Kine Albrigtsen (f.v.) og Elin Olsen i Spiseforstyrrelsesforeningen er usikre på hvordan den nye ordningen skal fungere, men tror intensjonen er god. Foto: Mathilde Waale

Vil korte ned ventetiden for pasienter

En ny ordning skal sikre høyere standarder, kortere ventetider og bedre utredning i behandling for pasienter med spiseforstyrrelser.
Onsdag, 13 februar, 2019 - 12:15

15. februar trer pakkeforløp for spiseforstyrrelser hos barn og unge i kraft. Målet med denne ordningen er å koordinere pasientenes behandlingsforløp.

Pakkeforløp vil bety kortere ventetid for utredning og behandling av spiseforstyrrede, samt et tilbud som skal være likt over hele landet.

– Alle har et minimumskrav i behandling. Målet med ordningen er høyere standard over hele landet, samtidig som folk skal slippe å vente lenge for å få god behandling, forteller daglig leder ved Spiseforstyrrelsesforeningen (SPISFO), Elin Olsen.

SPISFO var med i en arbeidsgruppe som jobbet med pakkeforløpet.

– Vi vet at desto tidligere i fasen en pasient med spiseforstyrrelser får hjelp, desto større sjanse er det for å bli fortere frisk, legger Olsen til.

Målet er å bruke seks uker på utredningen, og derfra se hvordan pasienten skal behandles videre.

– Så skal det også være mulig å forlenge utredningsperioden med seks uker til, hvis det er behov for det, sier Kine Albrigtsen i SPISFO.

– Ikke alle har nok kunnskap

– Jeg er positiv til tankene som ligger til grunn for ordningen. Jeg er derimot litt skeptisk til gjennomføringen, sier Olsen og legger til:

– Psykiske sykdommer kan opptre ulikt på ulike stadier. Det er vanskelig å sikre at alle behandlingsapparatene har kapasiteten til å gjennomføre det som skal til.

Hun tror det kan bli utfordrende ettersom ordningen ikke gir noen ekstra midler til behandlingsapparatene, og derfor heller ikke kan videreutdanne helsearbeidere på spiseforstyrrelser. Hun er likevel spent på å se hvordan behandlingstilbudene blir når pakkeforløpet trer i kraft.

– Ikke alle vet like mye om spiseforstyrrelser, og det kan gjøre det krevende i både utredning- og behandlingsprosess. Klarer man for eksempel å sette rett diagnose på en pasient på seks uker? spør Olsen.

Albrigtsen mener intensjonen er god, men at det kan oppstå utfordringer. 

– Det kan være vanskelig å oppnå likheter over hele landet. Det er store forskjeller på Oslo og en liten by i Finnmark. Likevel skal pasientene få akkurat samme oppfølging begge steder.

Skal gi bedre flyt

– Nå er jo dette innført i Helsedirektoratet, så de fleste er innstilt på å gi det et ordentlig forsøk. Selv om det kanskje er mangel på kompetanse hos flere, er de innstilte på å få det til. Det er viktig, forklarer Elin Olsen.

Pakkeforløpet er et tverrfaglig samarbeid som skal foregå mellom både helsestasjon, fastleger, psykologer og BUP. Det skal gi pasientene bedre rammer for behandlingen de mottar.

– Det vil forhåpentligvis gi bedre flyt, slik at pasientene slipper å kastes mellom helsearbeidere, sier Albrigtsen.


Kine Albrigtsen i SPISFO mener det trengs bedre kunnskap og større forståelse om spiseforstyrrelser for at pasienter skal få den hjelpen som trengs. Foto: Mathilde Waale

Behov for forståelse av sykdommen

– Det trengs mer kunnskap og forståelse om spiseforstyrrelser blant arbeidere i helsevesenet, forklarer Albrigtsen.

Hun og daglig leder Olsen i SPISFO påpeker at det er en kompleks sykdom som ikke er lett å forstå, særlig ikke for de som har lite erfaring innenfor feltet. 

– Vi har en sunn skepsis, og vi håper jo at dette kan være en positiv endring. Men vi ser utfordringene i pakkeforløpet, sier Olsen.

– Mer enn bare vekt

De ansatte i SPISFO er klare i talen når de snakker om vanlige misforståelser knyttet til spiseforstyrrelser.

– Det handler om så mye mer enn bare vekt. Spiseforstyrrelser er en måte for den som strever til å håndtere tanker og følelser. Det er ikke sånn at når en anorektisk pasient går opp i vekt, bli hun frisk. Tvert imot. Da har jobben knapt nok starta, sier Olsen tydelig.

Første prioritet mener de skal være kommunikasjon.

– Det er mange som skal involveres i slike prosjekter, og da er det viktig at pasienten føler de ulike behandlerne snakker samme språk, sier de to til slutt.