Kjernekraft til folket

Ja, så var vi her.  I slummen midt på natta. Hvite neonskilt og blendende billykter finnes ikke: De ble igjen på andre siden av togsporet, den naturlige grensen mellom by og slum. Akkompagnert av Dhakas evige trafikkbrøl trasker vi inn i en labyrint av blikkhus.

Og mørket sluker oss.

I likhet med de andre slumområdene som spretter opp i Dhakas periferi, er lyset fraværende på denne tiden av døgnet. Dette er realiteten for store deler av befolkningen i Bangladesh: Tilgang på strøm er en luksus svært få kan unne seg. Det vil myndighetene gjøre noe med, koste hva det koste vil. Og denne gangen koster det kanskje litt for mye.

Utbyggingen av landets første kjernekraftverk, The Rooppur Power Plant, er nå i full gang. Kjernekraftverket av er det første i et indo-russisk samarbeid som tar sikte på å bygge ut atomkraft i den tredje verden. Prosjektet er støttet av The International Atomic Energy Agency (IAEA), som jobber for fredfull bruk av atomkraft, og spesielt gi utviklingsland muligheten til å utvikle kjernekraftverk. Så hva er egentlig problemet?

Ved første øyekast; ingenting. At utviklingsland som Bangladesh får drahjelp av større land for å kickstarte industri- og infrastrukturutvikling er ikke noe nytt, ei heller er det negativt at mindre og fattigere land får muligheten til å forbedre befolkningens levestandard. Etter ulykken i Japan i 2011 har derimot atomkraft mistet mye av glansen i Vesten, og europeiske land har begynt å fase ut bruken av kjernekraft. India og Russland går andre veien, og investerer heller i Bangladesh, hvor risikoen for ulykker går Japan og andre land en høy gang.

Bangladesh har ambisjoner om å bli et I-land innen 2041. Dette er et svært hårete mål: Landet er overbefolket, og infrastrukturen nærmest smuldrer opp under vekten av 160 millioner mennesker på et særdeles lite areal. Den manglende tilgangen på strøm er en av utfordringene ved landets manglede infrastruktur. Atomkraft vil løse strømproblemet raskt, og Bangladesh har dårlig tid. Problemet er kapital. Landet har ikke de økonomiske ressursene som trengs for å finansiere et ambisiøst prosjekt som Roopur Power Plant.

 Det har derimot Russland, en atommakt som har både ekspertise og økonomisk tyngde. Og ikke bare støtter de det; de låner hele 11.3 milliarder dollar til prosjektet. Prislappen på hele prosjektet er satt til 12.6 milliarder dollar, noe som vil si at Russland legger ut for  90 prosent av summen. Russland vil blant annet bidra med alt nødvendig materiell, og russiske eksperter vil lære opp alle bangladesherne som skal jobbe ved verket.

Det er verdt å merke seg hvor mye Bangladesh faktisk må låne for å få prosjektet opp på beina. Hvis de må ha så mye økonomisk drahjelp nå, vil nedbetalingene også gjøre store innhugg i den nasjonale økonomien på lang sikt. For Russland er dette en kalkulerende langtidsinvestering som vil gjøre Bangladesh økonomisk og teknologisk avhengig av Kreml.

Når nye kjernekraftverk må bygges, vil Bangladesh igjen snu til Russland. Når allianser skal bygges og lojaliteter erklæres, vil det ikke gå kort tid før bengalerne blir minnet på den sjenerøse hjelpen de fikk i Rooppurs spede begynnelse. Håpet om en lysere framtid kan fort vise seg å bli et liv på almisser fra den russiske bjørnen.

Enter India, sørøst-Asias ubestridte stormakt. India vil også dele bord med de store gutta, men på grunn av sanksjoner kan de ikke bygge atomkraftverk, hverken på egen eller andres jord.  Det anstrengte forholdet til Kina gjør det nok ekstra bittert at mulige profitter fra kjernekraftindustri er utenfor rekkevidde. Å bryte sanksjoner er slitsomt; da vil verdenssamfunnet skrike om utenlandsk utnyttelse og en snarlig atomkrig.

Derfor skal India bare bidra med ressurser i de fasene av prosjektet som er “non-critical”. , et noe uklart begrep i denne sammenhengen. Non-critical eller ei; Resultatet er at India får sneket seg inn bakveien og er i realiteten en større del av prosjektet enn Bangladesh, som i årene framover vil sitte på tilskuerplass.

Et atomkraftverk i Bangladesh er en særdeles dårlig idé. Det lille landet ved Bengalbukta  er et av de mest klimautsatte i verden, og orkaner, flommer og jordskjelv er hverdagskost. Store deler av det paddeflate landarealet er estimert å ligge under vann innen århundret er omme. Og her skal altså et atomkraftverk ligge, drevet av en stat som gang på gang har vist at det har problemer når det kommer til en fungerende infrastruktur og sikkerhetskrav i arbeidssammenheng.

På toppen av dette er Bangladesh et av verdens tettest befolkende land. Det er uunngåelig at en eventuell ulykke vil sette enormt mange mennesker i fare.

Dette er ikke første gang India investerer i grumsete prosjekter i nabolandet. Allerede i 2010 ble det bestemt at et enormt kullkraftverk skulle bygges bare noen kilometer fra Sundarbans, den største mangroveskogen i verden. Skogen ligger på UNESCOs World Heritage List og er hjem til truede dyrearter som Bengal-tigeren og Ganges-delfinen.

Ikke minst er mangroveskogen den eneste naturlige beskyttelsen Bangladesh har mot flom og orkan som kommer kastende inn fra Bengalbukta. Blir den borte, er det ikke godt å si hvor lang tid det tar før enda større deler av landet bukker under for naturkatastrofer.

Det er ironisk at selskapet som skal stå får utbyggelsen kalles «The India-Bangladesh Friendship Power Company». Det India utsetter Bangladesh for, er langt fra vennlig. Det er likevel viktig å påpeke at det ikke er slik at India tvinger Bangladesh til å bygge kull-og atomkraftverk.

Det er Bangladesh selv som igangsetter enorme, nesten stormannsgale prosjekter for å nå drømmen om I-landsstatus. Problemet er at India utnytter denne situasjonen, selv om de vet at målet Bangladesh har satt seg ikke er realistisk, med eller uten kull- og kjernekraft.

Og Russland? India er én ting, men supermaktene Russland liker å sammenligne seg med, kan sies å være i en helt annen klasse når det kommer til innflytelse og makt på verdensbasis. Mens Donald Trump og USA har satt sitt globale hegemoni i revers og bedriver proteksjonisme, kjører Russland på for fullt.

Samarbeidet med India er da også spesielt gunstig for Russland fordi de får tilgang på et geografisk område som for mange kan virke fjernt men likevel kan være strategisk viktig, og ikke minst lukrativt både økonomisk og geografisk. Det er bare å se på Afrika, der store områder i realiteten er eid av kinesiske selskaper. Stormaktenes grådighet kjenner ingen (lande)grenser, og heller enn at Bangladesh når målet om å bli et I-land innen 2041, er det større grunn til å frykte at det møter samme skjebne som det afrikanske kontinent og må sidestille sine thakas med russiske rubler.