Erlend føler seg nedprioritert

I den lille hybelen på St. Hanshaugen har sofakroken blitt den nye arbeidsplassen til sosionomstudenten Erlend Strand. Til vanlig skulle han vært i auditoriet med medstudentene sine. Nå sitter de isteden spredt rundt i ulike kommuner, bak sine egne skjermer. Slik har det vært i snart et år. 

– Uten rutiner og en skole å dra til har motivasjonen nådd bunnen, sier Strand. 

Han strekker hånden mot bokhyllen og tar fram pensumboken om velferdsrett. Strand forteller at 800 sider skulle vært lest til sist eksamen, men han fullførte bare 40. Dette fordi det er vanskelig å fokusere i den samme hybelen, dag ut og dag inn. 

På lik linje med barn og unge

Samtidig som studentene ved universitetene og høyskolene har sittet med digital undervisning, har barn og andre unge hatt muligheten til å møte fysisk på skolen. Kristin Vinje er direktør for Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, NOKUT. Hun uttalte seg til Aftenposten tidligere i år om at studenter burde prioriteres på lik linje med barn og unge. 

– Vi har sett i flere av våre spørreundersøkelser blant studenter at stengte campus og lesesaler har gått hardt utover studentens motivasjon. Vi ser at de føler seg ensomme og mener at læringsutbyttet har blitt dårligere, sier Vinje til Journalen. 

Hun forteller videre at studenter som regel bor på hybler og derfor ikke har så stor leseplass hjemme. Vinje mener at når man ikke har tilgang til å være på skolen, har man ikke så mange alternative steder å jobbe. 

Føler seg nedprioritert

Strand ser seg enig med Vinje. Han mener det er urettferdig at barn og unge fram til videregåendealder får dra på skolen, mens studentene sitter på trange hybler og kun får sosialisert seg digitalt.

 – Jeg forstår veldig godt at det er viktig at barn og unge får gå på skolen og være sosiale. Det er kjempeviktig i en utviklingsperiode, men det er ikke noe mindre viktig for oss studenter, sier han idet han åpner Teams, hvor han jobber med en gruppeoppgave.

Strand føler studentene på høyere utdanning har blitt nedprioritert lenge, og mener koronapandemien har gjort det enda vanskeligere å være student.

 – Allerede før korona var studenter nedprioritert, og nå under pandemien ble det bare enda verre. De økonomiske tiltakene holder ikke mål, og i tillegg så er det ene stedet vi kunne møte studievenner og være sosiale, stengt.

Større smittefare blant studenter

Det er FHI som gir råd til regjeringen om hvilke restriksjoner som burde bli innført. Lars Nehru Sand er politisk kommentator i NRK. Han kan forklare at FHI har argumentert for delingen mellom barn og unge og studenter med at de sistnevnte er mer mobile. 

– På store campuser samles det folk i en aldersgruppe som er mye mer mobile i sitt liv, enn det en ni-åring er. De er stort sett hjemme og på skolen som er i nærmiljøet. Studenter kan derimot bo på andre siden av byen, og være avhengig av kollektivtransport, sier Sand. 

Han forteller at FHI og regjeringen derfor vurderer studenter som en større smittefare. Dette fordi de både er mobile og utsatt for mer smitte. Om det er lurt å separere gruppene, er et stort dilemma som regjeringen er oppmerksom på. 

– Den psykiske helsen til studenter kan være helt annerledes enn for ungdommer. Ungdom har en mer satt livssituasjon, og bor sannsynligvis hjemme hos foreldrene sine. Studentene har ofte flytta ut uten et nettverk, og har en mer ustabil bosituasjon, påpeker Sand. 

Håper på mer fysisk undervisning  

 – Det er ikke alltid like lett å finne på ting med venner, spesielt nå midt i pandemien. Så det å se venner på skolen er en viktig del av hverdagen og sosiallivet for mange, sier Strand.  

Strand bøyer seg ned og knyter skolissene, mens han forteller at han ser fram til å kunne gå tilbake til den vanlige studiehverdagen. Hverdagen der han møtte venner, hadde gode rutiner og engasjerende forelesninger.  

 – Jeg savner å ha noe å stå opp til. Å kunne kle på seg, gå ut av huset og dra et sted, sier han.     

Han håper rutinene vil falle på plass, og at det blir åpnet for mer fysisk undervisning utover våren.  

Strand vrir om nøkkelen i låsen og drar ned håndtaket for å sjekke at døra til hybelen er låst. Han skal nå gå sin daglige tur, som er en av få muligheter til å få en pause fra stedet han ellers befinner seg.