Mindre bevisste på bygda

– De sender så fort vet du, det er digg. Og kjøper du for over 299, er det fri frakt. Det blir jo alltid over 299. 

Sindre Bjørke Høyang (28) har satt seg godt til rette med ipaden i sofaen. Kaffen står rykende varm på stuebordet, snusboksen ligger pent ved siden av. Han scroller seg nedover en nettside for hundeartikler. Her er han er innom ukentlig. 

– Jeg har femten prosent rabatt på denne skjønner du. Alle opplysningene mine er lagra, så da trykker jeg bare betale… Nei vent, jeg har glemt å sjekke tilbud først. 

Corgihunden Winston bjeffer anerkjennende i samme øyeblikk, som om han vet hva Sindre er i ferd med å klikke hjem.

Vi nordmenn elsker å kjøpe oss nye ting, ikke minst fordi mange av oss har økonomi til det. Hver nordmann eier i snitt 359 plagg i skapet, og hvert femte plagg blir aldri brukt. Ikke helt uproblematisk, for det foregår en enorm overproduksjon av klær. Per dags dato står klesindustrien for 8% av verdens klimagassutslipp, og er dermed nummer to på verstinglista etter olje og gass. Europeere hadde i 2018 tre ganger så høyt kleskonsum som resten av verden. 

Det kan se ut til at jo bedre økonomi et land har, jo verre konsumerer vi. 

På Tøyen i Oslo har Sindre gjort seg ferdig med hundebestillingen. Nå trykker han seg videre til klesgiganten Zalando. 

– Det er så greit, for de har de fleste merkene. Og 100 dagers åpent kjøp, det er faktisk ikke verst. Men oi, det er så mye her. Det er for mye, faktisk. 

Siden han titter på inneholder ikke mindre enn 86 faner med herresko. Han scroller. Legger til noen ulike modeller i handlekurven. 

– Egentlig er det håpløst å kjøpe sko på nettet, for jeg har så brede føtter. Så her kan jeg bli sittende en stund… 

Han tar en slurk kaffe. Er konsentrert i blikket. Åpner en ny fane, skriver «rabattkode Zalando» i søkefeltet. Et sekund senere popper det opp flere muligheter til å skaffe seg avslag i nettbutikken. 

– Ikkesant, sånn holder jeg på, ler han. 

Interessante miljøforskjeller i by og bygd

Koronakrisen har ikke satt en stopper for shoppingvanene våre, men den har muligens forandret dem noe. Det siste året har vi sett en enorm økning i nettbaserte shoppingløsninger, og fri frakt og retur har nærmest blitt en forventning hos forbrukeren.

Men hva slags miljøavtrykk setter egentlig all netthandlingen? Og hva skjer med klærne vi ikke vil ha og sender tilbake?

Journalen har undersøkt folks holdninger til netthandling og returer, og resultatet bød på interessante funn. 

Se for deg et scenario der klærne ikke havner tilbake på lager, men blir levert rett til gjenvinning eller gjenbruk.

27 prosent av Oslofolk ville handlet mindre eller sluttet å handle dersom de hadde fått bekreftet denne informasjonen.

Derimot ville halvparten av folk på bygda fortsatt å handle på samme måte som de gjør i dag, selv om de visste at klærne ikke ble solgt på nytt. 

– Penger jeg har råd til å tape

– I min karriere som netthandler så tror jeg at jeg har returnert én gang. Det var klær eller sko, sier Jill Skjønhaug Grefsrud (43).

Hun bor på det lille stedet Leirsund i Viken.

– Hvorfor returnerer du ikke? 

– Det handler vel om tidspress i hverdagen. Det blir litt mye jobb sammenlignet med det jeg får igjen. Og når det man handler på nett ofte er litt rimeligere enn det man kjøper i butikk, tenker jeg at det er penger jeg har råd til å tape. Og når jeg gir det til Fretex eller Uff, så kommer det jo til nytt likevel, fortsetter hun. 

Klesindustrien er en relativt lukket bransje, og vi vet ikke nøyaktig hva som skjer med plaggene vi returnerer. Det vi derimot vet, er at for hvert plagg som ikke havner tilbake i nettbutikken, produseres det et nytt. 

Sindre Bjørke Høyang i Oslo returnerer sjeldent nettkjøpene sine, i likhet med Jill Grefsrud. 

– For min del så handler det rett og slett… jeg bare gidder ikke. Jeg pakker det opp, kaster bort returlappen også bare koker det bort. De gjør det veldig lett å returnere, men jeg synes fortsatt det er stress, sier Sindre.  

Han tror det er lite bevissthet rundt nettkjøp fra folk flest. 

– Jeg har mange venner som bevisst bestiller ti plagg på nettet og samtidig vet at de bare skal beholde to. Det kan hende at mange av dem som gjør det på den måten, hadde kjøpt mindre hvis de visste at det de returnerte ble destruert eller gitt bort. Mange hadde kanskje gått i butikken og prøvd riktig størrelse, fremfor å bestille åtte av samme bukse. Men det er jo lett å si når vi har alle butikkene i umiddelbar nærhet, da, sier han.  

Jill fra Leirsund handler også jevnlig på nett, og har ikke en eneste fysisk butikk i gåavstand fra hjemmet. Hun tror forskjellen i undersøkelsen handler om at folk på bygda planlegger mer. 

– Jeg tror det handler om tilgang, men også at terskelen til å gå til innkjøp av noe for folk på bygda er høyere. Jeg vet at jeg kjøpte mye mer spontant da jeg bodde i Oslo, nesten daglig. Nå har jeg jo ikke gangavstand til en matbutikk en gang, og må planlegge innkjøp på en annen måte. Jeg skriver lister, samler opp ting og tar en dag der jeg gjør alt sammen. Det speiler seg kanskje i netthandel også, sier Grefsrud. 

Hva skjer egentlig med returene?

For å undersøke hva som faktisk skjer med klærne vi sender tilbake, har Journalen tatt kontakt med nettbutikkene selv. Vi begynte med de mindre, norske bedriftene, som ikke distribuerer i samme storskala som nettgiganter som Hennes og Mauritz. Norske Bergans, svarte at de selv pakker fysisk opp hver eneste retur, sjekker plagget for merknader og plasserer det tilbake på lager. Ryddig og fornuftig – og innenfor Norges grenser, skulle man tro.

– Jeg fikk et ganske annet inntrykk, forteller Sindre Høyang når han hører dette. 

– Samboeren min ønsket å bytte størrelse på et plagg han hadde kjøpt, og kontaktet Bergans. Da fikk han beskjed om at han uansett var nødt til å returnere plagget i posten, og deretter bestille en helt ny ordre. Grunnen var at alle returer gikk til et lager i Tyskland, fortsetter han. 

Det norske Bergansplaggets reise går langt utenfor Norges grenser, viser det seg. Miljøavtrykket til slik distribusjon blir dermed større enn dersom lageret hadde ligget i Norge. Hvordan står det da til hos de virkelig store klesprodusentene? Hennes og Mauritz ønsker ikke å oppgi verken antall returer eller hvor mange prosent av klærne vi sender tilbake, av konkurransemessige hensyn. De ønsket heller ikke å slippe oss inn på sitt eget distribusjonslager på Alnabru i Oslo, der returene behandles, av smittevernmessige hensyn. Presseansvarlig for H&M Norge, opplyse imidlertid i en mail om at de har bærekraftstiltakene i orden. 

H&M Group ønsker å holde andelen av returer så lav som mulig, dette er både en fordel for våre kunder og oss, og ikke minst er det viktig i et bærekraftperspektiv. Returer vi mottar gjennomgår en kontroll etter spesifikke krav og reguleringer, dette er for å sikre at returen blir riktig kategorisert. 

Men vi får altså ikke vite noen tall på hvor mange returer det dreier seg om. 

Nettgiganten Zalando tilbyr en hel nettside med tilsynelatende transparent miljø- og bærekraftsinformasjon, der også de oppgir hvor mye av klærne som sorteres, repareres og selges på nytt. Samtidig oppgir de også at hele 50% av alle bestillinger blir sendt i retur. Zalando vil heller ikke gi oss innsyn i verken salgstall eller regnskap, men vi vet likevel at dette er enormt mye klær. Klær som skal emballeres, fraktes og behandles. 

– Det er så sjukt. Det er faktisk helt vilt mye. Dersom en nattbutikk har 50% returer, kan jo umulig netthandel være spesielt miljøvennlig. Om folk visste det, hadde de jo antakelig reagert, utbryter Sindre Høyang. 

Denne informasjonen ligger åpen på Zalandos hjemmeside, og butikken henviser til siden på forespørsel fra Journalen. De skriver samtidig at de gjør en solid innsats for å få ned returprosentene av hensyn til miljøet. 

Klesgiganten Bestseller, som blant annet eier merkevarene Vero Moda, Jack and Jones og Selected Femme, forklarer at samtlige av deres returer fra Norge går via Bring fra til Danmark, og derfra videre til et lager i Polen. Der blir returvarene klassifisert etter tilstand, eventuelt reparert og i verste fall sendt til gjenbruksbutikk i Polen. På spørsmål om hvordan en slik reparasjonsprosess kan være økonomisk lønnsom, får vi ikke noe svar. 

Jill Grefsrud på Leirsund sier at hun aldri egentlig har tenkt på hva slags konsekvenser alle disse returene har. 

– Hadde jeg visst om omfanget, hadde jeg nok tenkt litt annerledes i en situasjon der jeg kjøpte flere ting med plan om å returnere noe. Jeg tror også jeg ville skilt på nettbutikkene etter hva de gjør med returene. Hvis de bare destruerer, ville jeg nok nedprioritert å handle fra den butikken for eksempel, sier hun. 

Enorme mørketall

Zalando deler plass med nettgiganten Boozt.com, som oppgir i en mail at 40% av alle deres bestillinger går i retur. For en klesbutikk med store markedsandeler over hele Europa, tilsvarer dette enorme mengder klær. Regnestykket for hva det koster å distribuere og pakke om disse plaggene, kontra å produsere nye klær, får vi ikke tilgang til. Ingun Grimstad Klepp forsker på bærekraft og klær i forbruksforskningssenteret SIFO, og hun tror det er snakk om store mørketall. 

– Det er mange ting vi ikke vet rundt returer. Hvor klærne blir av, hvorvidt de blir solgt igjen, gitt til gjenbruk eller destruert. Det finnes lite informasjon, også rundt det miljømessige med emballasje og transport. Og om nettkjøpene våre passer, altså om vi blir fornøyde med det vi bestiller og beholder det. Det burde vært studert nøyere for å se på miljøaspektene, sier hun. 

Klepp påpeker også at nettbutikkene ofte gir oss feilinformasjon når det gjelder returer. Fri retur er nemlig ikke butikkens måte å «være grei på», forklarer hun. 

– Det er ikke den enkelte bedrift som bestemmer, men faktisk slik at du som forbruker har returrett. Dette er en arv fra den tiden det het postordre. Hva denne frie returretten gjør med oss som forbrukere, burde vært studert nærmere og regulert annerledes, slik at forholdene ble mer likt butikkhandel. All handel forutsetter at forbrukeren gjøres oppmerksom for å kunne ta gode valg. Det er mye lureri, slurv og snusk i bransjen generelt. 

Nordmenn leverer brukt, men kjøper nytt

En annen som stiller seg skeptisk til fri retur av billige klær, er sjefen på hovedmottaket til Fretex Norge, Åse Roen. Hun jobber i et gigantisk lager på Alnabru, stappfullt av nye og gamle klær som nordmenn ikke vil ha.

– Butikkene skal pakke om klærne og distribuere dem på nytt til skandinaviske lønninger uten å gå i økonomisk tap. Det regnestykket skulle jeg gjerne sett, sier hun. 

På Fretex på Alnabru mottar de omkring 50 tonn brukte klær om dagen. De lever av at vi tross alt kjøper og kaster klær. Likevel ønsker mottakssjef Åse Roen at forbruket vårt skal gå ned.

 – Jeg er ikke engstelig for at vi ikke skal ha noe å selge her i fremtiden. Vi klarer bare å sortere ti prosent av alt vi får inn om dagen, sier hun. 

Hun forklarer at nordmenn er ekstremt kresne når de handler brukt, og at vi er litt for glade i nye klær. 

– Selv om vi selger ting billige her, kan vi fortsatt ikke konkurrere med lavpriskjeder som HM. Ikke når de selger nye t-skjorter til 49 kroner, sier hun. 

Klesforsker Ingun Grimstad Klepp er heller ikke spesielt imponert over Norges gjenbruksvaner.

– De fleste nordmenn kjøper ikke brukt i det hele tatt, og 97% av det som samles inn eksporteres til utlandet. Vi har større tradisjon for å arve enn å kjøpe brukt, faktisk. 
Bruktsalg i seg selv har ingen stor påvirkning på miljøet, så lenge vi samtidig kjøper nytt, sier hun. 

Tar imot 500 tonn klær rett fra nettbutikker

Bærekraftssjef i Fretex Norge, Arnt-Willy Hjelle, oppgir at Fretex har avtaler med flere av de norske nettbutikkene om å ta imot returer. Dette er nye klær med lappen på, men som av ulike grunner ikke kan selges videre av butikken selv. Avtalen sier at Fretex ikke får lov å selge klærne i Norge, for å unngå å fungere som en «outlet» for merkevaren. Klærne sendes videre fra Fretex til utlandet og blir solgt der.

Hva slags kriterier som ligger til grunn for at nettbutikken sender varen til Fretex, sier avtalen ingenting om. 

– Det kan fint være at varen er salgbare i egen butikk, men at de har altfor mye og må få det unna før neste sesong, sier Hjelle. 

Fretex har avtale med blant annet Varner Group, Lindex og Bestseller, og Journalen har vært i kontakt med flere av dem. Samtlige oppgir at «det aller meste» av returer blir solgt på nytt, enten i nettbutikk, fysisk butikk eller på egne outlet-butikker til redusert pris. Ingen vil oppgi konkrete tall, men informerer om at svinnet er lite. Samtidig oppgir Fretex at de mottar 500 tonn i året fra leverandørene de har avtale med, i tillegg til klær som bedriftene selv putter i Fretex´ egne sorteringsbokser. 

– Det går i gjennomsnitt tre plagg på én kilo, så da vet du omtrent omfanget av vekt, sier Roen i hovedmottaket. 

Hun viser frem et eget lager der eskene står stablet med merkevarer. Fra en åpnet eske drar hun frem en pose med en bomullstopp. Den er sendt i retur fra KappAhl, og har en liten løs tråd på midten. 

– Dette er en typisk reklamasjon. Det ville jo ikke tatt lang tid å reparere denne, men i den grad det er mulig å reparere så blir det jo også et spørsmål om i hvilken grad det er lønnsomt også, sier hun. 

Hvem har ansvaret?

Både Sindre Høyang og Jill Grefsrud mener at ansvaret for fornuftig netthandel ligger hos forbrukerne. 

– Hundre prosent. Det kan sammenlignes med den gangen palmeoljedebatten gikk. Eneste grunnen til at vi sluttet med det, var fordi flere og flere sa nei og boikottet produktene. Først da fulgte produsentene med, sier Høyang. 

– Det er til syvende og sist vårt ansvar, for det er vi som kjøper, mener Jill. 

– Men hva med myndighetene? Har ikke de også et ansvar? 

– Jo, de er selvsagt myndighetene som kan få ballen til å rulle. Ta for eksempel situasjonen med Bergans da, med lager i Tyskland. Hadde myndighetene gjort det lettere for bedrifter å drive butikk i Norge, hadde vi sluppet å fly klærne frem og tilbake fra Tyskland, sier Sindre. 

“Made in Taiwan”

En tekstilbransje i endring, krever også at myndighetene følger opp med retningslinjer og regelverk, noe både bransjen selv og bærekraftseksperter har etterspurt. Dagens forbrukerkjøpslov er svært lite håndfast når det kommer til rettigheter ved nettshopping.

Et annet tiltaksforslag som har gått i myndighetenes retning, er nye lovforslag med krav til næringslivet. Per i dag er det vanskelig å spore opp mer informasjon om plaggets reise ut over produksjonsland, og ekspertene etterspør for eksempel en åpenhetslov og produsentansvarsordning. Slik kan vi få mer informasjon om plaggene vi kjøper og dermed øker bevisstheten hos forbrukeren.

Hjemme hos Sindre på Tøyen er nå handlekurven full av ulike sko. Han titter gjennom bestillingen, og nøler. 

– Vet du hva, jeg tror jeg heller stikker bort og prøver noen sko i butikken, jeg. Det er nok best. 

Journalen har forsøkt å få næringsminister Iselin Nybø (V) i tale om temaet, men hun har ikke ønsket å uttale seg.