– Vanskelig å være journalist i Iran

– Jeg elsker jobben min. Etter at jeg først begynte, har jeg aldri noensinne tenkt på å forlate den. Det til tross for at vi som journalister står midt i en ekstremt vanskelig situasjon. Vi har lært oss å bli mer profesjonelle, fordi vi er under stadig press. Vi forsøker å finne nye måter å omgå sensuren på, slik at ingen kan stoppe oss, sier den kvinnelige journalisten Mehr. Av frykt for reaksjoner fra myndighetene ønsker hun å være anonym, Mehr er derfor ikke hennes egentlige navn.

Mehr arbeider i Teheran. Der har hun spesialiserert seg innen internasjonal politikk og samfunnsrelaterte spørsmål. Hun er tilknyttet det iranske journalistlaget (Association of Iranian journalists), og har også vært aktiv i IFJs (International Federation of Journalists) arbeid for kvinnelige journalister. Situasjonen for journalister i Iran er, ifølge Mehr, svært komplisert.

Underlagt streng kontroll

– Det gjør jo på en måte at selvsensuren blir høyere. Det ser vi hos svært mange profesjonelle journalister, og ikke minst hos redaktører her i Iran, forklarer hun.

Selv har hun avslått et tilbud om å bli redaktør. Det begrunner hun med at hun ikke ville arbeide under andres kontroll.

– Som redaktør er du nødt til å svare for det du publiserer. Jeg ville ikke arbeide med uprofesjonelle sjefer, og bare måtte bruke tiden min på å svare for meg. Det ville jeg ha vært forpliktet til, forklarer Mehr.

Ifølge henne er det ikke bare myndighetene som legger press på journalistene i Iran, men også andre. Privatpersoner, firmaer og og det hun kaller opportunister forsøker å utnytte situasjonen.

– Som jeg sa, dette er svært komplisert, sier hun.

– Svært få endringer

Mehr mener lovverket setter en rekke grenser som forhindrer journalister fra å kunne dele informasjon slik de ønsker. Hun tror heller ikke at det er så mange journalister som faktisk kjenner til loven så godt som de burde, og at dette er noe av årsaken til at noen aviser blir bannlyst av myndighetene.

– Hadde de visst hva de hadde lov til å skrive og ikke, hadde det ikke skjedd, sier hun.

Mehr mener ikke at hun kan se noen spesielt store endringer i presselandskapet etter at den mindre konservative presidenten Hassan Rouhani kom til makten.

– Det eneste er at vi har fått flere aviser som støtter reformistene. Men det er ikke bare regjeringen som tar avgjørelsene når det gjelder pressen. Domstolene, for eksempel, presser stadig hardere på, sier hun.

Et eksempel på det er at det iranske journalistlaget (Association of Iranian Journalists) har vært bannlyst i lang tid.

– Den nye regjeringen hadde lovet å fjerne bannlysningen, men fordi noen av regjeringsmedlemmene - en rådgiver, en minister og en viseminister hadde innvendinger mot det, ble det ikke tillatt allikevel, forklarer Mehr.

– Folket må kjempe for sin rett

Selv tror Mehr at folket i Iran også må ta opp kampen og kjempe for de rettighetene de selv ønsker. Men hun vil bidra.

– Jeg er av den oppfatning at vi kan gjøre mye uten å stikke fram hodet. Jeg har ikke noe behov for at folk skal vite hvem jeg er eller hva jeg gjør. Så lenge resultatet av det vi gjør er viktig, og at det til syvende og sist hjelper samfunnet og ytringsfriheten. På denne måten kan jeg holde meg selv og andre trygg, sier Mehr.

Vi har forsøkt å kontakte den iranske ambassade for å gi dem mulighet til å kommentere journalistenes arbeidskår i Iran. Vi ønsket å få en forklaring rundt bannlysningen av det iranske journalistlaget. Hvis den nye regjeringen skal ha lovet å fjerne bannlysningen, hvorfor har ikke dette skjedd?

Det har ikke vært mulig å få en kommentar fra den iranske ambassade.