En kunstner mot alle odds

Ahmed forteller at han sitter midt på gulvet omringet av telys og klumper med leire. Rommet er så mørkt at det er vanskelig å skimte veggene. Av leiren skal han lage små figurer. Siluettene til leirfigurene danser ved siden av telysene. Han former dem varsomt en etter en, på en enkel og barnslig måte. Deretter sortes de i grupper.

For han forteller hver figur en spesifikk historie, de er alle mennesker fra Ahmeds liv. Rommet er helt stille og den eneste lyden som kan høres er fingrene til Ahmed som former. I mørket rundt iakttar tilskuerne performancen. Ekstra leirklumper er lagt ut, i tilfelle de selv vil lage figurer fra sine liv. 

Kunstnerspire

I 2008 stod 20 år gamle Ahmed Umar på norsk jord. Han hadde bestemt seg for å flytte til Norge, for her var han trygg. Som politisk flyktning fra Sudan var Ahmed overbevist om at livet hans vil bli kortere om han ble værende i hjemlandet. Han kunne ikke være seg selv og var redd for å bli avvist av venner og familie. I Sudan kan homofili straffes med dødsstraff.

I år er det ti år siden Ahmed forlot Sudan. Han har en master i medium- og materialbasert kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo og har akkurat fått sitt eget atelier hos Kunstnerforbundet. Han både planlegger og feirer Pride hvert eneste år og valgte å komme ut som homofil på norsk TV i oktober 2012. Folk flest ga han varme hilsener og oppmuntrende ord. Andre reagerte med å sende hatmeldinger og trusler.

Laget familien i leire

Performancen “If you no longer have a family, make your own in clay” er basert på et arabisk ordtak.

– Om et menneske ikke behandler deg bra, lag dem i leire. Leirfiguren er da mer verdt enn det mennesket, forklarer Ahmed. 

Han valgte å ta de vonde reaksjonene på at han kom ut av skapet og gjøre dem om til kunst. Han forvandlet alle menneskene som reagerte negativt på at han kom ut skapet, til leirfigurer. 

Hjemreise til Sudan

Den 22. april 2018 stod Ahmed på rådhuset i Oslo i sin egendesignede bunad, og mottok sitt norske statsborgerskap. Han kjente seg likevel ensom og rotløs i Norge, han savnet venner og familie. Med statsborgerskapet fikk han endelig muligheten til å reise tilbake til Sudan etter ti år i Norge. Han kjente fremdeles på redselen for å bli avvist, men han måtte bare dra.