Urfolk blir ikke hørt

– Det finnes ulike lokalsamfunn i Colombia som man ikke gir oppmerksomhet i mediene. Dette gjelder for eksempel småbønder, afroamerikanske etterkommere og urfolk, sier den colombianske studenten Santiago Jimenez.

Om to måneder vil han være ferdig utdannet sosial kommunikatør og journalist.

Ifølge Jimenez er colombianske medier i stor grad sentralisert. Befolkningen blir først og fremst informert om hva som skjer i byene, og dette fører til også til at minoritetene blir marginalisert.

– Dumme eller ignorante 

Dette støttes av Jesús Arroyave, professor ved Universidad del Norte. 

– Informasjonen om de landlige områdene er ofte misvisende, ufullstendig eller feilaktig fordi journalistene aldri forlater de store byene. De som for eksempel skriver om urfolk, gjør det uten tilstrekkelig kunnskap. Det er et enormt problem, sier Arroyave.

Han har en doktorgrad i kommunikasjon, og har blant annet vært med på å gjøre en innholdsanalyse av colombianske såpeoperaer.

Der fant de ut at minoriteter tilnærmet aldri ble portrettert i viktige roller, som for eksempel president, lege, eller lignende. 

– I colombiansk såpeopera-historie har aldri en urfolkskvinne hatt hovedrollen, sier han. 

Karakterene som ble spilt av minoriteter var ofte kriminelle, eller framsto som ignorante. Flere av dem hjalp hovedkarakteren, men var ikke viktige i seg selv. 

– Det er forferdelig. Urbefolkningen var de opprinnelige eierne av landet, men det er ikke viktig lenger. Vi har et dagligdags uttrykk, “lo es un indio” (det er en indianer, red.anm.), som man bruker om noen som er dumme eller ignorante. Derfor blir de heller aldri portrettert i viktige roller, sier han.  

Bruker lokalradio

En av måtene minoritetene formidler sitt budskap på, er gjennom en form for lokalradio kalt “radio comunidad”. Ifølge informasjonssiden Media Landscapes er 626 av Colombias 1.596 radiokanaler slike lokalradioer.

Flere av dem er ledet av minoriteter, og kanalene brukes til å øke synligheten av urfolk i den gjeldende regionen. 

– De kan også brukes til å opplyse folket om rettighetene knyttet til kulturen deres, sier student Jimenez.

Han mener at lokalradioene er en ideell løsning for at minoritetene også skal bli hørt og synlige i lokalsamfunnet. 

– Lærer dere om representasjon av minoriteter i utdanningen din? 

– Vi snakker mye om hva det er å være et uavhengig medie; å skrive journalistikk som er til for samfunnet, og som kan fortelle om virkeligheten slik den er. En journalistikk som ikke er preget av en politisk eller økonomisk agenda, sier han. 

Når ikke ut 

Ingen av de lokale radiostasjonene når imidlertid lenger enn til nettopp sitt eget lokalsamfunn. Dette har flere årsaker, men handler først og fremst om begrensninger gjort av myndighetene, ifølge professor Arroyeva.

– Det er lov å ha lokale radiokanaler, det kalles “public interest” (offentlig interesse, red.anm.). Borgermesteren i hvert lokalsamfunn bevilger midler til driften av stasjonene, men problemet er at lovverket forbyr kanalene fra å ha reklame, sier han. 

– Dette gjør igjen at de ikke kan drive kommersielt og få inn nok inntekter til å vokse seg større og nå ut til flere, utdyper Arroyeva. 

I tillegg har de fleste av urbefolkningsgruppene sendinger på sitt eget morsmål, noe som gjør det umulig for de fleste å forstå.

Til sammen gjør dette at radiostasjonene ikke kan kompensere for en eventuell mangelfull dekning av de store mediehusene. 

Mener myndighetene kontrollerer informasjon

Arroyeva mener i tillegg at myndighetene kontrollerer hva som kommer ut av informasjon. 

Han mener myndighetene er redde for at urbefolkningen skal bruke radio som et verktøy for å gå mot korrupsjon og de problemene de regionale lederne har når det kommer til urbefolkningen. 

– Dette er ikke informasjon som tjener myndighetene, sier han. 

På denne måten mener han lovverket begrenser pressefriheten til minoriteter og marginaliserte grupper.

Elise Øknes Fjordbakk, prosjektleder for Brigadeprosjektet i Latin-Amerikagruppene, tror mange kommunikatører fra lokalsamfunn og urfolksamfunn også ønsker å spre informasjon og historier fra sitt perspektiv og om sine folk, men at dette i liten grad skjer gjennom de store avisene. 

Hun mener man må se marginaliseringen i lys av den lange borgerkrigen i Colombia, hvor medieplattformer som for eksempel store aviser er et sted hvor folk kan fremme sine krav, og spre nyheter som kanskje regjeringen eller andre aktører ønsker å hysje ned. 

President Ivan Dunque har riktignok selv adressert noen av problemene som finnes i lokalmiljøene til urbefolkningen. I fjor innvilget han 10 milliarder kroner for å ivareta deres behov, etter at flere regioner hadde vært preget av opptøyer.

Journalen har stilt spørsmål rundt urfolks pressefrihet til Den colombianske ambassaden i Norge, men de viser kun til et dokument om menneskerettigheter knyttet til landets håndtering av Covid-19.