Vil stramme inn presseetikken

Journalistene og kommunikasjonsrådgiverne mingler rundt i det moderne lokalet med rundt 70 sitteplasser. Teknikerne bakerst i salen gjør de siste innstillingene på kameraene. Kveldens ordstyrer Håvard Hansen fra VG har fått festet mikrofonen på seg. Nå er det klart for debatt. Klokka tikker syv minutter over hel før han ønsker publikum velkommen.  

På fredag ble rapporten “Sa hun virkelig det?” sendt på høring av styret i Norsk Presseforbund. Høringsfristen er første juni. Rapporten handler om journalisters forhold til kilder og hvordan presseetikken har blitt mer individualisert.

Rapporten ble lagt fram femte november i fjor, og ble skrevet i kjølvannet av den mye omtalte Sofie-saken. VGs håndtering av saken la grunnlaget for en ny kikk på pressens etiske retningslinjer; Vær varsom-plakaten.

Forslag til endringer 

Debatten som egentlig skulle handle om mektige kilder som skjuler seg bak en mur av kommunikasjonsrådgivere, tok en vending og dreide seg mer om hvordan journalister siterer og håndterer kilder ulikt.

– Presseetikken har blitt individualisert, leser Eva Sannum fra pc-en hun har foran seg. 

Hun er tidligere medlem i Pressens faglige utvalg. Sannum var først ut med å presentere kildeutvalgets forslag til endringer i Vær varsom-plakaten til det sammensatte publikumet på en fargerik bar midt i Oslo. Hun har vært med å utarbeide den 70-siders lange rapporten “Sa hun virkelig det?”.

– Vær varsom-plakaten gjør ikke forskjell på urutinerte og rutinerte kilder, sier Sannum.

Hun mener Vær varsom-plakaten bør være tydeligere på hvordan journalister skal håndtere og sitere utrente kilder, slik at redaksjonene har felles praksis.

Rapporten understreker dette. Det står at urutinerte kilder må håndteres på en annen måte enn erfarne kilder med kjennskap til journalistiske arbeidsmetoder.

– Ulik praksis

Bortsett fra et forstyrrende klirr fra et glass som treffer stolbeinet, konsentrerer publikum seg om det debattantene sier.   

Håkon Fenstad er assisterende kommunikasjonsdirektør i utlendingsdirektoratet. Han sier han er usikker på når intervjuet med en journalist starter. Spesielt er det aktuelt når journalisten er ung og kommer fra en liten avis. Når journalister fra større mediehus ringer, føler han seg derimot tryggere. 

– Det er litt ulik praksis hos de ulike redaksjonene, legger debattleder Hansen til etter Fenstads uttalelse. 

Individualisert presseetikk 

Det er ikke helt heldig at presseetikken har blitt mer individualisert, mener Mats Rønning, journalist og leder av politisk avdeling i Dagbladet.

– Når jeg leser rapporten, “Sa hun virkelig det?”, og når jeg hører debatten om sitatpraksis og sitatsjekk, blir jeg litt urolig for at journalister har ulike måter å forstå disse reglene og normene vi forholder oss til, sier Rønning.

Ønsker seg en bransjenorm

Rønning rynker panna og gestikulerer med begge armene idet han åpner munnen igjen. Han tror at løsningen på problemet kan være å få en bransjenorm som gjør at journalistene blir mer bevisst på hva andre redaksjoner gjør.

Han mener også at redaksjonene ofte har en egen kultur for hvordan man håndterer kilder, uten å vite så mye om hvordan andre gjør det. 

Samtidig som han ønsker seg en bransjenorm, er han imot en fast regel for hvordan alle journalister skal håndtere kilder.

- Jeg synes ikke prinsippene skal hogges i stein, sier han.

Skille mellom erfarne og uerfarne kilder 

Venstrepolitiker Sveinung Rotevatn humrer litt idet han sier at han synes journalister bør lære å sitere av stortingsreferentene. 

– De siterer det du sier, men retter på språklige feil, sier Rotevatn med armene i kryss. 

Han påpeker også det Sannum sa i innledningen, at journalister bør skille mellom hvordan de behandler erfarne og uerfarne kilder. 

– Det er ingen spøk å bli utsatt for journalistikk. Det kan få konsekvenser både for karriere og helse, og det lagres for alltid, sier Sannum.