På venteliste for å leve

På midten av 90-tallet fikk Tyrdal påvist diagnosen, fibroserende alveolitt, noe som gjorde ham gradvis dårligere og mer tungpustet. For dr. humor, initiativtaker og første president i nordisk selskap for medisinsk humor, ble donorlunger den store redningen. 

 – Jeg hadde en fibrerende sykdom. Det vil si at lungene mine ble stive og veggene ble tykke. Da de ble tatt ut så de ut som to kjøttkaker. Jeg måtte jobbe like mye for å trekke pusten som med å slippe den ut igjen. Noen ganger minner jeg meg selv på det nå i ettertid, sier Tyrdal og puster dypt.

Fra lege til pasient

Sykdommen fibroserende alveolitt har en dødelighet på 50 prosent innen fem år. 20 år etterpå levde han fremdeles og da kom telefonen.

– Jeg tror ikke man kan forberede seg på den beskjeden. Jeg prøvde å se for meg telefonen, hvordan reagerer jeg og hva sier jeg? Så ringte telefonen og legen sier: “Du vet kanskje hvorfor jeg ringer?” Jeg svarte ordrett: “Nei, men jeg kan jo håpe”, sier Tyrdal og ler.

Etter han la på røret gikk han i dusjen, deretter var det rett på akutten.

– Den var jo ganske bortkastet. Man skal jo dusje seg der oppe også, ler Tyrdal.

Galgenhumoren er viktig

For Tyrdal har humoren spilt en viktig rolle. Han var første president i Nordisk selskap for medisinsk humor og mener det er viktig å kunne tulle med det. Så lenge det er et klart skille mellom humor og seriøsitet.

– Jeg har holdt på med så mye humor at jeg har levd av det. I kampen for å overleve kommer du til et punkt hvor du føler deg som Jesus på korset og sier humor, min humor, hvorfor har du forlatt meg. Jeg mener galgenhumor er overlevelsesmåte nummer én, sier Tyrdal.

Han forteller at han har fått høre mye både som doktor og pasient. Noe er bra den andre part ikke har hørt.

– Som doktor har jeg hørt en del humor som jeg tenker det kanskje er bra pasientene ikke har hørt. Men jeg har også selv ligget på firemannsrom og tenkt at «Oj! Bra ikke doktoren hørte dette». Fordi den galgenhumoren som eksisterer blant pasienter er om mulig enda råere, enda mer ærlig og direkte enn det noen fantasi kan klare å få til, forteller han.

På venteliste for å leve

I Norge står det 448 personer på venteliste for nye organer. De venter på alt fra nyrer, lunger, bukspyttkjertel til lever eller hjerte. Som mange av sine pasienter har Tyrdal stor sympati med de som er på venteliste for nye organer.

– Det de har felles er at de er i dødens forgård. Ikke lever man og ikke er man død, men man er på venteliste til nytt liv. Paradokset er stort, man skal dø innen ett til to år som hjerte – lunge pasient. På en annen side skal man være så frisk at man tåler belastningen.

Ventelistene er de høyeste på ti år og Tyrdal mener det viktigste er å være optimistisk. Så lenge man er det og finner noe grunnfast å leve for, så holder man ut, selv i vanskelige tider.

– Man vet aldri når telefonen kommer, og når man føler man er tom har man alltid 20 prosent igjen. Jeg tror det handler mye om det å være optimistisk. Optimisten lever lenger enn pessimisten. Det er ikke vits i å gi opp, det kommer en løsning.

Tyrdal mener det er rart hvordan man kan, ved å skifte ut ett organ gå fra å være døende til frisk og fin.

– Det største paradokset er at man kan gå fra å være døende, til å bli frisk bare ved å skifte et organ. Det er ganske urettferdig at man har fått et organ som ikke funker, også skal resten av kroppen gå til grunne på grunn av dette.

Ny lovendring møter kritikk

I den nye lovendringen som trådte i kraft 1. Januar 2016, har politikere fått stor kritikk. Endringen i loven gjør at helsepersonell nå er pålagt å informere pårørende om at de har rett til å si nei til organdonasjon.

— På en side skal man ha respekt for at folk har sterke følelser rundt liv og død. Men for dem det ikke betyr så mye for, kunne man heller sagt det på en måte slik at de aksepterer det. Jeg tenker at hva fanken skal man med organene etter du dør? Dessuten brennes det jo. Kremasjon er det endelige beviset på at vi ikke kan ta det med oss. Vil du heller brenne organene dine enn å gi dem til noen som kan leve med dem? Det err jo det ren egoisme, sier han og legger til at han forsvarer egoismen.

— Det var jo egoistisk å ta imot nye lunger i stedet for å la nestemann i køen får dem. Samtidig tenker jeg at det er en fin ting å gjøre når man likevel takker av, avslutter Tyrdal.