Livets endestasjon

43 millioner amerikanere ble definert som fattige i 2016.  Forskjellen mellom rik og fattig i verdens ledende økonomiske og militære makt er i dag på nivå med forholdene under The Great Depression. California har den høyeste fattigdomsraten i hele landet, og Los Angeles er storbyen med flest hjemløse.

I downtown av byen finner man Skid Row, et slumområde hvor tusenvis av mennesker tilbringer livene sine på gaten. Forholdene er ekstreme. Søppel, avføring og lukten av hasj. Gatene er fylt opp med telt og presenninger hvor de hjemløse sover. Man føler seg bortskjemt og privilegert som er oppvokst i et land hvor sikkerhetsnettene fanger deg opp om du faller utenfor. Naiv og dum trodde jeg at slumområder bare tilhørte den tredje verden. 

Fattigdom forverrer sosiale forskjeller mellom mennesker og grupper. Segregasjon fører til at områder som Skid Row oppstår og bosettes av de som mangler det mest grunnleggende i livet.

Borgermester i Los Angeles, Eric Garcetti, uttalte i 2016 at dette skulle være året antallet hjemløse skulle reduseres. Det skjedde ikke. En rapport fra 2017 utført av Los Angeles Homeless Services Authority, kunne vise at antall hjemløse hadde steget med 20 prosent fra 2016.

Byen er i unntakstilstand.

Allerede i 1990 advarte verdensbanken at urban fattigdom ville utgjøre det største problemet i neste århundre. I 2007 bodde det for første gang i verden flere mennesker i by enn på landet. Utfordringene ved fattigdom er nå blitt et urbant fenomen. Konsentrert fattigdom som i Skid Row kan forverre problemene de hjemløse allerede har. Utilstrekkelige boligforhold og manglende tilgang på sanitære tjenester går under definisjonen av slum.

Når antallet hjemløse stiger for hvert år i Los Angeles legger det press på de få ressursene som allerede finnes. 

Skid Row har vært knutepunktet for fattigdom siden bebyggelsen av jernbanen på 1800-tallet. De enslige mennene som jobbet med jernbanen fant glede i de mange horehusene som ble bygget, mange ble alkoholikere og havnet senere på gaten i området som er kjent som Skid Row. I nyere tid har mange emigrert til Los Angeles i håp om å leve den amerikanske drømmen. Immigrasjon og høye bo- og levekostnader er faktorer som har bidratt til krisen i Los Angeles.

Sannsynligvis oppholder mange seg ulovlig i gatene jeg besøkte. Jeg fikk fortalt at mange barneovergripere bor i Skid Row. Veteraner bor i Skid Row. Unge mødre. Hvite bor i Skid Row. Fargede bor i Skid Row. Mennesker som rett og slett ikke får høy nok lønning til å betale husleie bor i Skid Row. Dette er endestasjonen for de som ikke har plass noe annet sted. 

– Vi er et samfunn, og vi må ta vare på samfunnet vårt, sa General Jeff, også kjent som den uoffisielle borgermesteren i Skid Row. Han har siden 2007 kjempet for at området skal bli sett av politikerne. Problemet er at ingen av politikerne vet hva de skal gjøre.  

I tidsrommet 2011 til 2016 ble 26 696 personer arrestert i Skid Row. Da jeg besøkte området var jeg vitne til at politiet delte ut bøter til de som teltet offentlig, urinerte offentlig eller satte skudd offentlig. Det sier seg selv at de hjemløse ikke kan betale for seg. En evig ond sirkel hvor hjemløse fengsles, men havner på gaten igjen etter endt soning.

Frem til 2017 var det kun ni offentlige toaletter tilgjengelig på kveldstid fordelt på over 2000 mennesker. Hjelpeorganisasjonene har ikke plass til 2000 senger. Det er ventelister på akutt hjelp og rehabilitering. Bøter og fengsel er straffen for at menneskerettighetene er tatt fra dem som trenger det mest. I et rikt land som USA er det politisk tiltak som kan eliminere ekstrem fattigdom, ikke at politiet sanksjonerer mot dem som allerede er lavest på rangstigen.

Problemene vil ikke forsvinne om ikke politikerne forebygger og prioritere. Urban fattigdom kan ikke bekjempes uten hjelp fra de med makt.