Politikk og medier sammensauses
Medieeiernes politiske forbindelser truer pressefriheten i Tunisia.
I Tunisia finnes det mange private mediekanaler. De er ofte eid av mennesker med politiske forbindelser og økonomiske interesser. Ifølge Reportere uten grenser eies seks av ti TV-kanaler av politiske aktører.
– De største og mest populære TV- og radiokanalene er eid av mektige selskaper som ikke er redde for å bruke sine plattformer til å påvirke folkets mening, til fordel for egne interesser, sier tunisisk kontakt i International Media Support (IMS) Asma Ajourdi.
Private medier og mektige eiere
– Medielandskapet i Tunisia er mangfoldig, og består av både private og offentlige medieaktører, sier Hamida El Bour.
El Bour er sjefen for den statlige journalistutdanningen Institut de Presse et des Sciences de l’Information (IPSI), og har forsket på medielandskapet i Tunisia. Ifølge El Bour kan en si at mediene er uavhengige, og at det heller ikke finnes noen restriksjoner på hvem som kan etablere et mediehus.
– Likevel kan de private mediene bli utsatt for politisk innflytelse, sier hun.
Asma Ajourdi, fra IMS, mener de tunisiske etablerte mediene stort sett er i stand til å publisere troverdige fakta.
– På den andre side kan stoff fra de store private mediehusene noen ganger være drevet av politiske interesser, sier Ajourdi.
Reguleres av loven
Staten eier to tv-kanaler, ni regionale og nasjonale radiostasjoner og en redaksjon som utgir to dagsaviser.
Lovene 115 og 116 sier at en privat medieeier bare kan eie én TV-kanal og én radiostasjon, skriver Reportere uten grenser (RSF) på sine nettsider. Til tross for reguleringen i loven skriver RSF at det likevel er medieiere som kjøper aksjer i flere mediehus, men ofte i en annens navn for å ikke bli tatt.
Journalist Kamel Labidi har kjempet for uavhengige medier, og ledet utvalget INRIC som foreslo hvordan mediesystemet skulle opparbeides etter revolusjonen i 2011.
– For å få et mangfold i medielandskapet, var det viktig for oss å foreslå en begrensning på hvor mange mediehus en privatperson kan eie, sier han.
Labidi tror at et medielandskap med bare politiske eiere vil være en trussel for demokratiet.
RSF melder at det er et stort mangfold av medieeiere i Tunisia, noe de mener styrker et variert medielandskapet.
Korrupte medier truer pressefriheten
Frilansjournalist Mabrouka Khedir sier det finnes korrupte medier i Tunisia. Hun mener at disse truer pressefriheten.
– De som eier mediene i Tunisia er forretningsfolk og noen er også varamedlemmer i parlamentet. De ønsker å bruke mediene til egen vinning og for å spre eget syn, mener hun.
Arwa Kooli mener også at det ikke finnes helt uavhengige medier i Tunisia. Hun jobber for den tunisiske avisen Dar Assabah og som journalistlærer på journalistutdanningen IPSI.
– Forholdet mellom mediene og politikk er en kontinuerlig kamp. Politikere ønsker alltid å påvirke mediene til å tjene deres interesser, mener hun.
Etter Koolis mening skal journalistikken tjene allmennheten. Journalistene må jobbe for å lage nyheter som ikke er politisk motiverte. I tillegg håper hun på mer kvalitetsjournalistikk i Tunisia.
Kamel Labidi er enig med Mabrouka Khedir om at det finnes korrupte medier i Tunisia.
– Korrupsjonen i mediene handler om at medieeiere nekter å være transparente om finansieringen av mediehusene, sier han.
Medieeiernes økonomiske interesser
Medieeiere med politiske forbindelser begrenser journalistene, mener Jacob Høigilt som forsker på politikk og journalistikk i Tunisia og Libanon. De, i underkant av nitti tunisiske journalistene Høigilt har snakket med, har opplevd at sjefsredaktøren eller medieeieren har sagt nei til å dekke saker med kritisk eller negativ vinkling, for eksempel om korrupte politikere.
– Det legges press på journalistene om at de skal følge den redaksjonelle linja, som kan være ganske streng når interesser står på spill. Hvis ikke de gjør det, så står de i fare for å miste jobben, sier Midtøsten-forskeren.
En annen konsekvens mediehusene frykter, er tap av annonseinntekter, noe de må ha for å holde hjulene i gang, legger Høigilt til.
– En fare for demokratiet
Samrøre mellom politikk, journalistikk og økonomiske interesser er en trussel for demokratiet og pressefriheten, mener Kamel Labidi.
– Vi er med god grunn bekymret for hvordan kringkastingsmedier vil skade det voksende demokratiet vårt. Det er ikke greit at medieeiere bruker mediene som et verktøy for å spre propaganda og desinformasjon, sier han.
Labidi sier også at det er forbudt å bruke mediene til selvpromotering, og til å fremme egne interesser. Ifølge ham kan da kringkastingsrådet Haica inndra lisensen til å drive journalistikk.
Presidentkandidat og medieeier
Nabil Karoui var én av to toppkanditater under fjorårets presidentvalg i Tunisia. Ikke nok med å være presidentkandidat, er Karoui også eier av den store TV-kanalen Nessma TV.
Midtøsten-forsker Jacob Høigilt mener det gir et bilde på hva slags medietyper vi snakker om.
– Karoui brukte kanalen aktivt helt tydelig for å promotere seg selv, mener Høigilt.
Karoui er ikke den eneste politikeren som har aksjer i mediehuset. Ifølge RSF har også den italienske forretningsmannen, politikeren og tidligere statsminister Silvio Berlusconi det.
Under presidentvalgkampen i sommer ble Karoui arrestert. Det har vært spekulert i om fengslingen var politisk motivert, eller om han faktisk har gjort noe galt. Haica bøtela presidentkandidaten for både å ha kalt fengslingen en kidnapping, og for å drive politisk reklame, melder Aljazeera.
Jacob Høigilt forteller også om presidentkandidatens egne realityprogram, der Karoui reiste rundt og delte ut ting og penger til fattige med et TV-team på slep. Med å fortelle dette vil Høigilt understreke et poeng:
– Politikk og journalistikk sauses sammen på en måte som i Norge ville vært helt uakseptabelt, sier han.
Journalen har ikke kommet i kontakt med Nessma TV.