Øvelse gjør mester

Klokken har akkurat passert seks på kvelden, og Drammen Barne- og Ungdomsteater er i full gang med øving i nabobygget til Drammen Teater. Før døren til øvingslokalet er åpnet, lyder høy musikk og sang gjennom gangene.  

– Juksemaker pipelort, synger de.  

Sju ungdommer står samlet midt på gulvet i det relativt lille øvingslokalet, og synger for full hals mot medskuespillerne sine. To unge kvinner sitter med manus i hendene inntil veggen fremfor skuespillerne, og følger nøye med på det som utspiller seg på gulvet.  

Drammen Barne- og Ungdomsteater har premiere på “Olsenbanden Jr. på Rocker’n” 22. oktober i Drammen Teater. Gruppen, som består av 45 barn og ungdommer fra 9 til 18 år, får kun to måneder med øving sammen før premieren. Likevel sier instruktørene Iselin Bestvold, som også er produsent for stykket, og Venill Eirin Kravik at de er i god rute før premieren om en måned.  

– De har virkelig pugga replikkene og kommer forberedt, for de vet at vi bare har to måneder på å øve, forteller Kravik. 

Støttende sufflører  

Mange barneføtter løper om hverandre i scenebyttet. Bakgrunnsmusikken er allerede i gang.  Ordet “bananasplitt” gjentas fra en gjeng småjenter som gynger fra side til side midt på gulvet, mens de beveger hendene i sirkelformasjoner. Etter rundt to minutter stopper rockemusikken. 

– Alle så jo helt lost ut! kommenterer Bestvold i en leken tone, og hele rommet bryter ut i latter.  

Etter kun én måned øving sammen, er det fortsatt litt usikkerhet rundt plasseringer på gulvet og hvilken replikk som skal sies når. Kravik trer ut på gulvet med bestemte skritt og manuset liggende på underarmen.  

– Dette er scene fem, og den starter med at dere står her, forklarer hun med høy og tydelig stemme, samtidig som hun peker på en bestemt plass på gulvet.  

Teatergruppen er delt inn i to grupper, den ene kalt Taima og den andre kalt Tilrettelagt – åpenbart inspirert av det klassiske uttrykket fra Olsenbanden-filmene. Den første gruppen er ferdig med en scene og går dermed til siden. Skuespillerne fra den andre gruppa kommer ut på gulvet og finner sine plasser. 

Selv om regissørene gjerne vil at det skal gli sømløst over fra én scene til den neste, er ikke skravling, latter og spørsmål om “Hva er det nå, egentlig?” og “Hva er neste scene?” til å unngå. Etter at alle er blitt fortalt hvor de skal stå og hva de skal si, gjøres scenen en gang til, med like mye innlevelse og energi som den første gruppen. 

De eneste som står igjen etter hver scene er Egon, Benny og Kjell. 

Kjønnsrollespill 

Victoria Stenmark (12), Aurora Tangen Reitan (15) og Peder Storevold-Sola (13) spiller Egon, Benny og Kjell. Det er et tydelig flertall av jenter i teatergruppa, noe som medfører at flere jenter må ta roller som gutter.  

– Dette er andre gang jeg spiller en gutt. Det er utfordrende på en ny måte jeg ikke er vant til, og jeg synes det er veldig gøy, sier “Benny” Tangen Reitan.  

Bruk av stemmer og kroppsspråk er kun noe av det jentene må være oppmerksomme på.  

– Det er spennende å prøve noe nytt, men det er veldig rart av og til når jeg skal spille sint eller redd fordi jeg står jo på en litt jentete måte, forteller “Egon” Stenmark. 

Storevold-Sola er en av de få guttene med i barne- og ungdomsteateret, men det betyr ikke at han savner at det er flere gutter med.  

– Det går ganske fint, egentlig. Da er det også litt lettere å få gutteroller, sier “Kjell” Storevold-Sola.  

Tålmodighetsprøve

Med en øvingskveld på tre timer, er det ikke like lett for de aller minste å holde fokus. To småjenter ligger flatt ut på gulvet, litt til siden for der scenene utspilles. Lavmælt latter lyder gjennom lekeslåssingen, og de ruller rundt på gulvet.

En tredje jente på samme alder, sitter alene inntil veggen med haken gjemt mellom knærne som er presset mot brystet. Øynene hennes er rettet mot morohetene noen meter fremfor henne. 

– Vil du være med? spør den ene av de to på gulvet. 

Et rist på hodet og et forsiktig smil er svaret, og de to jentene går tilbake til leken sin. 

Oppmerksomheten flytter seg etter hvert fra hverandre til ungdommene midt på gulvet. De fleste sentrale rollene spilles av de litt eldre i gruppa, men det ser ikke ut til å bry de små. De to jentene spretter opp på beina og løper helt fremst til scenen, med ansiktene vendt mot skuespillerne på midten av gulvet.

Hver bevegelse i dansenummeret kopieres med en liten forsinkelse hver gang. Hender løftes i været på scenen, og småjentene står like langstrakte. Skuespillerne snurrer rundt, og dermed snurrer småjentene rundt. 

 Løsningsorienterte

Samlingene i øvingsrommet skulle egentlig ha begynt i starten mai, men det måtte utsettes på grunn av koronapandemien. De ble kjent med stykket før sommeren ved å gi ut manus til skuespillerne.

I tillegg møttes de i mindre koronavennlige grupper for å lese manus og bli kjent med de ulike rollene. Det var ikke før den siste uken i sommerferien at teatergruppen hadde sin første ordentlige prøve sammen.  

Kravik retter seg litt opp i ryggen og tar et godt tak i manuset som ligger på fanget hennes.  

– Det du så nå, det er én måned med øving! 

Pust inn og ut 

Etter ti minutters pause kommer mange av barna frem til instruktørene for å få antibac, mens resten benytter seg av flasken som står ved inngangen. Noen av de eldre i gruppen finner tilbake til sine utdelte stoler. Som et av smitteverntiltakene, har alle én fast stol de bruker gjennom øvelsen. Også håndhilsninger og klemmer er byttet ut med albuehilsninger og luftklemmer på øvelsen.  

Flere av de andre barna står i mindre grupper, mens noen sitter i vinduskarmene. Unødvendig nærkontakt skal også unngås etter beste evne. Bestvold bryter gjennom murringen av stemmer og ber alle puste dypt inn og ut gjennom nesen for å gjøre seg klare til å fortsette.  

Ungdommene flytter stolene sine ut til siden, den ene gruppen setter seg til siden og ny rockemusikk fyller rommet. De begynner å synge kraftfullt, og etter hvert innlemmes synkrone dansebevegelser.  

En ring dannes rundt denne gruppens “Biffen”, som spilles av en av de eldre guttene som er halvannet hode høyere enn alle andre i rommet, og “Valborg”.  

Et høyt skrik skjærer plutselig gjennom musikken da “Biffen” løfter “Valborg” opp til å sitte på skulderen hans. Hun begynner å velte bakover, men Biffen får raskt tilbake balansen og skriket munner ut i latter som smitter til resten av gruppa.   

Et fritt sted 

Instruktørene legger vekt på viktigheten av å sette pris på spesielle mennesker, og å skape et trygt rom slik at ungdommene skal tørre å by på seg selv. Drammen Barne- og Ungdomsteater blir omtalt som et fritt sted av Bestvold.  

– Miljøet og friheten av å være her, og at folk får lov til å være seg selv, er vel noe av det beste med det.  

Dette ser ut til å resonnere hos ungdommen. 

– Jeg synes det er veldig bra at alle aksepterer hverandre uansett alder. Det er veldig enkelt å komme overens her, sier “Egon” Stenmark.  

Instruktørene har begge vokst opp i Drammen Barne- og Ungdomsteater, og har et sterkt forhold til både teateret, gruppa og de forestillingene som blir satt opp.  

Bestvold ser seg om i rommet, som om svaret på hva som er best med å drive med barneteater ligger i veggene et sted.  

– Det er spesielt det å videreføre det vi står for og synes barneteater er.   

Klokken nærmer seg ni på kvelden, og øvelsen går mot slutten.  

– Takk for i dag alle sammen. Dette begynner å bli veldig bra, selv om vi må prøve å snakke mindre mellom scenene, men bra jobba! avslutter Bestvold og klapper for teatergruppen sin.