner (https://flic.kr/p/nHVEeo)I forbindelse med tv-programmet Fotballkrigen, som ble sendt på NRK i 2010, var Bård Tufte Johansen i El Salvador. Her så han nabooppgjøret mellom El Salvador og Honduras, vel 40 år etter at samme oppgjør resulterte i en krig.

Johansen fikk oppleve hvor viktig fotballen er for mellom-amerikanerne.

– De har en helt voldsom patos. Det er så mye følelser knyttet til fotballen der, og spesielt når de taper, forteller den kjente komikeren.

– Å være fotballinteressert for disse menneskene dreier seg om identitet. Det er mange som ikke har så mye, og da betyr det kanskje enda mer. Landslaget er muligens det eneste de har som de føler stolthet over, sier han.

Johansen skildrer følelsesaspektet knyttet til fotballen som er så spesielt for folk i regionen, men beskrivelsene hans er ikke utelukkende positive.

– I forbindelse med tv-serien Fotballkrigen var nok El Salvador - Honduras den kampen der jeg var mest redd. Området er så kriminelt, og på tribunen kastet de poser med urin på hverandre. Det hele var veldig kaotisk, men det er kanskje ikke så rart? Fotballen blir liitt preget av urolighetene i landet, sier han.

HjemmebaneHJEMMEBANE: Det honduranske landslaget spiller sine kamper på Estadio Olimpico Metropolitano. Foto: Flickr/venex (https://flic.kr/p/PEtev)Fotball fortsatt en politisk brikke

Fotballen vekker følelser hos det honduranske folk. Glede, sorg og raseri går hånd i hånd med idretten. Slik var det også i 1969, og styresmaktene benyttet seg av dette.

Kampen mot El Salvador i 2009 ble også brukt av makthaverne.

I forkant av oppgjøret mot nabolandet, som ble spilt i San Salvador, kom det uvanlig mange bortesupportere fra Honduras.

President Manuel Zelaya hadde nettopp blitt styrtet av de militære, og for å styrke sin popularitet fikset de nye lederne gratis buss til kampen for honduranerne.

Fotballen kan fortsatt påvirke politikken i landet, men ting tyder på at makthaverne bruker en annen metode enn det som ble gjort i 1969. Fotballpropagandaen er borte.