Palestinere marsjerer for sitt eget land – 70 år etter at de mistet det

Idéen om et Stor-Israel er selve bærebjelken til den historiske okkupasjonen av palestinske områder. Etter seksdagerskrigen i 1967 fikk Israel kontroll over mer enn hele det historiske Palestina. 300.000 palestinerne ble fordrevet fra sine hjem, og over en million palestinere ble satt under israelsk okkupasjon. Israel fikk en avgjørende seier som gjorde det mulig å etablere jødiske bosetninger i disse områdene. Israels okkupasjon fikk bred oppslutning, ikke minst hos ultraortodokse jøder som mener de har rett til å bo i hele det bibelske Israel fordi Gud har lovet dem landet.

De jødiske bosetningene skjøt fart etter krigen i 1967. Siden den gang har de jødiske bosetningene på palestinsk jord vært en verkebyll for et handlingslammet FN. Lite, om ingenting, har blitt gjort.

Barack Obama tok i sin presidentperiode til orde for å bli kvitt alle de jødiske bosetningene. De er ulovlige og strider med internasjonal rett, mente han. Men lite ble gjort. Tvert i mot har antall bosetninger økt, mens sanksjonene fra verdenssamfunnet har uteblitt. Obama kjente neppe den jødiske historien godt nok.

Med Donald Trump som president har pipa fått en annen lyd. Han går, ikke overraskende, i motsatt retning enn sin demokratiske forgjenger i spørsmålet om de ulovlige jødiske bosettingene. I desember i fjor anerkjente Trump Jerusalem som Israels hovedstad.

Ambassaden i Tel Aviv skal også flyttes dit, meddelte han. Tonene fra Israels nærmeste allierte var søt musikk i ørene for statsminister Netanyahu og den regjerende høyre-koalisjonen i landet. Obama ville bli kvitt bosetningene. Trump lever mer enn godt med dem.

Israel er i en drømmesituasjon. Fraværet av kritikk fra omverdenen bidrar til at Israel kan kjøre sitt eget løp, og befolke palestinske områder enda mer. Ingen nasjoner bryter diplomatiske bånd med Israel. Den ulovlige okkupasjonen får aldri konsekvenser for Israel, men det Israel gjør får konsekvenser for dem som lever under okkupasjon og mister hus og hjem til ultraortodokse jøder: palestinerne.

Som for eksempel 23 år gamle ”Zarah” som har opplevd at barndomsgatene hennes i Øst-Jerusalem de siste femten årene har blitt fylt med ultraortodokse jøder. Hun har vært vitne til sammenstøt mellom bosettere og palestinere. Selv ble hun lugget og trakassert av en jødisk familie. Bosetterne bruker tåregass og gummikuler, opptøyene og protestene blir stadig flere.

FN har lenge klødd seg i hodet over problemene på bakken i Israel. De har vært handlingslammet i bosetter-problemet på grunn av USAs vetorett i sikkerhetsrådet. De har vedtatt 79 resolusjoner mot Israel siden staten ble opprettet i 1948. Men ingenting har skjedd. Resolusjonene uttrykker sterk bekymring og kritikk av Israels fremtreden, men på grunn av det nære forholdet mellom USA og Israel har det aldri kommet direkte pålegg fra FN eller sanksjoner mot Israel. Når reaksjonene uteblir, er det fritt fram.

Også fraværet av fokus på resultater, både i fredsforhandlingene og i bosetter-spørsmålet, gagner Israel. Det er også en kjent sak at europeiske ledere vegrer seg for å kritisere Israel på grunn av jødenes historie og jødeforfølgelsene under andre verdenskrig. Det vet israelerne, og dagens høyre-regjering i Israel er ikke redde for å bruke Holocaust-kortet for å slippe unna kritikk.

Landet tjener også på andre pågående konflikter i Midtøsten. Borgerkrigen i Syria har vart i fem år, og bilder av gassforgiftede kvinner og barn sender sjokkbølger gjennom hele verden. Også urolighetene i Irak bidrar til å rette oppmerksomheten bort fra bosetterproblemet på Vestbredden.

De skarpe konfliktlinjene i Israels nabolag normaliserer situasjonen i Israel og Palestina og gjør Israels kritikkverdige bosettingspolitikk til barnemat i forhold. Dette er en drømmesituasjon for den israelske regjeringen. Men det er et mareritt for palestinerne.

Selv om Israel unngår kritikk av verdenssamfunnet, kan landet vanskelig moralsk forsvare det de gjør. Israels mål med bosettingspolitikken er å hindre en sammenhengende palestinsk stat. I takt med utbyggingen av bosetningene, svinner håpet hen for palestinere som vil vende tilbake til sitt land.

Som for eksempel ”Ahmid”, en 25 år gammel dataingeniør fra Ramallah på Vestbredden. Han er ikke optimistisk, en tostatsløsning er umulig, tror han. Ahmid forteller om hvordan Israel kontrollerer infrastruktur, ressurser og energi i de okkuperte områdene på Vestbredden. Det palestinske landet er oppstykket av jødiske bosetninger. Det er snart ikke så mye igjen å forhandle om.

FN-resolusjon 194 fra 1948 fastslår at palestinerne har rett til å vende tilbake til landet de mistet i 1948. Så enkelt er det imidlertid ikke. 14. mai i år er det 70 år siden etaleringen av Israel, og det markeres i disse dager. For palestinerne er 2018 ikke et år for feiring. For dem er det 70 år siden al-Nakba, katastrofen der over 700.000 palestinere mistet sitt land og ble drevet på flukt fra sine hjem.

Palestinere på Gaza har hver fredag siden mars gjennomført returmarsjer der de vil rette oppmerksomheten mot de 1,3 millioner flyktningene som bor innestengt på Gazastripen, kontrollert av Israels strenge jernhånd. FIVAS kom nylig med en rapport som slår fast at kun 4 prosent av grunnvannet på Gaza er egnet til menneskelig bruk. Hvis ingenting blir gjort, vil Gaza være uten drikkevann egnet for mennesker i løpet av 2020. Det er bare to år til.

I en rapport fra 2017 utarbeidet av FN, kommer det frem at Gazastripen kan være ubeboelig innen 2020, hvis ikke tidligere. Økende fattigdom og mangel på elektrisitet, vann og andre ressurser kan fremskynde prognosen for Gazas ”undergang”. Det er ikke rart palestinerne marsjerer.

Katastrofemarkeringene på Gazastripen har ført til voldelige sammenstøt mellom den israelske hæren og palestinske opprøre. Flere titalls palestinerne er drept, over 1000 såret. Israelerne har ikke lidd noen tap. Der palestinerne bruker steiner som våpen, svarer israelske soldater med skarpe skudd og tåregass. Palestinerne har mye å kjempe for, selv om det virker forgjeves. Her er det David mot Goliat – i kamp om Guds lovede land.