Ikke et kosedyr

I landlige omgivelser en drøy halvtimes kjøretur fra Oslo til Sørumsand, møter Journalen Bjørn Brændshøi og en stor gjeng med alpakkaer i hvit, brun og en i sort.

– Vi har et sort får. Vi avler egentlig ikke sort, men vi klarer ikke kvitte oss med Mari, hun tilhører her, sier Bjørn, mens han kaster et blikk bort på en sort alpakka som har stilt seg nysgjerrig ved gjerdet. 

Her på Sørum tilbyr Bjørn, hans kjæreste Alexandra Martinsen, og hennes mor Gro Anita Martinsen, alpakkavandring til alle som vil. Turene går over jordene og i skogen, med alpakkaene i bånd. Deltakerne har med seg en guide som forteller om alpakkaen, hvor de kommer fra og deres bruksområder. Ikke minst forteller de om de ulike personlighetene til de alpakkaene som skal ut på vandring.

Ble forelska i alpakkaen

Bjørn ble først introdusert for alpakka og alpakkaoppdrett i 2008. Han leste om alpakkaopprett i mediene, og bestemte seg for å dra å besøke noen gårder som drev med dette.

– Jeg ble rett og slett forelsket i dyret. Det var også lett å like dyreholdet og menneskene som drev med dette, sier Bjørn.  

I en stor innhegning omringet av store gressområder, jorder og skog, står det alpakkaer i brun og hvit. Mari, den ene svarte alpakkaen, står også her. De gomler i seg gress og annen vekst på bakken. Noen småjogger rundt og erter hverandre, ellers er det ro i flokken. 

De første alpakkaene kom til Norge i 2005, og i 2007 ble Den norske alpakkaforening etablert. Det var først i 2010 foreningen arrangerte den første alpakkautstillingen i Norge, og dette resulterte i mye oppmerksomhet. 

– Jeg ble veldig fort fascinert av opplegget og et sterkt ønske om å prøve noe nytt og annerledes gjorde at jeg bare gutsa på. 

Bjørn forteller ivrig om hvorfor alpakkaen har en så spesiell plass i hjertet hans. Han mener de har tydelige personligheter, og er spesielle individer selv om de går i flokk. To av alpakkaene har begynt å leke litt med hverandre. En brun og en hvit. De knuffer litt bort i hverandre før de omsider slår seg til ro.

Alpakkaene blir navngitt etter kjente personer, eller så får de navn som passer deres personlighet. 

– Vi har en som heter Napoleon etter hans selvstendighet, og at han gjerne leder flokken litt, sier Bjørn og smiler. 

– Kan du navnet på alle alpakkaene her?

– Absolutt, og foreldre og besteforeldre, sier Bjørn selvsikkert.

Han forteller også om gleden og fascinasjonen med dyret. Det har vist seg å være en stor fascinasjon for alpakka, siden det er et nytt dyr for de fleste. 

– Det er ingen som kommer til gården uten en haug med spørsmål.

Etableringen av alpakkavandring

Gjennom gården kommer Gro Anita, Bjørns svigermor, med en liten gruppe mennesker, klare for å møte alpakkaene. To små gutter i omtrent alderen seks til åtte år følger spent med foreldrene sine.  Gruppen ser tydelig spente ut, alle har et smil om munnen og nysgjerrige øyne. Alpakkaene virker også nysgjerrige og noen velger å nærme seg gruppen av mennesker. De ser vennlige ut, men krever ingen fysisk kontakt av menneskene.

– Vi er nå inne hos de drektige hoppene, men det er gutta vi skal gå med etterpå, roper Gro Anita til gruppen som alle har begynt å ta bilder av de fluffy dyrene. 

Gro Anita forteller om alpakkaen, hva den brukes til og hvordan oppdrettet foregår. Noen av dyrene snuser på menneskene i gruppen, mens resten blir stående på toppen av bakken og spise gress. 

– Alpakkaen er jo hovedsakelig fra Peru og vant til å vandre oppe i fjellene, derfor liker de seg på toppen av bakken her, sier Bjørn. 

Bjørn startet Skogen alpakka i 2013. Alexandra og familien startet opp allerede i 2008 med Alpakkahagen Sørum. I 2017 slo de alpakkaoppdrettene sammen som en naturlig konsekvens av at de fant tonen privat. Begrepet alpakkavandring er inspirert av alpaca walking som England begynte med etter import av alpakka på 1980-tallet.

– Vi så at det var rimelig populært i England, og i 2018 etablerte vi begrepet her i Norge også. Vi ville ikke bare drive med oppdrett, men også med organisert aktivitet for andre enn oss selv. 

Alpakkavandring har blitt en såkalt hit på sosiale medier, og den berømte alpakkaselfien er ikke til å unngå på flere influensere sine profiler.

Også gruppen som er på vandring i dag har tatt frem mobilkameraene. De setter seg ned på huk og prøver å lokke til seg en alpakka. Noen av alpakkaene ser nysgjerrige ut, og går mot en av kvinnene som har satt seg ned på huk. Alpakkaen går rolig, og med dens lange hals, minner den om giraffer man har sett på tv. 

Gro Anita snakker fortsatt om alpakkaen og dens egenskaper, og det begynner å bli tydelig at de to små guttene begynner å bli utålmodig. 

– Kan vi gå tur snart nå, roper en av guttene. 

Moren ser litt brydd ut, men smiler, mens hun sier noe utydelig til sønnen sin. Han blir stille før han peker mot en mellomstor brun alpakka og sier:

– De er veldig fine. 

Gro Anita smiler, tar et steg mot en av alpakkaene og klapper den. 

– Vi skal straks vandre, men nå skal vi tvangskose litt, det er lov. 

Bærekraftig business

Alpakkaer produserer en av verdens fineste og mest luksuriøse naturlige fibre. Fibrene blir klippet av dyrene en gang i året. Grunnen til at fibrene er så luksuriøse er blant annet dens enestående isoleringsegenskaper, at puster svært godt, men er mykere enn bomull. 

På spørsmålet om alpakka er et selskapsdyr, er Bjørn sikker i sitt svar:

– Nei. Alpakka er et produksjonsdyr. De skal være i flokk, ikke brukes som husdyr eller stå alene. Fiber er hovedbruksområdet til en alpakka. 

Han poengterer hvor bærekraftig alpakkaoppdrett er, og at det ligger mye bra i verdikjeden. 

– Dette er dyr som har det godt. Vi bryr oss om dyrene og ingenting går på akkord med dyrevelferden. 

Alpakkaene er gode beitedyr og beiter på en veldig skånsom måte. De trekker ikke opp røtter, så gress som er spist ned vokser opp igjen. I innhegningene er gresset spist ned til bakken. Det ser ut som om noen har klippet gresset med gressklipper. 

Bjørn påstår at de er bevisst på seriøs avl, og avler alpakkaer med god helse og gode gener for å fortsette kjeden med sunne og friske dyr.

Import av alpakka til Norge er en lang prosess. Det tar omtrent 15 måneder å få en alpakka fra USA, noe Bjørn venter på nå. Når dyret kommer til Norge står det isolert i et halvt år, og blir testet for sykdommer.

Alpakka som terapidyr

Gro Anita går inn i innhegningen og rister med en stor bøtte med mat. Alpakkaene reagerer på lyden og setter opp farten. Hun tar opp ulike bånd i alle slags farger og begynner å sette dem på alpakkaene. Noen rykker litt motvillig til, men etter noen få minutter er alle alpakkaene som skal på vandringen, klare for å gå. 

– Alpakkaene kan være litt sta. Hvis de ikke vil gå, så vil de ikke gå Da må vi finne noen andre, sier Gro Anita, mens hun lukker grinden til innhegningen. 

Alle i gruppen tar hvert sitt bånd og begynner å gå over engen. Engen er fylt av kløver og tiriltunge som alpakkaene fråtser i. De to guttene smiler fra øre til øre der de forsvinner med hver sin alpakka. 

– Det er dette som er så fint med alpakkaen, den har en terapeutisk effekt på mange, spesielt barn. De må forholde seg rolige ved dyret, hvis ikke blir alpakkaen stresset, sier Bjørn.

Bjørn forteller at de er i ferd med å etablere flere tjenestetilbud hvor alpakkaen inngår. Overnatting ute med alpakka er et av dem. Han forteller også at han har hatt med alpakka inn på gamlehjem.

– Jeg tok de med helt frem til sengepost. De egner seg godt i slike miljøer. De gamle har alltid mye spørsmål, og noen har til og med erfaringer med dyret.

Bjørn og Alexandra jobber også for å etablere et undervisningstilbud på gården for grunnskoleelever som kan ha utfordringer med tradisjonell klasseromsundervisning.

– Barn som trenger annen form for undervisning kan vi ta ut hit, la de jobbe med faget i andre omgivelser og la de omgås alpakkaene, sier Bjørn og retter en hånd mot naturen rundt.

De to små guttene med hver sin alpakka, har forsvunnet oppover bakken på engen. De har holdt et høyt tempo. En annen alpakka har derimot satt seg ned. Den er stor og brun, og en av de eldre karene på gården.

Har truffet en nerve

Alpakkavandringen nærmer seg slutt, og gruppen med Gro Anita i front, begynner å vende tilbake til innhegningen. 

Under koronaperioden har det vært travelt for Bjørn og de andre på gården. Både promoteringen fra flere influensere, kombinert med folks ønske om å gjøre aktiviteter i nærområdet, gjorde at bestillingene skøyt til værs. Bjørn tror likevel ikke at interessen for alpakkavandringen kommer til å synke etter denne perioden.

– Jeg har trodd flere ganger at interessen har ville synke, og har tatt feil hver gang til nå. Så nå velger jeg å være positiv. Det kom jo flere besøkende enn vi trodde i løpet av koronaperioden, men vi overlever at det blir litt færre besøkende fremover.

– Hva er grunnen til at du tror at interessen ikke kommer til å synke?

– Jeg tror vi har truffet en nerve i folk. Det er noe nytt og spennende for de fleste, og vi fortsetter stadig å utvikle flere idéer og bruksområder med alpakkaen. 

Den brune alpakkaen som hadde sittet rolig en god stund, hadde nå fått fart på beina. Den lange halsen beveget seg frem og tilbake der han var på vei mot innhegningen. Mannen som holdt båndet løp ved siden av. De hadde passert resten av gruppa og kom i en rasende fart gjennom engen, mot alpakkaene som ikke hadde vært med å vandre. Alpakkaene i innhegningen snudde hodet et lite sekund, før de fortsatte å beite.