Kvinner føler seg utrygge på jobb

For 30 år siden var kvinnelige journalister i Bangladesh få og tvunget til å holde seg på kontoret. I dag består det bangladeshiske mediebildet av mange sterke, kvinnelige stemmer.

Likevel møter de på flere utfordringer enn sine mannlige kollegaer. Kilder avlyser fordi de ikke vil snakke med kvinner, voldelige opplevelser i felt og familier som nekter døtrene å ta journalistutdanning, er fortsatt en del av virkeligheten i Bangladesh. 

Vanskelig i felt

Da Qurratul Tahmina begynte sin yrkeskarriere på 1980-tallet, var det få kvinner i bransjen. Det var vanskelig å komme seg opp og frem. I dag er hun nyhetsredaktør i en bangladeshisk dagsavis, underviser på Department of Mass Communication and Journalism på Universitetet i Dhaka og har frilanset for BBC i 17 år.

– Min første journalistjobb var i en ukeavis. Jeg hadde kvinnelige kollegaer, men vi var alle bundet til desken. Det var menn som var ute i feltet, forteller hun.

I dag er det vanligere at kvinner arbeider utenfor kontoret. Suhadha Akter Afrin, som ble journalist for fire år siden, forteller likevel at selv om hun føler seg likestilt i redaksjonen, forandrer opplevelsen seg med en gang hun beveger seg utenfor kontoret.

– Jeg er heldig som ikke har noen veldig traumatiske opplevelser, men det er mange som bare møter meg med «å, du er en jente». Så prøver de å dra samtalen over på mer personlige temaer og vekk fra jobb, forteller Afrin, som jobber i den politiske redaksjonen i dagsavisen The Daily Prothom Alo.

Intervju uten øyekontakt

Qurratul Tahmina opplever at kvinnelige journalister har mer frihet i dag enn da hun startet sin karriere for 33 år siden. Hun minnes særlig en gang hun besøkte en islamsk jenteskole i et konservativt distrikt. Ingen av mennene som jobbet der forventet en kvinnelig journalist og rektoren avlyste derfor intervjuet på stedet.

En mannlig ansatt godtok til slutt å la seg intervjue med forbehold om at det ble satt opp en skillevegg mellom dem, så han slapp å ha øyekontakt med en kvinne.

– Vi gjennomførte intervjuet slik, men da vi var ferdige syntes jeg det var utrolig rart å ha hatt en hel samtale uten å ha sett ham en eneste gang, forteller hun og fortsetter:

– Jeg fant til slutt en sprekk i veggen og tittet gjennom den for å se hvordan han så ut. Jeg ble overrasket da jeg fikk direkte øyekontakt med ham, fordi han satt og tittet på meg gjennom akkurat samme sprekk, ler hun.

Ekstra sikkerhetsrisiko

I 2012 ble en internettplattform drevet av Syeda Gulshan Ferdous Jana og mannen hennes brukt til å avsløre en stor korrupsjonssak.

Morgenen etter at saken ble publisert våknet hun til en telefon fra en fremmed som sa: «Du tror du er veldig stor, men det varer ikke lenge. I natt er den siste natten du sover godt». De fire neste årene var preget av drapstrusler og skuddsikre vinduer.

Jana tror ikke at hovedgrunnen til at det er færre kvinnelige enn mannlige journalister er at det er umulig å bli ansatt som kvinne. Hun mener at kvinner velger bort journalistyrket fordi sikkerhetsrisikoen er ekstra stor for dem.

– For noen år siden var det for eksempel en veldig ekkel situasjon med en kvinnelig journalist som lagde en reportasje om korrupsjon på en ungdomsskole. De slo henne og knakk hånda hennes, forteller Jana.

Qurratul Tahmina mener at en av grunnene til at færre kvinner har blitt ansatt som journalister, er at det ikke er trygt for kvinner å ferdes ute på egenhånd. Redaktørene ville derfor ikke ha ansvaret for kvinnenes sikkerhet om noe skulle skje.

En utrygg arbeidshverdag

Tahmina forteller videre at hun selv aldri har blitt direkte stoppet fra å gjennomføre et oppdrag, men minnes særlig én episode der hun følte seg utrygg på jobb. Det mannlige juniorlandslaget hadde akkurat vunnet en viktig cricketkamp, og statsministeren skulle holde tale. I gatene var det full folkefest – med kun menn.

De andre journalistene befant seg i egne presseområder, men ettersom BBC ikke ga frilanserne sine pressekort, ble Tahmina nødt til å holde seg ute i gata.

– Det var et ekstremt dårlig valg, og jeg må nesten le av at jeg utsatte meg selv for noe slikt, forteller hun.

– Politiet kom heldigvis og hjalp meg med å fjerne meg fra situasjonen, men innen politiet ankom hadde mennene som sto i gatene og feiret revet i stykker nesten hele kjolen min, minnes Tahmina.

– Det positive som kom ut av dette var at BBC bestemte seg for at de måtte tilby alle frilanserne sine ordentlig dokumentasjon, sier hun.

Konservative holdninger

Sultana Rahman ble journalist fordi hun elsker å møte mennesker i alle faser av livet. Hun har arbeidet som journalist siden slutten av 1990-tallet. Hun forteller at folk på den tiden var langt fra vant til å se kvinner i slike roller.

– De kvinnene som faktisk var journalister, var ikke i maktposisjon. De var ikke beslutningstakere, sier hun.

– I dag er jeg en beslutningstaker. Og jeg vet at jeg har bidratt til å bryte ned den barrieren for andre kvinner. Det er jeg stolt over, fortsetter Rahman.

En undersøkelse utført av BDNEWS24 viser at hovedgrunnene til at så få kvinner velger å bli journalister, er mangel på kvinnevennlige arbeidsmiljøer, mangel på fødselspermisjon og barnehageplass, lavere lønn enn mannlige kollegaer, seksuell trakassering og press fra familien.

Suhadha Akter Afrin forteller at familien fortsatt misliker karrierevalget hennes. 

– I tillegg til at jobben gjerne kommer med sosial og økonomisk usikkerhet, er ikke familien vant til å tenke at journalistikk er passende tidsfordriv for kvinner, sier hun.

Liberalt, men ikke perfekt

Når det kommer til kjønnsperspektivet, er Bangladesh liberalt i forhold til mange andre muslimske land, mener Syeda Gulshan Ferdous Jana. Likevel tror hun det er noen ekstra utfordringer som kommer med å være kvinne.

– Blant dem som har skrevet stygt om meg på nettet var en del fra ekstremistiske grupper, og noen personer som var sjalu for at en kvinne har nådd så langt og var i en sånn stilling, sier hun og fortstter:

 – Mange mente også at jeg manglet respekt for islam og bangladeshisk kultur ved å være sammen med en norsk mann, sier Jana, som i dag bor i Levanger sammen med mannen og datteren.  

Ikke for feminin

Qurratul Tahmina forteller at hun sjelden har måtte forholde seg til mannlige sjefer og kjønnsforskjeller i redaksjoner, da hun for det meste har arbeidet frilans.

I dag jobber hun i avisa The Daily Prothom Alo og underviser på Department of Mass Communication and Journalism på Universitetet i Dhaka. Hun er også alenemor til en adoptert datter. I avisa føler hun seg respektert av begge kjønn.

– Etter at mine mannlige kollegaer ble kjent med meg, sier de at de ikke ser på meg som en kvinne, men som en av dem, forteller hun.

Tahmina sier at hun ikke tenkte særlig over dette før etter at kvinner ble  sluppet inn i militæret. Først var det mange som var negativt innstilte, men etter hvert som de kvinnelige soldatene viste at de kunne møte standardene, ble de mer godtatt.

Tahmina ovserverte en gang en militærøvelse, der de kvinnene som gjorde det bra, ble kalt sir.

– Det var da jeg skjønte at «aha, for å bli tatt seriøst må man være en sir», sier hun.

– Jeg tror at en grunn til at jeg klarer å gli inn i miljøet, er at jeg ikke oppfører meg veldig feminint. Jeg er bare en av gutta, og da kan man være journalist. Om man oppfører seg for mye som det de tenker på som klassisk kvinnelig, er det mulig det er vanskeligere å bli tatt seriøst, mener hun.

Likestillingskampen er ikke over

Når Sultana Rahman tenker over endringene hun har sett for kvinnelige journalister i hjemlandet de siste tjue årene, er hun først og fremst stolt.

Hun peker likevel ut én ting det er viktig å være klar over: Det at en kvinne kan få en viktig stilling, betyr ikke at hun går inn i jobben på de samme premissene som en mann i samme rolle.

– Når en kvinne får en sjefsrolle, er mannlige kollegaer gjerne misfornøyde med å måtte jobbe under henne. At kvinner faktisk går inn på kontoret og får akkurat samme respekt som en mann i samme stilling, er ikke en realitet ennå, sier hun.

I dag arbeider Rahman med utenriksstoff for en bangladeshisk redaksjon i New York. Hun sier at en del av grunnen til at hun forlot hjemlandet er holdningene og truslene hun møtte på som journalist.