Danser for seg selv

– Jeg er ikke her like ofte lenger.

Selina kommer gående med baggen over skulderen, treningsklær på, mobilen i hånda og et stort smil om munnen. Ettermiddagssolen står relativt lavt på den skyfrie himmelen.  Det lange blonde håret flagrer i vinden i det hun går inn i sitt barndomshjem på Skedsmokorset. 

I den øverste av tre etasjer, ligger barnerommet hun har tilbragt mye av sin tid, frem til hun flyttet ut tidligere i år. Rommet er fylt med bilder av dans, små pokaler som står her og der, og annet rot som er vanlig på et rom som har tilhørt en tenåringsjente. På den ene kommoden ved vinduet er det plassert en ballettdanser i porselen.

– Jeg begynte på ballett da jeg var to år gammel, nøtteknekkeren gikk på tv og jeg har fått høre at jeg stod helt opphengt og så på. Selina smiler fortsatt mens hun snakker om de tidlige barndomsminnene.

Hun forteller at hun alltid har vært veldig pliktoppfyllende. Da de andre barna løp rundt og lekte i dansesalen, stod hun alltid klar til å begynne å danse.

– Selv om det var ballett jeg begynte på først, startet jeg å danse freestyle da jeg var tre.

– Når begynte du å satse og hvordan har familien støttet deg?

– Jeg har vel alltid satset på den måten at jeg alltid har gjort det jeg skulle gjøre og vært dedikert. Likevel merket jeg selv en endring i 2015. Da merket jeg at jeg at gleden for å trene, konkurrere og prestere virkelig kom innenifra, og at jeg danset for meg selv og ingen andre, sier Selina og legger det lange, blonde håret over på høyre skulder.

Familien til Selina har alltid vært støttende. Da de merket at Selina virkelig begynte å satse gjorde de alt de kunne for å hjelpe henne på veien. De har kjørt henne til og fra trening, vært med på å reise jorden rundt på konkurranser, og sørget for at alt er tilrettelagt så hun kunne satse.

– Hvorfor valgte du akkurat dans, og ikke en annen idrett?

– Jeg var en tur innom fotball på barneskolen. Jeg hadde en ganske uheldig episode da jeg stod i mål og klarte å score selvmål. Da sluttet jeg nesten med en gang. En av mine dårligste egenskaper er kanskje at jeg gir opp ganske lett hvis det er noe jeg innser at jeg ikke kommer til å gjøre det bra i.

Hun kaster igjen på det lange blondet håret, så sier hun:

– Det er også bare noe med dans som er så spesielt. Jeg liker følelsen det gir meg og jeg synes det at jeg kan uttrykke meg gjennom ansiktsuttrykk og bevegelser er veldig fint. At det også er stor variasjon mellom grenene jeg danser er også noe jeg setter pris på.

Selina danser både freestyle og performing arts. Performing Arts er en fellesbenevnelse for dansestilene moderne, jazz og showdans. 

– Det er mye skuespill i både moderne, jazz og showdans. Det er morsomt å kunne være i en rolle samtidig som jeg danser, det gjør dansen litt mer givende og følelsesladd.

Pokaler, priser og personlig brev fra kongen

I gangen utenfor barnerommet til Selina er det et stort pokalskap. Det er fylt med store og små pokaler i gull og glitter. Hun stopper opp og leter med øynene. Hun får øye på noe i pokalskapet og tar noen skritt nærmere og setter seg på huk. Nede til høyre i skapet står det tre mellomstore pokaler.

– Se der er det faktisk to fra fotballen, så jeg var med på å vinne noe der også, sier Selina ivrig og ler, smilet hennes er like stort som det har vært hele tiden.

På kommoden ved siden av pokalskapet er det stappet med flere pokaler og priser. Blant innrammede priser som «Årets danser 2018» og bilder fra tidligere konkurranser, er det noe som skiller seg ut. Det er et personlig brev fra kongen. I brevet sender kongen og det kongelige hoff sine hjerteligste gratulasjoner til Selina og duopartner Herman Keim etter gullmedaljen i øvelsen duo mixed senior, verdensmesterskapet i showdance 2016.  Brevet er rammet inn sammen med bilder av Selina på dansegulvet. 

Selina har svimlende mange VM- og EM- gull som tjueåring. Hun tar opp mobilen for å se rekkefølgen på gullene siden 2015, finner frem et dokument og begynner å ramse opp.

– Dette er bare gull, og nå tar jeg ikke med Norges mesterskapene. Hun sier det fortsatt med et smil om munnen og en ydmykhet som ikke virker tilgjort.

Selina har tilsammen 15 VM-gull og 22 EM-gull fra perioden 2015 til 2020, alle som seniorutøver. Hennes første gull som senior fikk hun da året hun fylte 16.

– Jeg er aller mest stolt over jazz solo gullet mitt i 2015. Da føler jeg at jeg klarte det umulige, jeg slo en motstander som alle forventet skulle vinne. Jeg regner det som mitt store gjennombrudd som senior i et internasjonalt mesterskap. 

- Hvordan føles det å være verdens beste i noe?

– Helt ærlig? Sjukt gøy, jeg skal ikke skjule det, ler Selina og det gnistrer i de blå øynene hennes. 

Nede i kjelleren er det et stort rom med speil som dekker hele veggen.

– Dette er gymsalen min. Den trente jeg i fra jeg begynte å danse til jeg flyttet ut. Nå er det masse rot her, og for det meste bare et sted til å oppbevare ting.

Til tross for at rommet er fylt med esker, kontorstoler og annet rot, er det et hjørnet satt av til Selinas tidligere prestasjoner. Selv om man kanskje kunne tro at pokalene som stod ellers i huset representerte alle seiere i konkurranser, var det feil. Det var visst her mesteparten var oppbevart. Premier og pokaler i alle hyller, langs veggene og på gulvet. 

Vanskelige valg

- Jeg har trening kvart over sju, så jeg må skifte sokker.

– Du må skifte sokker?

– Ja, på skolen går jeg i korte sokker, på trening bruker jeg litt lengre for å kunne danse uten at de sklir av. 

 Hun tar av seg de hvite ankelsokkene og tar på et par svarte som rekker henne til midt på leggen. 

– Du virker så ivrig på å dra på trening, har det vært dager eller perioder som ikke har vært like enkle?

Det ellers så blide ansiktet får et litt mørkere skjær over seg.

– Det er flere ting som har vært litt vanskelig. I 2016 hadde jeg et litt dårlig år. Da kjente jeg veldig på presset om å prestere. Jeg hadde mitt store gjennombrudd i 2015, og jeg ville være like god i 2016. Hvis det først var noe i dansen som gikk dårlig hadde jeg en tendens til å fortsette i samme sporet resten av dansen. Det synes jeg likevel jeg har blitt mye flinkere til å ikke gjøre. Jeg har jobbet med det en del de siste årene og har lært meg å takle slike utfordringer, sier Selina bestemt. 

Det er ikke bare enkelt å være en ung jente og satse fullt og helt på idrett. Det har vært mange tøffe valg å ta gjennom årene for Selina. Likevel har det ikke føltes som en tøff ofring å velge idretten foran det sosiale. Hun forteller at det vanlige livet som tenåring fristet henne noen år tilbake, men at en skade som satt henne ut over lengre tid gjorde at hun åpnet øynene for hva hun kjente var verdt mest.

– Jeg skjønte fort at jeg ikke ofret noe av større verdi enn dansingen. Jeg har jo gått glipp av en del, men føler det veies opp i alt det jeg har fått oppleve.

Selina fikk også tid til å være russ som de fleste andre tenåringer. Hun var opptatt av å kunne føle seg normal og oppleve det samme som vennene gjorde på slutten av videregående. 

– Mamma og pappa støttet dette fullt til tross for satsningen. De ville at jeg skulle få oppleve russetiden som bare er en gang i livet. 

Selina gikk ut av videregående i 2018, og var derfor også russ denne våren. På russelua hennes står det MILF i storie bokstaver.

– Jeg er så glad i barn, og har veldig lyst på det i fremtiden, derfor står det milf, ler Selina litt brydd.

Baksiden av medaljen

Selina er på vei ut døren til dansetrening.

– Jeg er i en opptreningsperiode etter en operasjon i foten, så jeg styrer litt selv hva jeg deltar på og ikke. 

Selina setter opp håret i en hestehale, finner frem treningsbaggen, og så er hun på vei til danseklubbens treningslokale. Hun danser i danseklubben 2dance. Det er klubben hun har konkurrert for nasjonalt når hun ikke har representert Norge i internasjonale konkurranser. 

– Jeg har alltid vært i 2dance, og vil være det så lenge jeg danser og er i dansemiljøet.

– Men nå er du skadet?

– Ja, men det er ikke alltid det stopper meg. Jeg har danset med hjernerystelse, brukne fingre, bristet fot, og brukket tå, så jeg er dessverre vandt til det, sier Selina med et smil som lenger ikke er like bredt og genuint.

Inne på lokalet hører man musikk. Det kommer fra et av dansesalene lenger inn i lokalet. Inne i salen er det fullt med tenåringsjenter som danser. Musikken buldrer over høyttalerne og det flyr hestehaler rundt omkring i rommet, korte som lange, brune som blonde. 

– Bruk armene! Kom igjen, én og to, tre og fir`, fem og seks, syv og åtte, roper treneren foran jentene.

Jentene responderer med enda større armbruk, og høyere hopp.

Intense bevegelser utføres til musikk med høy fart og dyp bass. Intensiteten er til å ta og føle på. Myke kropper strekker og bøyer seg, og dette er kun oppvarming.

Inne i salen ved siden av forteller Selina flere negative sider med dansen. Med tre VM-gull og syv EM-gull var Selina den mestvinnende norske utøveren i 2016, likevel er det fåtallet i Norge som vet hvem jenta fra Skedsmokorset er. 

– Jeg synes det er litt leit at det er sånn. Jeg tjener jo ikke penger på dette, så jeg må jobbe vedsiden av for å få ting til å fungere. Heldigvis har jeg stipend på Olympiatoppen som en av to dansere akkurat nå. 

– Mener du dans burde få mer oppmerksomhet i media?

– Ja, det gjør jeg. Det er veldig lett og god underholdning, men reglene rundt dømmingen er kanskje litt vanskelige. Vi har jo prøvd å få mediene interesserte, men vi får ofte svar om at det må skje noe utenom det vanlige for at de skal lage en sak, sier hun.

Selina synes det er kjipt at situasjonen er slik, men er også vant til at det er sånn det er. Likevel er det ikke oppmerksomheten som driver den sprudelende, pliktoppfyllende og dedikerte jenta.

Hverdagen og fremtiden

Selv om en skulle tro verdens beste danser hadde nok med å bare drive med det, er Selina i full gang med å studere idrettspsykologi og trenerrollen på Norges idrettshøyskole.

- Hverdagen er hektisk, men jeg liker det. 

Selina strammer den blonde hestehalen som sitter høyt på hodet og fortsetter:

– Jeg har jo trent yngre dansere i flere år, men jeg vil gjerne også lære teorien rundt det psykiske og hvorfor det man gjør som trener enten er rett eller galt. Jeg vil som nevnt alltid være i dansemiljøet selv om jeg en dag ikke skal konkurrere selv, derfor studerer jeg noe jeg føler jeg kan bruke til akkurat dette, sier hun.

Hun har ofte tenkt tanken på hva hennes identitet ville bestå av hvis hun hadde sluttet på dans. 

– Fordi, uten dans, hva er jeg da? Derfor er jeg glad jeg nå har funnet en studieretning som kan ta meg videre. Psykologidelen av studiet interesserer meg veldig.

– Hva er dine største mål og drømmer?

– Hvis vi ser bort i fra dans vil jeg egentlig bare en dag kjøpe hus, få to barn og være lykkelig gift, sier Selina og ler.

Selina nøler litt, så kommer det vante, store smilet før hun så sier: 

– Et ønske jeg også gjerne vil oppfylle, er å være med i programmet “Mesternes mester”, det vil jeg få til!