Lektorstudenter etterlyser refusjon for reisevei

Til tross for smitteoppblomstring og flere smitteverntiltak i Osloskoler, har mange lektorstudenter ved UiO rukket å ha sine obligatoriske praksisperioder tidligere i høst. 

Knut Andreas Haugstad studerer lektor i nordisk på fjerde året ved Universitetet i Oslo. Han har denne høsten hatt 45 dager praksis på Ås videregående skole i Viken fylke. Det er en obligatorisk del av studieløpet, og de har totalt 3 praksisperioder av ulikt tidsomfang i løpet av det fem år lange studiet. 

Studentene utplasseres på ulike praksisskoler i Oslo og Viken. Dermed havner noen på skoler i Oslo, mens andre må reise til Viken fylke. Sistnevne må derfor betale kollektivbillett for to soner på Ruters sonekart. 

Et økonomisk regnestykke

Prislappen på Oslostudentens kollektivtransport for 30 dager er 462 kroner. Da betaler man for sone én og kan reise ubegrenset innenfor denne i 30 dager. Om veien derimot går videre sørover til Ås, som Haugstad, må man betale for to soner. Da blir prisen 819 kroner for 30 dager. 

En praksisperiode på 45 virkedager tilsier at en må betale for to månedskort til prisen av 819 kroner, som gir en totalsum på 1638 kroner. Haugstad mener det kan bli dyrt for mange:

– Det er ikke alle studenter som i utgangspunktet har disse pengene, eller som i det hele tatt behøver å kjøpe månedskort, da de har korte reiseveier til skole og lignende, sier Haugstad. 

Liten tid til deltidsjobb

Under praksisperioden har studentene fulle arbeidsdager på skolen store deler av uken. De planlegger undervisning og retter prøver med veiledning av ansatte ved skolen. Praksisen er ulønnet. 

Haugstad sier det er intense uker, og at det krever sitt å virke i hundre prosent arbeid i tillegg til å måtte studere på kveldene. På toppen av det vil han gjerne tjene litt ekstra til livets opphold.

– Jeg har en lang reisevei til praksis, og må stå opp tidlig. Etter en åtte timer lang dag har jeg lite overskudd til å jobbe resten av kvelden på for eksempel en deltidsjobb. Det har vært en økonomisk påkjenning å ikke kunne tjene penger ved siden av, sier Haugstad

Kan se langt etter å kjøpe en gulost 

Gjennom lån og stipend får Haugstad og den gjengse student 8422 kroner på kontoen i måneden. Videre betaler han om lag 6000 kr i husleie. Om det deretter trekkes fra 819 kroner til reisevei til praksisskolen, sitter Haugstad igjen med 1603 kroner å rutte med til neste overføring fra lånekassen.

– Jeg er heldig som har en familie som kan hjelpe meg med penger hvis jeg virkelig trenger det. Allikevel er det mange som ikke har den muligheten. Vi er mange som kan se langt etter å kjøpe en gulost, sier Haugstad. 

Økonomisk bingo for studentene 

Ola Eidet studerer lektor i nordisk sammen med Haugstad, og hadde i likhet med ham praksis på Ås videregående skole. Han mener Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) ved UiO med fordel kan ta studentenes økonomiske situasjoner i betraktning. 

– Hvilken praksisskole man havner på er økonomisk bingo for oss studenter. Noen får tildelt skole i nærområdet sitt og betaler ikke en krone for reise, mens andre må betale relativt mye. Det er kanskje denne urettferdigheten jeg synes er mest problematisk, sier Eidet.

Ettersom studentene har flere praksisperioder i studieløpet, kan de havne på praksisskoler langt unna bostedet deres gjentatte ganger. Eidet mener det er lite hensiktsmessig.  

– Sånn sett er det jo dobbelt urettferdig. Jo flere perioder langt unna, desto større er forskjellen på hva studentene må betale selv for å gjennomføre praksis, sier Eidet. 

Han mener den beste løsningen ville vært om studentene fikk tildelt skoler i sitt nærområde, og at de med lenger reisevei fikk mulighet til å søke om reisestøtte. 

Mangler økonomiske ressurser

Instituttleder ved ILS Rita Hvistendahl skriver i en e-post til Journalen at de med totalt 800 studenter i praksis hvert semester ikke har nok ressurser til å budsjettere refusjon av studentenes reisevei:

– Vi forstår at reiseutgiftene kan tynge studentenes budsjett, men vi har dessverre ikke økonomiske ressurser til å refundere utgiftene, skriver Hvistendahl. 

På spørsmål om hvorfor studentenes nærområde ikke kan tas til vurdering for utplassering i praksis, svarer Hvistendahl at det er andre faktorer som må legges til grunn i første omgang. 

– Vi utplasserer studentene først og fremst ut fra hvilke undervisningsfag de skal ha praksis i, om de skal til ungdomsskolen eller videregående skole, og ut fra skolenes kapasitet for å gi god veiledning i de aktuelle fagene, skriver Hvistendahl.

Videre forteller hun at de også prøver å ta andre særskilte hensyn, for eksempel til aleneforsørgere eller studenter med dokumentert sykdom. Deretter vurderer de studentenes bosted og reisevei.