- Viktig å stoppe hatefulle ytringer

Mandag 22. mars startet Amnesty Jus Oslo sin menneskerettighetsuke med en panelsamtale om diskriminering på bakgrunn av etnisitet.

Panelet prøvde blant annet å definere grenseområdet mellom ytringsfrihet og hatefulle ytringer.

Ytringsfrihet eller hatefulle ytringer?

Det er vanskelig å sette en klar grense der ytringsfriheten må settes til side fordi ytringen er hatefull. For at en ytring skal gjelde som hatefull må den skje i det offentlige rom, og treffe innenfor §185. 

Gerald Folkvord, politisk rådgiver i Amnesty international Norway, mener det er vanskelig, men viktig å etterlyse at man må være strengere med å stoppe ytringer som ikke lenger er beskyttet av ytringsfriheten. Kostnaden av å ikke stoppe hatefulle ytringer er at enkelte personers mulighet til å ytre seg, går på bekostning av andres mulighet til informasjonsutvikling. 

– Det bidrar til utestenging og gjør samfunnet til et verre samfunn. Politikken tar ikke på alvor hvor viktig dette problemet er og hvordan det har vokst med veksten av sosiale medier, sier Folkvord.

Hindre hatefulle ytringer på internett

– Det skjer noe når du får den avstanden skjermen skaper, sier politiadvokat i Oslo politidistrikt Kai Spurkland.

Med veksten av sosiale medier har spredningen av hatefulle ytringer blitt mye større og lettere. Folk gjemmer seg bak anonyme navn og brukere og mange ser ikke selv hvordan kommentarene deres blir tolket fra utsiden, og hvor mange mennesker de kan treffe.

– Politiet har i lang tid patruljert i gatene, men har et forbedringspotensial til å “patruljere” det digitale rom, sier Spurkland.

Heidi Wyller, jurist og seniorrådgiver i Diskrimineringshjelpen - og meklingshjelpen (DiMe), ønsker seg også tiltak som gjør mindreårige mer bevisste på kommentarene sine på internett, og gjøre de oppmerksomme på hvordan man skal ytre seg mot andre.

Styrkeforskjell

– På etnisitetfeltet hører man gjennomgående at man har nulltoleranse for rasisme og diskriminering, sier Heidi Wyller. 

Hun forklarer så at når man blir utsatt for diskriminering eller rasisme så står man alene. Diskrimineringssaker omfattes for eksempel ikke av lov om fri rettshjelp. Da må du ha kunnskaper om de alternative frie rettshjelpene du kan henvende deg til. Kontakten med politiet og diskrimineringsnemda skjer som regel på et veldig juridisk språk. Det kan være vanskelig å forklare hva som har skjedd og forstå hvilke bevis du skal legge fram og hva som må gjøres videre. 

– Motparten har som oftest god advokatbistand, sier Wyller.

Dette gjør det vanskelig å stå i situasjonen og få av sakene ender med lovbrudd. Professor i rettsvitenskap Vibeke Blaker Strand mener og at behandlingen av sakene burde gå tilbake til å være muntlige istedenfor skriftlige, for å senke terskelen for å melde fra. 

– I 2019 ble hele 138 saker avvist fra behandling, mens 99 ble behandlet. De andre var ikke godt nok argumentert, sier Strand.

Juridisk bistand

– Enkeltindivider som er direkte berørt trenger et system som gjør at de slipper å stå alene i de situasjonene, sier Wyller.

Ved å ha gode møteplasser, der personer som er utsatte grupper føler seg trygge og ikke trenger å unnskylde sin erfaring, kan det være lettere å legge fram saken sin. 

– Det er også avgjørende at det er en selvfølge at man får juridisk bistand i slike saker, sier Wyller.