Nattevakten

Møterommet på Natteravnenes hovedkvarter lukter kaffe. Ikke en sånn kaffeduft du får når du går inn på en kafé, men heller en sur lukt av kaffe som har stått noen dager for lenge. Midt i rommet står det et langt bord som nesten strekker seg fra den ene veggen til den andre. Bordet ser stort ut i kontrast med de fem menneskene som sitter på den venstre siden.

– Irene og Turid vil gå sammen, spør en mann med mørk skjeggvekst og bart.

– Ja, det skal vi, svarer en gråhåret kvinne.

Mannen med skjegg og bart heter Arild, og er ansvarlig for den regnfylte fredagskvelden. Han holder en briefing før de skal ut i felten. Det er mye ukontrollert koronasmitte i Oslo sentrum, og det er to steder som politiet vil at de skal holde et ekstra øye med, Jernbanetorget og Nationaltheatret. Natteravnene skal være med på å forminske smittespredningen samtidig som osloborgerne skal føle seg trygge.

– Vår rolle er å observere, vi skal ikke gå inn i en situasjon som er til fare for oss. Vi skal ikke sette noens liv i fare. Vær trygge! sier Arild før nattens voktere begir seg ut på kveldens oppdrag.

– Du får huske å spørre om hvordan formen til Harald er i kveld, sier Irene til Arild.

Idet Natteravnene er på vei ut kommer en gammel mann, ved navn Harald, gående i gangen. Han er liten og krokrygget, men har et vennlig fjes. Han står klar for kveldens tokt med en refleks-vest godt sikret på overkroppen. Han ser rundt seg litt småforvirret. Arild spør om han er i stand til å gå i kveld, eller om han heller vil sitte på med bilene. Han svarer med et lite nikk som signaliserer at han er klar for å gå kveldens runde.

Sesongskifte

Klokken er litt over ni og ute i Oslos gater er det uvanlig stille. Jernbanetorgets lys reflekteres i den våte asfalten, og lyser opp veien der Natteravnene går. Høstens mørke har kommet og luften begynner å bli kjøligere. Gruppen på åtte stykker har blitt delt opp i to vandregrupper og to biler. Harald og Ali går side om side langs med Karl Johan. Ali er 38 år og har svart belte i karate, og Harald er 79 og pensjonert. De sier ikke stort til hverandre. Harald vanker bort til en av de store blomsterdekorasjonene og plukker opp en tomflaske som står på kanten.

– Hvis du tar opp flasker må du ha på hansker, sier Ali og observerer måten Harald plukker opp flasken uten beskyttelse.

Harald overser Alis bekymringer og småhalter til nærmeste søplebøtta for å hive glassflaska. Haralds ujevne gange og sporadiske hoste henger sammen med hans leddskader og prostataproblem, men han er likevel ute og går for Natteravnene, noe som han har gjort i over sju år. Noen sjenerte regndråper faller fra himmelen, og den tunge luften antyder at noe kraftigere er på vei. Det er stille før stormen.

Nedenfor Nationaltheatret er det litt mer folksomt. Måten folk går kledd er en god indikasjon på at det nærmer seg sesongskifte. Menneskene i gatene har ikke helt bestemt seg for om det er sommer eller høst. Til venstre går en kvinne med høye skuldre og en tjukk, beige vinterjakke, og litt lengre fram står det to ungdommer i skjørt med bare legger. Den varme sommernatten begynner å dabbe av og høstens yr jobber seg innover sentrum i hovedstaden.

– Det er helt stille i dag, jeg tror det er været, sier Ali.

Nattevaktenes samarbeid

Klokken begynner å nærme seg ti, og det virker som at de fleste er på vei til eller fra en før-fest. En av Natteravnenes knallgule kassebiler skjærer gjennom det dystre høstmørket idet den kjører forbi. Bilhjulene lager en kraslete lyd i møte med den våte asfalten. Bilenes hovedoppgave er å overvåke parker og barer. Harald og Ali følger etter bilen og beveger seg mot baren, Heidis, ved siden av Rådhuset. På veien ramler en full mann forbi dem.

– Dere er flinke, det burde være fler som dere, sier den fulle mannen med slurvete uttale.

– Du kan jo bli Natteravn du også, sier Harald i en lekende tone.

Mannen forsvinner etter noen uforståelige visdomsord, og Harald stopper opp for å ta seg en røykepause. De står i en mørk sidevei, og den eneste lyskilden kommer fra de store butikkvinduene som Harald lener seg mot. Ali sjekker Twitter på mobilen for å se om politiet har lagt ut en oppdatering, før de vender tilbake mot nattklubbene foran Oslo tingrett.

De råtne bladene foran Universitet i Oslos juridiske fakultet gir fra seg en stram lukt som fremheves i duggregnet. Bassen fra nattklubbene høres på lang avstand, og lukten av svette og alkohol siger ut fra klubbdørene og blander seg med sigarettstumpene som ligger på bakken utenfor.

Harald hilser på de to dørvaktene som står foran baren Lawo. Det er en gjensidig respekt mellom de som er ute og jobber på nettene. De legger ekstra stor vekt på samarbeidet de har sammen med politiet.

– Vi stoler på dem, og de stoler på oss, sier Ali.

– Vi rekker nesten ikke å legge på røret før de er der, legger Harald til.

Ikke noe utenom det vanlige

Etter en runde forbi nattklubbene gjenforenes gjengen ved Spikersuppa. Et par som kjører ned fortauet på en el-sparkesykkel faller nesten i bakken rett foran dem. Det er en ekstremsport å kjøre el-sparkesykkel på den speilblanke asfalten. De begynner å le idet de hopper på igjen og kjører videre. Harald rister oppgitt på hodet. Dette er ikke noe nytt for han.

Klokken er litt etter tolv og Arild kjører den gule kassebilen rundt om i Oslo. Irene sitter også i bilen. Hun har fått mange venner gjennom turene som Natteravn. Mange av dem er prostituerte, homofile eller transpersoner som ikke snakker norsk. Hun snakker ofte med dem, og nå til dags handler det ofte om for å forklare de siste nyhetene om koronasituasjonen. I likhet med Harald og Ali understreker også de hvor stille det er i kveld. Det er dødt i Oslo, men regnet har blitt kraftigere nå. Kanskje alle gjemmer seg inni en grotte. Vanndråpene treffer som små skudd på frontruta før de blir feiet bort av vindusviskerne.

– Hvis vi kjeder oss så slåss vi, spøker Irene.

Arild ler og forklarer at Natteravnene har blitt som en liten storfamilie. De kjører forbi en mann i bar overkropp som går på fortauet. Ingen reagerer noe særlig på mannen. Ikke noe uvanlig syn der heller. Arild forklarer at rutinene ikke har hatt så stor endring som følge av pandemien, og at de gjør det som de alltid har pleid å gjøre. Jobben handler mest om å observere miljøet rundt og være øynene til politiet. De skal ikke gripe inn med mindre det blir nødvendig.

– Gidder du å kjøre rundt humpene i veien, spør Irene.

– Nei, det føles godt, sier Arild og humrer.

Stormen har ankommet

Plutselig får han en telefon fra den andre bilen. Det har brutt ut en slåsskamp på Youngstorget. Etter en lang kveld med stillhet er stormen her. Det er full utrykning og bilen kjører ned fra Frognerparken for å komme seg fortest mulig til Youngstorget. Arild har tidligere vært drosjesjåfør og kan det å komme seg fort fra A til B. Bilen stopper i et lyskryss, og ved siden av bilen går en gutt i russebukse. Alle i bilen ser forbauset på gutten som turer forbi. En russebukse i September var det som skulle til for å få en reaksjon ut av Natteravnene.

Bilen stopper igjen ved et nytt lyskryss. Noen ungdommer løper fort forbi på fortauet ved siden av. Det er flere enn Natteravnene som har det travelt nå.

– Jøss, hva har dere stjålet nå, spør Arild, men oppdager bussen som har stoppet på busstoppet bak han. 

Det blir grønt, og etterhvert ankommer bilen det aktuelle hendelsesstedet. Men de er for seine. Plassen er allerede rensket for bråkmakere, og blålysene har dratt for lengst. Falsk alarm. Youngstorget, som pleier å være fullt av folk på denne tiden av døgnet, ligner nå på en spøkelsesby. De gir ikke opp av den grunn, og kjører bilen videre mot Aker brygge. Man vet aldri når det er en ny storm i horisonten.