Mensen MC overkjører stereotypier

De har skinnklær og militærboots. På ryggen har de en illustrert, blodig tampong, med Mensen MC Oslo påsydd i store bokstaver. Presidenten i klubben, Bekka, har det kullsvarte håret i en flette, og en tykk, svart strek under de blå øynene. Fire motorsykler er nyvaskede, og krommen er speilblank. To røde, en grønn, og en svart, alle med Harley Davidson-merket. Det femte medlemmet i Mensen MC kunne ikke bli med på tur i dag. 

– Vi har møtt på noen negative holdninger.  En av de første gangene jeg kjørte med vest og greier, var det noen som sa: “Åja, er du  med i en sånn kriminell MC-gjeng?”, og da blir jeg helt sånn: “Ååå, gi deg da”. Og det sier jo noe om hvor mye de vet, sier Gry Bjørnstad på klingende nordlandsdialekt, og smiler bredt. I motsetning til resten av gjengens lange lokker, har Gry kort mørkt hår.

– Vi er damer, vi er ALDRI velkomne i guttas mc-klubber. Du kan bare sitte på og være med på fester, men du blir aldri member i de klubbene. Og det var litt av grunnen til at vi starta Mensen MC, sier Bekka.

Adrenalin-junkies

Den 300 kg tunge Harleyen suser over asfalten som et lite fly. Det føles som vinden prøver å blåse sykkelen av veien. Bekka sier noe, men ordene flyr av gårde. Plutselig går det saktere. Bekka ruser motoren to ganger, og kjører nærmere sykkelen foran, som tar hintet og gir gass.

– Jeg er glad i å kjøre fort. Derfor må jeg ligge bakerst slik at jeg ikke kjører for fort.

Adrenalinet pumper i kroppen når Bekka vrir om gassen, og akselererer. Blader fra trær nærmest streifer borti skulderen, og man kan kjenne den friske sjølufta fra havet nedenfor snike seg inn under hjelmen, idet de suser forbi Hvervenbukta. I svingene lener damene seg ned mot asfalten, som om den skulle strekke ut armene for å ta dem imot.

– I dag er det ikke mange her, kommenterer Bekka og svinger inn på Tyrigrava, i Oppegård, hvor MC-miljøet har truffet hverandre siden midten av 50-tallet. Hver onsdag kan man se opptil hundre MC-entusiaster.

Festens midtpunkt

Luften fylles med lukten av grillet hamburger og nystekte vafler. De oppmøtte vender blikket mot de fire svartkledde kvinnene idet de brummer inn på plassen. All oppmerksomhet blir vendt mot dem. Mensen MC går ikke stille i gangene.

– Det er i utgangspunktet bare dritgøy å få oppmerksomhet. Vi er veldig synlige og jeg har alltid vært opptatt av å ikke se ut som en av gutta. Da jeg var ung hadde jeg rød leppestift for å vise alle at det faktisk finnes en dame i Oslo som kjører motorsykkel, forteller Bekka.

– Vi er damer og det er ikke alle som alltid synes det er like kult med damer i miljøet, men vi har sett en kjempeeksplosjon i antall damer som kjører sin egen sykkel de siste ti årene, skyter Gry inn.

To ble til fem

Mensen MCs første president døde for fem år siden. Det ble et vendepunkt for Bekka. 

– Vi hadde egentlig bestemt oss for å være oss to for alltid, fordi vi orka ikke kjerringer. Vi synes det er jævlig mye mas, så da fant vi ut at å ta med flere bare ble mye styr. Bekka ler godt.

– Også kom Gry og jeg i prat, og da tenkte jeg: “Ja, faen, Gry er jo en tøff dame hun må bli med”, forteller dagens Mensen-president, Bekka. Etter noen møter for å bli kjent kom også Marie Blad og Vanja Holter inn i klubben.

Bekka og Marie (24) fant fort tonen da de møtte hverandre på dansketur.

– Den dagen jeg får lappen så skal jeg være med deg i Mensen MC, sa Marie da de var i Danmark.

Tilbake i Norge var Marie ivrig etter å begynne og kjøre motorsykkel selv. Hun lånte sykkelen til kjæresten og kjørte rundt og rundt på den tomme parkeringsplassen utenfor Vinterbro senter. Etter noen runder på den tomme parkeringsplassen får Bekka en telefon som ble starten på et nytt eventyr. Marie ville ut og kjøre. Hun fikk låne kjærestens sykkel, og sammen kjørte de to fra Vinterbro til Tyrigrava. Vel fremme utbrøt Marie stolt at det ikke var verst til å aldri ha kjørt i trafikken før. Bekka fikk bakoversveis. Den dagen kjørte de sammen i ni timer. Marie var helfrelst.

– Marie ville ha med seg Vanja inn, i og med at de var i samme alder så var det litt kult at det ikke bare var Gry og meg, to gamliser og en ung dame, sier Bekka.

– Merker dere noe til den store aldersforskjellen?

– Det tenker jeg aldri på, utbryter Bente. Hun ønsker ikke å stå frem med fullt navn, på grunn av fordommene de møter i hverdagen.

– Vi er jo veldig barnslige av oss. Jeg føler selv at jeg ikke er en dag over 25.

– Alle er femogtjue, sier klubben i kor før de bryter ut i latter.

Mannsdominert

– Det er mye mannfolk her, påpeker Bekka samtidig som hun ser ut over Tyrigravas fullsatte benker. Hun beveger seg mellom flere rader med skinnkledde menn med resten av klubben hakk i hæl.

En mann kommer bort for å hilse på klubben. Han smiler og gir alle en klem. De går ikke mer en et par meter før en ny mann kommer bort og sier hei. Bekka smiler og nikker til flere av de oppmøtte, som et taust takk for sist.

Den sterke sønnavinden rister bladene av trærne. De truende, mørke regnskyene har skremt mange av stamgjestene unna kjøreturen til Tyrigrava.

– Nå begynner det snart å regne, folkens. Bente holder ut en hånd under den mørkegrå himmelen, og damene går mot motorsyklene sine.

– De fleste mennene vil ikke kjøre i regn, for da blir syklene skitne, spøker Bekka. Det er viktig for Mensen MC at de ikke må ta hensyn til guttene hele tiden, men at de får gjøre sin egen greie.

– Det er veldig kult at vi har stor respekt i miljøet. Vi tar en fest og vi spytter ikke i glasset, vi altså, det vet jo alle. Vi er nok den klubben som kanskje kjører mest, og det er viktig for oss at det ikke bare er fyll og fanteri, sier Gry.

– I år har vi kjørt jævlig mye egentlig, skyter Bekka inn.

– Jeg har kompiser som har vært i miljøet like lenge som meg, og sier at vi er den mestkjørende MC-klubben i hele Oslo og Akershus i fjor, og vi har nok ikke kjørt noe mindre i år akkurat, fortsetter hun.

– Uansett hvor vi er så kommer gutta bort: “Nei, hei, er det Mensen MC som er ute og rocker”, forteller Gry.

En kald vanndråpe faller ned på hånda til Bekka.

– Vi hiver oss inn til Karl Johan før vi blir pissvåte, roper Bekka.

Vennlig miljø

De fem syklene ligger annenhver til venstre og høyre, sagtannformasjon, for å varsle hverandre om det som skjer lengre framme på veien, forklarer Bekka. Den karakteristiske putrende lyden fra eksospotta minner om en gammel snekke som beveger seg langsomt over havet. I løpet av turen kjører flere motorsyklister forbi i motgående kjørefelt. Gry, Bente, Marie og Bekka rekker hånda ut idet de passerer. Mørket i Operatunnelen sluker oss og brummingen fra motorsykkelen blir til kontrollerte brøl i det vi akselererer forbi bilene.

To menn i refleksvester maler nytt overgangsfelt over veien mot Aker brygge. Vinden tar med seg den hvite malingen og kaster små dråper i retning de nyvaskede Harley Davidson-syklene.

– Jeg vil ikke ha det der på lakken min, kommenterer presidenten oppgitt.

Hun stopper opp og får øyekontakt med arbeiderne mens hun rister på hodet.

Mennene stopper, smiler, og vinker henne over overgangsfeltet. Hun ruser motoren litt ekstra idet hun kjører over, mens hun ler. Disse kvinnene er ikke redd for oppmerksomhet.

Karl Johans gate er lyst opp av gatelykter og den dempede belysningen fra restauranter. En gruppe pent kledde mennesker vender blikket mot damene, de veksler noen ord seg i mellom og smiler. Presidenten ruser motoren anerkjennende nok en gang.

De parkerer syklene utenfor Nationaltheatret, hvor det allerede har samlet seg et titalls sykler. En mann kommer bort for å slå av en prat.

– Men er det ikke vennen min der òg? Bekka ler og gir mannen en klem.

– Alle er vennen din, svarer han og gliser.

– Ja, jeg vet. Var du på “grava”? Spør Bekka.

– Jeg så ikke deg, du er jo så liten og nett, spøker Bekka til den skallede, kraftige, to meter høye mannen med skinnvest og briller.

– Hørte det skulle begynne å regne, sier han.  

– Da kan vi selvfølgelig ikke være ute, det var det jeg snakka om. Nyvaska sykkel, vet du, da må man dra hjem hvis det kommer en dråpe, Bekka ler av mannen.

Kjørte seg vill

– Bente klarte å kjøre seg vill opp til Solli plass eller noe sånt, forleden dag, forteller Bekka. Et lite smil brer seg i ansiktet til Bente, og hun ser i bakken.

– Vi måtte kjøre manngard for å finne henne. Alle bryter ut i høylytt latter.

– Så kommer disse gutta til meg og sier: “Du, vi må redde Bente”, jeg bare: “Hæ? Hva har skjedd med hu, a?”. Vi måtte kjøre ut en hel haug med folk for å redde Bente fordi hu visste jo ikke hvor hu var. Hu stod på Solli plass rett her oppe, fy faen jeg holdt på å dævve, forteller Bekka mellom latterkulene.

– Forrige onsdag så gjorde jeg det igjen, utbryter Bente, og rister på hodet så de seks sølvringene i øret dingler.

–Kødder du? Bekka måper.

– Nei, men da lå en annen MC-gjeng foran meg, så jeg fulgte etter dem, sier Bente.

– Ja, stemmer det, da hadde hu hengt seg bak en annen gjeng. Er jo nummeret før hu blir med dem hjem, vettu, for hu veit ikke hvor hu skal kjøre. Jeg blir gæren, Bekka rister på hodet og ler.

Reagerer på navnet

En ung mann med blå dress og blanke lakksko stopper når han ser Gry. Ansiktet lyser opp.

– Hæ, er det en klubb som heter det? Han peker på jakka til Gry, og patchen med  Mensen MC.

– Det er jo helt genialt. Er du nordlending, du også? Jeg visste det, utbryter mannen entusiastisk. Ja, svarer Gry med lik entusiasme, og han gir henne en stor klem.

– Det er akkurat sånn det er, det skjer hele tida, forklarer Bekka og peker på de to i omfavnelse.

– Som regel reagerer folk med å si: ”Fyfaen så kult”, men så er det de som ikke syns det er like kult. Det verste er at det som regel er damer, som faktisk reagerer på navnet, sier Gry.

Det var en fuktig natt på byen, for 22 år siden, da navnet kom til verden. Bekka og en venninne var enige om at MC-guttene var for seriøse, der de satt og pratet rundt bordene på MC-klubben.

– Kanskje vi skulle lagd vår egen klubb og gjøre noe litt morsomt ut av det. Vi var inne på flere navn, også landa vi på Mensen MC. Så hører vi gutta bare: “HÆ? HVA FAEN?” Og da tenkte vi: “Aha, reaksjon, det var gøy. Da tar vi det”, mimrer Bekka.

Lov å være sur

Kvinnene har etterhvert blitt vant til å få oppmerksomhet på grunn av hvilke klær de går med, og hvordan de ser ut. Da Gry kom på jobbintervju med vest og skinntøy, bød det på reaksjoner. Praten som skulle dreie seg om jobb, fort over til å handle om motorsykler og veteranbiler.

– På tampen av intervjuet så sier han ene revisoren som har grillet meg litt under intervjuet: “Hva står det på vesten din?”. Og jeg bare så på han og sa: “Der står det Mensen MC Oslo”, også sier han: “Nei, fy faen, så stilig”.

Det er ikke alle som er like positive til det ukonvensjonelle navnet damene går under. På en Facebookside for MC hadde en kvinne skrevet at Mensen MC sitt navn var heslig. Da var det flere som tok Mensen MC i forsvar.

– En annen dame kommenterte at: “Kulere damer og kulere klubb skal man lete lenge etter, ikke fortell meg at Mensen MC er heslig”. Det er ganske kult å høre det fra utenforstående damer, da, forteller Gry.

– Ja, det var ganske mange som hang seg på den og sa at man skal ikke disse andres klubbnavn, liksom, sier Bente, og blir alvorlig. Bekka forklarer at det er tabu i miljøet å disse andres navn.

– Jeg pleier å si det at: “Ja, ja, hvem andre kan få lov til å gå rundt å være bitch 365 dager i året”, sier Gry lattermildt og kaster hodet bakover.  

– Jeg har mensen 365 dager i året, pleier jeg å si! Det er ikke alltid så lett å snakke med meg. Egentlig har jeg lov til å være litt sur 365 dager i året, Bekka ler med.

Tid for en is

Bekka gnir de fingerløse hanskene sammen, og ser rundt seg.

– Skal vi gå bort å joine en is eller, damer? Et smil brer seg i Bekkas ansikt. De fortjener alltid en softis, forteller hun.

– Jeg er sulten, jeg, har ikke spist middag, sier Gry, og bestiller en varm kaffe i iskrembutikken. Bekka ber om en softis uten noe på, og tjue sekunder senere får hun den kritthvite isen i hånda. Det tar ikke lang tid før den begynner å dryppe ned langs skriften President på ermet til den sorte hettejakka, til tross for den bitende vinden som suser gjennom Karl Johan.

Bekka forteller om MC-miljøets rykte, mens hun tørker av seg dryppende softis.

– Jeg tror kanskje vi demper litt av den frykten, i forhold til at MC-miljøet er farlig. Vi har mye latter og moro, og vi tar ikke oss selv så høytidelig. Alle har jo utdannelse, unger, jobber og alt er på stell. Det er jo ikke noe farlig med oss!   

Få et innblikk i Mensen MCs hverdag i videoen under: