Fra syk til suksess

– Ting kommer til å bli helt jævlig, men du må faktisk bare stå i det, og bare fortsette å holde den tankegangen som du har, som du aldri kommer til å miste, sier Pål Mikael når han tenker på hva han ville sagt til sitt 8 år gamle selv, med den informasjonen han bærer på i dag.

Pål Mikael Sterk-Hansen er 18 år gammel og har nylig flyttet til Oslo fra Tvedestrand. Han har begynt på Esmod, en motefagskole for klesdesign. Han kom ut i en alder av elleve, og skjønte at han ikke var som alle andre i den lille byen. Oppveksten hans var preget av mobbing, trakassering og sykdom, men i dag har han samarbeid med Jenny Skavlan, modellarbeid med kjente klesmerker og en stor plattform der han utrykker sin kreative side.

– Jeg vil at folk skal tenke at jeg er kreativ. Han kan gjøre det, lurer på hva mer han kan gjøre? Når hvem som helst ser meg på gata så vil jeg at de skal gå hjem og si til familien sin; «Åh herregud, i dag så jeg …», og så er det meg de forteller om. Det er en tanke jeg kan leve på, sier Pål Mikael med et energisk smil.

– Haha, vi er i vogue  

I august var Pål Mikael med på åpningsvideoen til Oslo Fashion Week 2020. Motemerket Avenue leide en T-banestasjon for å holde sitt virtuelle moteshow, og Pål Mikael var en av modellene som var med i videoen. På innspillingen går han i svarte høyhælte sko som er tre størrelse for små, og en hvit kjole som han ikke kan sette seg ned i.

– På videoen har jeg kjemperøde øyne. Det ser ganske kult ut, men jeg er så trøtt i den videoen. Jeg måtte stå i sju timer, sier Pål Mikael og ler oppgitt.

Ett par dager etter innspillingen får Pål Mikael en melding av en modellvenninne som også var med på videoen. På meldingen står det «Haha vi er i Vogue».

– Da så jeg at hele videoen lå på Vogue. Jeg lå i senga, skikkelig trøtt, og bare gråt. Jeg tror det var det største som har skjedd egentlig.

– Den som tier, samtykker

I dag blir han ofte beundret for hvordan han går kledd, men Pål Mikael har ikke alltid hatt positive opplevelser med måten han uttrykker seg. På de verste dagene visste han at antrekkene han hadde på seg gjorde at han sto i fare for å bli slått ned i løpet av dagen. For noen uker siden ble Pål Mikael utsatt for seksuell trakassering.

To berusede menn går forbi han, der han står alene og venter på bussen.

– Horer i skjørt! roper den ene mannen idet den andre mannen tar hardt på rumpa til Pål Mikael.

Han kunne ikke si noe, da hadde det vært en stor sjanse for at han hadde blitt lagt i bakken. Så han bare lukker øynene, og kjenner på hvordan det koker på innsiden.

– Hvorfor var det ingen som så det? Og hvis noen så det, hvorfor var det ingen som sa noe eller kom bort til meg? Det er utrolig vondt, og du føler deg enda mer alene. De som tier, samtykker. Når du hører urett, si noe, sier Pål Mikael frustrert.

Det er ikke første gang han har kjent på ensomheten som følge av trakassering. På McDonalds i Arendal oppstår en lignende situasjon.

– Er du homo eller?! kommer det fra en mann inne på fast-food kjeden.

– Ja, svarer Pål Mikael.

– Fuck deg, jævla homo! skriker mannen tilbake.

Det blir helt stille.

– Jævlig flott at ingen sier noe, kommer det fra Pål Mikael

Han sier det så høyt at alle inne på McDonalds hører det. Det er mange år siden det skjedde.

– Jeg var sur. Jeg håper det gjør vondt for deg som sitter der. Jeg håper neste gang du ser noe, så sier du ifra. Den skammen du følte på når du ikke sa noe, gang den med 100, sånn føles det å stå der og bli skreket til.

Omringet av sykdom

Pål Mikael var omringet av sykdom fra en ung alder. Søsteren hans har diabetes, og fikk også etterhvert krystallsyken. Faren fikk en hjertefeil før Pål Mikael ble født, og fikk senere hjerteinfarkt som følge av feilen.

– Da jeg var seks eller sju år sa mamma til meg: «du må ringe dette nummeret hvis pappa ikke svarer når jeg er på jobb».

En kveld sitter han sammen med moren på badet og pusser tenner. De skal snart gå og legge seg, og hun betrygger han med at de to skal i hvert fall alltid være friske.

– Så fikk mamma brystkreft når jeg var ti, forklarer Pål Mikael.

Etter at hele familien hadde blitt syke, ventet unge Pål Mikael på når sykdommen hans skulle komme.

– Jeg tenkte når? Når blir jeg syk? Du er et barn, du tenker sånn. Alle de nærmeste personene rundt deg har blitt syke. Alle mine, alle de jeg stoler på, er syke. Når skjer det med meg? Da jeg var elleve og kom ut som homofil, så tenkte jeg at det var det. Det er min sykdom, forteller Pål Mikael.

Sommeren til første året på videregående begynte han å gå til psykolog. Hun fortalte han at han hadde vært syk veldig lenge. Han hadde depresjon og angst, men ikke sosial angst. Han har alltid elsket å være sammen med mennesker.

– Når man blir forfulgt på gata, og går rundt med risikoen for å bli slått ned, da kom angsten.

Pål Mikael ble psykisk syk når han var 12 år og ble frisk året han fylte 17. Tanken om sykdom henger igjen den dag i dag.

– Når jeg begynte på videregående så kom det at jeg føler meg som jente. Da var jeg sikker på at det var sykdommen min. Det henger nok en del igjen, men så bodde jeg på et veldig lite sted, Tvedestrand. Det var jo ingen som meg, sier Pål Mikael.

Blikkene

– I begynnelsen når jeg møtte blikkene så tok de veldig mye fra meg, mer enn de ga. Jeg føler at man kunne se på meg at «han har det jo ikke noe bra med seg selv».

Ingen i hjembyen gikk kledd som han, og blikkene han fikk på gata var vanskelig å møte. Han viser et bilde på Instagram fra 31. august 2017. På bildet er han 15 år, og har på seg en lang, hvit dress-skjorte med en stor, svart t-skjorte over. Over den igjen, har han en litt kortere hvit, gjennomsiktig t-skjorte, der stoffet kan ligne på rutene til en tennisracket. De sjakkbrettmønstrede buksene og skoene matcher hverandre, men de matcher også hele det monokromatiske antrekket.

– Jeg gikk rundt med kjempehøye skuldre og livredd hele dagen, og når jeg kom hjem krasjet jeg. Jeg holdt angsten inne hele dagen for å holde hodet hevet når jeg gikk i antrekkene, men så kommer depresjonen og følelsene, sier Pål Mikael

Han begynte å se ned på de som kledde seg normalt, og sa ting tilbake når de kommenterte noe om han. Han var såret, og ville mislike de som kledde seg normalt, like mye som han trodde de mislikte han. I dag har Pål Mikael et helt annerledes syn på blikkene han møter.

Når han visste at det var to uker til han flyttet til Oslo, dro han på butikken for å få et siste kick fra Tvedestrand-innbyggerne. Han tar på seg en magetopp, en veske over brystet, et skjørt, sandaler, og har med seg en skjorte under armen. Håret hans er klippet i en hockey-sveis frisyre og ligger sleiket bakover, utenom to hårlokker fra luggen som ligger nedover hvert av øyenbrynene. Neglene hans er nylakkerte og han har på seg sminke.

Han drar til den lokale matbutikken for å vise fram antrekket han er så stolt av. Når han står i kassakøen, ser han en kvinne i sidesynet. Hun blikker han opp og ned. Det ser ut som noen har sendt en fjert rett under nesen hennes, og hun er ikke redd for å skjule sin avsky for mennesket som står foran henne. Pål Mikael snur seg rundt, med armene i en grasiøs bevegelse, og møter blikket hennes. Den ene hånden hviler han inntil kinnet sitt idet han gir henne et like dømmende blikk tilbake.

– Og jeg husker når jeg da snur meg igjen, så er munnen hennes er helt åpen. Hun var absolutt ikke vandt til at folk kikket tilbake. Du har null rett til å se på meg sånn, forteller Pål Mikael.

Han oppfordrer alle til å føle på det kicket.

I dag sier Pål Mikael at det er kjedelig om han ikke får noen blikk i noe han tror han kommer til å få blikk i. Han bestemte seg for å gå i akkurat det han føler for når han flyttet til Oslo.  

Hadde ikke vært her nå

Helt siden Pål Mikael var liten har han fantasert om sin feminine side. Et øyeblikk som vekker interessen for unge Pål Mikael, er en tur på loftet til bestemor. Han går opp på loftet som er fylt av gamle, støvete esker. En av eskene på loftet tilhører moren, og innholdet fanger oppmerksomheten hans. Esken inneholder morens gamle dukker fra da hun var på hans alder. Han kaster noen blikk over skulderen, men prøver å ikke bli avslørt i sin nysgjerrighet. Alt han vil er å ha dem ned så han kan leke med dem.

– De hadde jo masse klær, og jeg er sikker på at om jeg hadde blitt introdusert til slike ting før, hadde jeg vært interessert i mote mye tidligere, sier Pål Mikael.

Det tok likevel lang tid før faren ble så aksepterende som han er i dag.

– Jeg tror pappa likte veldig godt at jeg lekte med biler og gravemaskiner, og at jeg ville være med på jakt og sånt. Så når jeg kom ned med en øredobb så møtte jeg ganske mye motgang. Jeg husker den opplevelsen fra barndommen veldig godt.

Foreldrene til Pål Mikael ville at han skulle vente med å komme ut til han begynte på videregående, i frykt for at han skulle bli mobbet på ungdomsskolen. Pål Mikael visste at han ikke kom til å komme seg til videregående om han holdt det inne.

– Hvis jeg hadde gjort det hadde jeg ikke vært her nå, sier Pål Mikael.

Han bestemte seg for å gå imot foreldrene sine, og si det til alle.

– Jeg husker når jeg kom ut så sto det «Pål er homo» på tavla i klasserommet. Det lå også en lapp i pennalhuset mitt der det sto at jeg burde dø. Men jeg tenkte at sånn er ungdomsskolen for alle.

Redefinerer motebransjen

Til høsten starter Pål Mikael på skolen, og han skal studere klesdesign på Esmod. Han har et ønske om at motebransjen skal få en større aksept for hudfarge, størrelse og høyde.

– Jeg mangler ti centimeter, og det kommer jeg aldri til å få. Jeg har gått moteshow, og jeg elsker det. Jeg får så kick ut av det, sier Pål Mikael begeistret.

Derfor er han veldig opptatt av klær som skal være inkluderende.

– Jeg spør meg selv; hvis en person som er fire ganger min størrelse skulle gått med den her, hadde det sett like bra ut? Hvis svaret er nei, så vil jeg egentlig bare kaste den.

Drømmen hans er å jobbe som modell, men han er klar over at det ikke alltid er en enkel vei å oppnå drømmene sine. Han har derfor en reserveplan dersom modellkarrieren ikke skulle funke. Han har lenge holdt på med klesdesign, og lager mye av klærne han selv går med. Han ønsker likevel å kunne være involvert i begge yrkene.

– Jeg har heldigvis en drive for det. Jeg kommer ikke til å slutte med det ene fordi jeg jobber med det andre.