Med hodet i sanden

I fjor høst traff orkanen Maria den karibiske øya Puerto Rico med nesten full styrke. Det var den kraftigste stormen som har truffet øya på 89 år – ikke siden 1928 har de opplevd noe lignende. Maria brakte med seg ekstreme vindstyrker, så kraftige at det er vanskelig for de fleste nordmenn å forestille seg.

Det er lett å falle for fristelsen å straks sette Marias styrke i sammenheng med global oppvarming. En av konsekvensene av den økte temperaturen på kloden er at stormer som Maria, Irma og Harvey får økt kraft. Fordi i motsetning til mennesker som får sin energi fra for eksempel kaffe eller Red Bull, henter stormene sin energi fra varmt vann på havoverflaten. 

Likevel er det som om verdens befolkning kollektivt stikker hodene sine ned i sanden, slik strutsen gjør i fabelen; man prøver å ignorere problemet (eller at det i det hele tatt finnes et problem). Men som Illustrert vitenskap så riktig påpeker i en artikkel om nettopp denne oppdiktede mestringsresponsen, ville det gjort strutsen til et veldig enkelt bytte for rovdyrene på savannen. På samme måte gjør menneskene det bare verre for seg selv på lang sikt ved å ignorere problemene.

Og problemene blir bare større og verre; det er orkan Maria ett av mange eksempler på. Puertoricanerne selv virker ikke som om de er i tvil om at det er global oppvarming som er den virkelige synderen og grunnen til ødeleggelsene man fortsatt kan se på øya seks måneder senere.

Forskerne, derimot, er fortsatt ikke helt sikre på at global oppvarming faktisk fører til hyppigere eller sterkere ekstremvær. Forklaringen er like enkel som den er paradoksal: det er for få ekstremvær til at man har et solid nok datagrunnlag å studere.

Det er en ganske absurd situasjon.

Selv om ingen vil ha flere ødeleggende orkaner, er det nettopp dét forskerne trenger for å kunne studere denne koblingen nærmere.

Ifølge Bjørn Samset ved Cicero Senter for klimaforskning er det ikke grunnlag for å ettertrykkelig slå fast at ekstremvær – som for eksempel orkan Maria – skyldes  menneskeskapte klimaendringer.

Likevel blir man stående igjen med en vond smak i munnen når man tar alle faktaene inn over seg. Det er et faktum at temperaturene på jorda stiger, både i luft og i vann. Det er et faktum at blant annet orkaner får energi fra varmt vann i havoverflaten. På bakgrunn av blant annet dette, forventer Samset – og flere med ham – at framtidas orkaner blir sterkere.

Her er Puerto Rico en av mange potensielle tapere. Med sitt tropiske monsunklima er det bare små temperaturøkninger som skal til før situasjonen blir mye, mye verre. Puertoricanere, haitianere, dominikanere og mange andre risikerer at orkansesongene blir stadig verre i årene framover. Det kan lede til nærmest årlig ødeleggelse av viktig infrastruktur, bebyggelse og jordbruk – for ikke å snakke om et potensielt enormt tap av menneskeliv.

Det kan virke som om også mange puertoricanere hadde hodet i sanden i forkant av Maria, i et forsøk på å ignorere problemene. I dagene før Maria kom forberedte de seg – men kanskje ikke så mye som de burde ha gjort. Noen forteller at de hamstret mat og drikke for et par dager, men ikke stort mer enn det.

Få hadde forventa at strømnettet skulle kollapse helt, slik det gjorde. Resultatet var timelange køer for å få tak i det mest grunnleggende i dagene etter orkanen.

Mon tro om også Puerto Ricos styresmakter har hatt hodet i sanden litt for lenge. Puerto Rico er ei lita øy, med anslagsvis 3,4 millioner innbyggere. Arealmessig er den på størrelse med Aust-Agder. Kraftproduksjonen er i stor grad avhengig av fossile brennstoffer som olje, kull og gass. Øyas strømproduksjon er med andre ord langt fra klimavennlig.

Riktignok har øya – eller rettere sagt hadde – en vindmøllepark og noen solcellefelter, men disse ble totalødelagt av Maria. De utgjorde heller ikke noen stor del av øyas energiproduksjon. Tilbake står øya med en helgrå og klimafiendtlig energiproduksjon, selv om nettopp slik energiproduksjon er noe av årsaken til global oppvarming.

Men så er det dette med størrelse, da. Det er begrenset hvor mye ei øy med 3,4 millioner innbyggere kan slippe ut av klimagasser – spesielt om det settes opp mot stormakter som USA og Kina. Endrer man hele systemet for strømproduksjon i Puerto Rico, er sannsynligheten liten for at effekten blir spesielt merkbar på verdensbasis.

Det er tross alt litt som at Aust-Agder på egenhånd skulle ha gått over til å utelukkende bruke vind- eller solkraft, mens resten av Norge og verden kun brukte olje og gass.

Uansett om Puerto Rico skulle klare å legge seg på en (høyst uoppnåelig) nullutslippslinje, er det lite trolig at det ville hatt noen innvirkning på hyppigheten eller kraften i framtidige orkaner. De står igjen som taperne som ikke engang kan gjøre noe med sin egen situasjon, fordi deres egne utslipp er så små i forhold til andre lands.

Da er det kanskje forståelig at styresmaktene i Puerto Rico har hatt hodet i sanden i stedet for å fokusere på klimavennlig energiproduksjon. Det er en forståelig, om enn ugunstig, respons.

Kanskje har styresmaktene i Puerto Rico nå innsett nødvendigheten av en grønn klimaproduksjon. Likevel er ikke det nok; de trenger å få flere – og større – land med på laget.

Et mulig første skritt på veien til å hjelpe Puerto Rico og andre utsatte land, er å faktisk påvise en direkte kobling mellom menneskeskapte klimaendringer og hyppigere og sterkere ekstremvær. Kanskje vil det føre til endringer i klimapolitikken hos land verden rundt; kanskje vil store stater som USA og Kina begrense sine utslipp når de skjønner hvilke katastrofale konsekvenser disse utslippene har.

Eller kanskje ikke. For selv om rundt 97 prosent av verdens klimaforskere er skjønt enige om at klimaendringene vi nå bevitner er menneskeskapte, er det fortsatt relativt lite som gjøres med saken. At man i flere år har pekt på en klar årsakssammenheng mellom klimagassutslipp og global oppvarming har ikke vært nok til at noen egentlig har gjort noe med saken.

Verdens befolkning, inkludert mektige statsledere, har fortsatt hodene sine langt nede i sanden når det kommer til global oppvarming. Kanskje vil de komme opp for luft den dagen forskerne en gang for alle slår fast at klimagassutslipp fører til kraftigere orkaner. Spørsmålet er om det allerede er for sent.