Gjør pengene turistnæringen blind?

Jeg hopper ut fra den lille båten. Vannet er turkis og vakkert. Under oss myldrer det av liv. En lokal guide viser oss veien bort til korallene og peker på forskjellige planter og fisk. Jeg svømmer etter sammen med vennene mine og titter ivrig rundt på alt livet.

Vi ser de skumle ålene til Ursula fra «Den lille havfruen», giftige drakefisker som strutter med finnene sine og fargerike koraller som vaier i havstrømmen. Jeg løfter hodet over vannoverflata for å høre hva guiden vår har å si om dem. Når jeg titter ned igjen oppdager jeg at svømmeføttene mine skraper mot korallene. I forskrekkelse drar jeg til meg beina. Korallene og økosystemet er skjørt, og jeg vil ikke være med på å ødelegge det.

Tenk at det skal være så lett å ødelegge det fine man ønsker å se på, selv jeg som trodde jeg var en bevisst turist.

Dette fikk meg til å tenke på hva turismen egentlig gjør med disse dyrebare landområdene. Er vi virkelig med på å ta vare på dem, eller er vi en del av det store bildet som sakte men sikkert utsletter dem?

Jeg har dratt til det lille mellomamerikanske landet i Karibien: Belize. Jeg lurer på hvordan de har klart å vedta en lov som forbyr oljeutvinning fra deres havområder. Forbudet vil blant annet beskytte korallrevet, og dermed også en turistnæring halvparten av landets befolkning er avhengig av for å sikre inntekter.

De fleste som reiser til Belize har det samme interessen jeg har for å oppleve flott natur. Jeg vil se fuglene, fiskene og korallene så tett på som mulig. Samtidig ønsker jeg å ligge på en hvit strand, med kortest mulig avstand til hotellet. Jeg vil ha de beste drinkene, med den beste maten. Jeg har rett og slett kommet hit med tanken om et lite urørt paradis.

Turistindustrien i Belize ønsker å fronte en bærekraftig økoturisme. De har forstått at de har en sterk ressurs som de må ta vare på for at den skal vare og å fortsette å sikre arbeidsplasser. Dette er et viktig argument for å stoppe oljeboring i området. Men jeg krever mye når jeg forventer å komme til paradis – og jeg er ikke alene.

Etter å ha svømt blant korallene fikk jeg mate fisk og se på sjøhester. Da vi gikk i land på en brygge ble vi omringet av pelikaner. Tidligere på turen hadde jeg ikke klart å komme helt nær en pelikan, men her stod guiden og klappet dem, samtidig som han fortalte om mangrovene som ble kuttet ned for å lage et hotell akkurat her. Sjøhestene pleier å leve inne i mangrovene, men nå har de sperret dem inne med et fiskenett så vi heldige turistene kan oppleve de små dyrene.

Det virker som drømmen om økoturisme har druknet i selve turismen. Her er “alle” opptatt av å være bærekraftig og uansett hvor du går vil folk mene noe om oljeboring og bærekraftig turisme. Til slutt blir selve begrepene konvertert til reklame for mer turisme.

Da lurer jeg på om ikke ansvaret til syvende og sist faller på meg? Pengene leder veien for hva som er greit.

Etter å ha snakket med mange forskjellige mennesker i Belize, virker det som om oljen ikke ville gitt noe særlig penger til folket. Staten ville ha sittet igjen med pengene fra oljen, utenlandsk arbeidskraft ville tatt de fleste jobbene og det ville ha ødelagt turistnæringene og arbeidsplassene som er avhengig av et levende korallrev og økosystem. Da virker oljeboring lett å si nei til.

I turistnæringen er det en kamp mellom penger og fornuft. Den gode tanken og formålet er der, men hvis turistene vil betale mer for å mate fisk eller ligge på en hvit strand så er det lett å la seg friste.

«Hva er det som er gjort at vår sivilisasjon har kommet så galt av sted?» spør Ingerid Straume i boken En menneskeskapt virkelighet. Hun besvarer det med at det finnes to hovedtilnærminger: Den ene mener at de økologiske problemene skyldes en bestemt tenkemåte eller verdensbilde, og den andre sier det skyldes et bestemt politisk-økonomisk system.

Naomi Klein mener at ekstraktivisme ideologien oppsto med markedsøkonomien fra den nyliberalistiske kapitalismen. Ekstraktivisme er en ide om at mennesket er naturens ingeniør som kan forsyne seg av naturen etter sine formål og så kaste eller blåse i resten. Naomi beskriver at det er en slik ideologi som fører til ekstreme utvinningsmetoder i sårbare områder, for så å etterlate de i total ødeleggelse.

Turismen er blitt en business som tror den kan tappe endeløse ressurser fra reisemål uten å påvirke natur. Men vi kan allerede se at dette ikke er tilfellet.

29. mars 2018 skriver Dagbladet om en strand i Thailand ved navnet Maya Bay. Denne stranden ble kjent gjennom Hollyeood-filmen «The Beach» med Lenardo DiCaprio. Siden da har turistene strømmet til dette lille paradiset. Men nå skal stranden stenges i fire måneder, siden koralene i området er nær døden. Dagbladet skrivet at i samme artikkel at 80 prosent av korallene skal være døde. Noen av grunnene bak ødeleggelsen er båter som kaster anker, drivstoff eller søppel ut i området. Solkrem fra alle turistene skaper også miljøskader. Sammen med klimaendringene får turismen katastrofale følger for et slikt skjørt økosystem.

Turismen i Belize vokser med rekordfart og vi forventer at de lokale skal holde tritt – at de skal klare å si nei til turistene for å beskytte naturen. Men kanskje er det egentlig turistene sitt ansvar? Det mest bærekraftige hadde kanskje hadde det vært bedre at vi ikke reiste i det hele tatt, slik at disse flotte stedene blir bevart?

På den andre siden ville Belize vært nødt til å tjene penger et annet sted om turismen forsvant. Da hadde kanskje oljeutvinning vært den letteste løsningen. Og de konsekvensene vi har sett etter oljesøl, som for eksempel Deep Water Horizion, tror jeg ville vært enda verre en turismen.

Vel hjemme i olje-Norge tenker jeg at neste gang burde jeg forberede meg enda mer når jeg igjen skal ut å reise. Hjemme jobber jeg alltid bevisst for å være grønnere, hvorfor skal jeg ikke hjelpe til like hardt når jeg drar på ferie og besøker noen andres hjem? Turistene må også hjelpe til, så vi ikke presser naturens grenser.