Åpne armer for jazzdansen. Carl Joseph Aguilizan i TRANSIT av Hanna F. Mjåvatn. Foto: Caroline Husby.

Dansekunstens mange ansikter

Oslo Jazzdansfestival ønsker å fremme jazzdans som kunstform.
Fredag, 9 oktober, 2020 - 10:59

I høst arrangeres Oslo Jazzdansfestival for tredje år på rad. Arrangørene Natalie Dahl og Ingvild Vaagsether mener de virkelig har greid å vise jazzdansens bredde og mangfold som kunstform i år. 

Søker mangfold 

Dahl og Vaagsether setter sammen festivalen basert på et bredt utvalg jazzdansstiler og dansere. Årets program består av 16 ulike koreografier, to workshops og en panelsamtale.


Arrangørene, produsentene og drivkreftene bak Oslo Jazzdansfestival. Fra v. Ingvild Vaagsether, Natalie Dahl.  Foto: Elida Hovdar. 

Hva ser dere etter når dere velger koreografier?

– Vi ser etter mangfold. I år har vi virkelig fått til nettopp dette! Vi har alt fra solo-opptredener, store kompanier og mindre grupper. Noen danser til livemusikk, andre styrer musikken selv som endel av koreografien, og noen har til og med egen DJ. Festivalen skal romme alt som kan knyttes til jazzdans, sier Dahl.

I programmet blir publikum informert om at årets koreografier ’ettersøker rytmen, improvisasjonen og leken, den umiddelbare kommunikasjonen gjennom et fysisk og ikke-verbalt språk, det sjelelige og sakrale og ikke nødvendigvis det populære’.

Profesjonelle dansere

Oslo Jazzdansfestival velger koreografier bestående av profesjonelle dansere. Dette skal være en plattform for de som har satset på dansen, og som driver kunsten fremover.

– Vi får inn masse søknader, det er gøy å se! Ofte blir jazzdans plassert i bakgrunnen, eller ved siden av et annet nummer. For eksempel i musikaler og musikkvideoer. Festivalen vår ønsker å vise at jazzdans kan stå naken på scenen alene, og være en egen kunstform, sier Vaagsether.

Danseren Carl Joseph Aguilizan jobber for eksempel med lyden, bildet og bevegelsen. Deler er koreografert med trinn, deler improvisasjon.

Aguilizan utforsker rommet ved bruk av sin egen skygge, og lydbildet ved å styre musikken på musikkmikseren. Publikum får en opplevelse av å observere et utforskende barn.


RADIX Dance Crew stiller spørsmål ved menneskets oppførsel i sosiale sammenhenger. Restrains. Foto: Caroline Husby

Koreografien TRANSIT av Hanna Filomen Mjåvatn viser på sin side den nysgjerrige, utfordrende og utforskende dansen.

– For meg handler jazzdans om en følelse. Jeg kan gjerne bruke trinn i mine koreografier, men da vil jeg finne følelsen av trinnene først. Jeg ønsker å utfordre dansekunsten. I mine koreografier finner en ikke bare dans, men også lyd og bilde. Det er multi-dimensjonale stykker, sier Mjåvatn.

To dansere fra RADIX Dance Crew forteller om hvor viktig det er for dem at Dahl og Vaagsether har lagd denne plattformen. En plattform der grupper med stort dansstil-spenn kan utrykke seg kunstnerisk. Hiphop har mange av de samme røttene som jazzdans, den er utforskende.

– Dansemiljøet setter enorm pris på dette tilbudet. Et sted vi kan teste ut forskjellige former for kunstuttrykk. Vi er jo en hiphop-basert danse gruppe, og får her vist hvordan hiphop kan brukes til å formidle samfunnsproblematikk, sier danseren Silje Olava Bakken.

Akademisk tyngde

Dahl argumenterer i sin tekst i Danseinformasjonenat en akademisering av dansen kan være viktig for legitimeringen av kunstformen. 

Både Dahl og Vaagsether har mastergrader i dansevitenskap og er aktive i den offentlige debatten om jazzdans som kunstform. Mellom koreografiene kommer de to arrangørene og produsentene inn på scenen og forteller om bakgrunnen for stykket.

Publikum får en innføring i hvorfor de har valgt å vise koreografien, hvilke samfunnsmessige spørsmål koreografen ønsker å stille og hvordan den kan knyttes til jazzdanssjangeren. På denne måten gir Oslo Jazzdansfestival publikum en bredere forståelse av koreografiene. Jazzdans er definitivt en stor del av danskunsten. 


Carl Joseph Aguilizan utforsker rommet. Foto: Caroline Husby

 

 

 

 

Emneord: 
Tags: