Jostedalens turistmagnet i full retrett

Krystallklart vann renner langs blåisen og baner seg vei inn i små tunneler i breen. Det samler seg fra alle kanter til en voldsom elv langt under isen, som spruter ut av den massive brefronten, og høres gjennom hele dalen.

Det er helt vindstille, men breen puster med jevne mellomrom ut tung og iskald luft som for å skremme vekk alle som våger å stige opp på den. Det knaser i isen idet skarpe stegjern borer seg ned i det steinharde underlaget på vei opp mot toppen av breen.

Som små maur navigerer vi oss gjennom en frossen jungel av dype raviner og trange passasjer av titalls meter høy, krystallblå is. På toppen av breen er isen jevn og hvit som i en slalombakke. Den friske vestlandsvinden tar forsiktig tak og glir over ansiktet. Solen titter frem, strålene skjærer gjennom det drivende tåkelaget, og varmen brer seg fra nesetippen og ut i kinnene.

Nigardsbreen er i bevegelse hvert eneste tikkende sekund, men stående på ryggen av denne kjempen virker det som om hele verden står stille.

Tilbaketrekningen

Tettstedet Gaupne er administrasjonssenteret for Luster kommune i Sogn og Fjordane, og ligger ved den vel 40 kilometer lange Lustrafjorden. Opp fra Gaupne og 60 kilometer nordover langs østsiden av Jostedalsbreen, ligger Jostedalen. 

Dalen er dyp, med grønne sider som kneiser over bunnen i en u-form. Lange strekninger med flate elvesletter, hvor Jostedøla renner, blir avbrutt av bratte trinn, hvor dalen stiger. Elva er tjukk og feit på brevann som renner nedover i stri strøm, nå på tampen av smeltesesongen.

Steinar Laumann er en norsk kunstner og jobber på breen om sommeren. Han har skrevet lyrikk om breen. Hør og se Nigardsbreen i dens vakre omgivelser her.

Etter en knapp times kjøretur oppover Jostedalen fra Gaupne, kommer man til sentrumsbygda Gjerde. Bygda, som ligger rundt tre kilometer unna sidedalen hvor Nigardsbreen titter frem, er et rolig og stille sted med et eget hotell, to campingplasser og en Joker-butikk. Spredt bebyggelse oppover i dalsidene og ned mot Gjerde, huser bygdas befolkning på rundt 500.

Opp gjennom Gjerde, inn en sidedal, forbi det vikinghjelmformede Breheimssenteret og det glassblå Nigardsvatnet, tramper to turistgrupper opp Nigardsbreen med hver sin fører. Det har regnet hele formiddagen, men for en gangs skyld slår Yr til med en korrekt spådom. Solstråler glimter ned på breen idet det mørke skylaget sprekker opp og går fra våt høst til påskeføre på ti minutter.

Steinar Bruheim gjør en halt, tar av seg sekken og legger den på breen. Det rasler i karabinkroker og klatreutstyr, og en brødskive titter frem mellom breførerens fingre. Svette turister tar av seg hodeplagg og åpner opp i halsen, før vannflasker tas frem og slukes begjærlig.

– If you look up there, you can se where Nigardsbreen and Jostedalsbreen meet, sier Steinar Bruheim, og peker oppover breen mot en blå, bratt vegg med dype sprekker.

Turistene flokker seg rundt han, og lytter oppmerksomt til det 61-åringen har å si. Steinar Bruheim har vært brefører i snart 30 år og de siste årene har han vært vitne til Nigardsbreens voldsomme retrett. Høyt oppe på breen med tusener av tonn med is under føttene, leker han seg med et nytt slagord for breen.

– Come and see the glacier before its gone, spøker han til stor latter fra brevandrerne.

Da Steinar Bruheim startet Jostedalen Breførerlag i 1987 begynte Nigardsbreen å vokse igjen etter å ha stått stille i mange år.  Dette vedvarte til årtusenskiftet, før breen så smått begynte å trekke seg tilbake igjen.

Fra 2008 skjøt tilbaketrekningen ytterligere fart, og siden den gang har brearmen klatret 242 meter lenger opp i fjellsiden. Snart skal NVE opp og måle brearmen på nytt, slik de gjør hvert år i månedsskiftet september til oktober.

I fjor viste målingene at breen hadde gått tilbake hele 39 meter. En kubikkmeter med is fra breen veier rundt 900 kilo. Det tilsvarer nesten en fullvoksen hvalross. Med en brefront som er 20 meter høy og flere hundre meter bred betyr det at flere hundre tusen tonn med is smelter og renner ut i Nigardsvatnet hvert eneste år. 

Steinar Bruheim spår at vi ikke vil se noen bedring, tvert om. 

Blir vanskeligere å ta med folk opp

På fredager samles de lokale på Jostedalen hotell. Det er bygdas sosiale vannhull. Steinar Bruheim sitter tilbakelent i hjørnet av en gammel, brun skinnsofa på Jostedalen hotell. Han har fortsatt på seg det samme fjelltøyet som han hadde på breen. Foran ham på bordet står et tomt ølglass. Det er lov på fredager, sier han. 

Nigardsbreen er en av Norges mest robuste isbreer. Derfor er breens reaksjonstid veldig lang. Det betyr at tilbaketrekningen de siste årene er et resultat av nedbørsmengden for 25-30 år siden. Selv om Steinar Bruheim ikke tror at breen vil forsvinne, gjør smeltingen at det hele tiden må lages nye traseer.

Breføreren drar fingrene gjennom et lyst, utrimmet skjegg. Gjennom brillene sine myser han mot tv’en på veggen. Han legger armene i kors og puster ut mens han faller tilbake i sofaen.

– Vi må forandre rutene hele tiden. Smeltingen de siste månedene har gjort det vanskelig å finne veier opp på breen, sier Bruheim ettertenksomt.

Han trykker håndflatene ned i skinnsofaen og reiser seg opp. Bruheim labber forbi resepsjonen, sier farvel til damen i respesjonen og stopper på verandaen. Han setter armene i siden, løfter hodet en anelse og skuer utover fjellheimen. Bruheim har aldri måtte avlyse en sesong, men han utelukker ikke at det kan skje til neste år dersom smeltingen fortsetter på samme måte som nå. Da står han uten jobb om sommeren.

– Nå er det bare én vei opp på breen. Hvis det blir for farlig til neste sesong, så blir det ingen brevandring på Nigardsbreen, sier Bruheim.

Med breen som nærmeste nabo

Fem kilometer nedenfor Nigardsbreen, ligger et enslig gårdstun med utsikt mot Jostedalsbreens mest berømte brearm. Det er ikke lenger gårsdrift på Elvekrok gård, men et par høner har fått bli. Marit Elvekrok står alene på tunet, og titter opp mot breen. Denne utsikten har hun hatt i over seksti år, og mye har endret seg på den tiden.

– Jeg har aldri sett breen slik før, forteller hun og peker oppover dalen. Glattpolerte fjellvegger omkranser den blålige isen der breen en gang har ligget. På nordsiden av breen er det minst is og en blå sammensunket rygg bukter seg oppover langsmed fjellveggen i sør, hvor den nå har funnet ly.

Været er overskyet med mørke flyktige skyer, og kalde trekk  fra breen skyller regelmessig over gårdstunet og videre nedover i dalen. Marit trekker glidelåsen på sin lilla fleecegenser enda litt lenger opp, og putter hendene i lommene. 

– Jeg har aldri sett noe lignende, gjentar hun. Det har heller aldri vært så mye skog i fjellsidene.

Da Marit flyttet inn på Elvekrok gård i 1962, lå breen helt ned til Nigardsvatnet. Siden den gang har breen trukket seg nesten en kilometer lenger opp i skråningen. Hun syns det er mer interessant å følge utviklingen, enn å bekymre seg over breens tilbaketrekning. For henne er Nigardsbreen en del av de faste omgivelsene. Man blir fort blind og lei, som Marit sier.

To frontlykter kommer til syne og gjør en stille entre opp innkjørselen til gården. Ut kommer Arvid, Marits sønn, som nå bor på Elvekrok gård. Bak han subber en gutt i tiårsalderen med gummistøvler på. Arvid kommer bærende på en skinnkoffert i den ene hånda, og en bærepose med frysepizza og en skolesekk i den andre. Han skal egentlig inn å hjelpe sønnen sin med lekser, men har tid til å slå av en prat om breen.

– Ta med deg sekken inn, så kommer jeg snart, sier han til sønnen.

Han drar en pakke sigaretter ut av lommen på blazeren sin og tenner en røyk. Ut av den mørkebrune pologenseren stikker en blå og rosa blomstrete skjortekrage opp. De brune uknytte bootsene gnager ned i grusen.

– Det å bruke breen som rekreasjon er noe byfolka har tatt med seg. Romantiseringen av breen har skjedd som en følge av at byfolk kom og ville oppleve urørt natur, sier Arvid Elvekrok og tar et trekk av sigaretten. 

Lever av sommerturistene

Døren åpnes opp. Kald fjellluft trenger gjennom ullgenseren. Stjernene lyser opp den bekmørke nattehimmelen. Tunge tursko trasker innover i gangen og etterlater seg våte spor på flisene. Døren åpnes opp igjen. Det strømmer på med våte og frosne mennesker. Flesteparten av dem er internasjonale studenter fra Linköping. De skal opp på isbreen neste morgen. De har slått telt på campingen.

Arbeidsplassene i Jostedalen er tett knyttet til turismen. På en liten plass med 500 innbyggere har 50 000 besøkende turister i året mye å si for arbeidslivet. Jostedalen camping er sammen med Jostedalen hotell de to eneste overnattingsmulighetene i dalen. I fjor hadde campingen 10 000 gjestedøgn. Det er helt på tampen av sesongen, men alle de rødmalte hyttene ute på plenen er likevel opptatt.

Turskoene er satt til tørk ved varmtvannsberederen. Over et lunkent kobberrør henger et par sure sokker. Studentene har samlet seg på kjøkkenet, hvor det er varmt. Vispene hopper ukontrollert fra kjele til kjele, tomatsausen spruter over komfyren og en langhåret danske som har fått grønnsaksansvaret holder på å kutte av seg fingeren. I hjørnet av kjøkkenet skjærer en kniv kjapt igjennom en portobellosopp med sylskarp presisjon. Iblant titter de andre seg nysgjerrig over skulderen og ser hva den unge mannen lager.

Etter middag tusler folk ut i kulden. En trådløs høytaler spiller Totos 1982-hit, Africa. Den får god hjelp av studentene som synger for full hals mens de heller nedpå med svensk boksøl. Sauene på andre siden av elven virker irriterte og breker tilbake mot studentene. Inne i oppholdsrommet sitter to menn igjen. En riskoker putrer lavmælt. På bordet står to skåler med suppe og et par iskalde Stella Artois. To sør-koreanerne sitter i stillhet på hver sin side av bordet og hiver i seg portobellosopp.

I hyttebygget ved siden av sitter Astrid Gjerde og tar imot de siste gjestene for kvelden. Gjerde har drevet campingen siden 2006. Hun sier at de aller fleste kommer oppover for å gå på Nigardsbreen.

– Den har veldig mye å si for oss som jobber her, sier Gjerde.

Hun blir stille og ser mismodig ned mot gulvet når hun tenker på hvordan det ville gått med campingen dersom breen ble så liten at ingen kommer for å se den. Jostedal camping livnærer seg av turismen. Plutselig banker det på vinduet. Hun spretter opp, smiler og åpner glassluken på veggen. En mann i lysegrønn jakke og solbriller står utenfor i det kalde tussmørke. Han smiler.

– Håper jeg ikke forstyrrer. Skulle gjerne betalt litt jeg, sier mannen.

– Neida, det er ikke noe problem. Har dere vært på breen i dag, spør Gjerde.

– I dag har vi vært på Fåbergstølsbreen. Vi skal opp på Nigardsbreen i morgen, sier mannen og smiler før han går.

Snart vender hun snuten hjemover. I høysesongen jobber hun fra ni om morgenen til halv ni om kvelden. For Astrid Gjerde har det å huse turister som kommer for å se den store blåisen gått fra å være jobb til å bli en livsstil.