Pandemistudentene

Økonomiske problemer, psykisk uhelse og frafall fra studiet er noen av byrdene studenter har båret det siste året.

– Studenter er en gruppe som trenger å bli sett og prioritert, sier Kristin Strømsnes.

Hun er  professor ved institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, og mener denne gruppen er ekstra utsatt under pandemien.

– De har i mindre grad et nettverk, og isolasjon over tid er en mental utfordring.

Strømsnes mener at studenter ikke har vært en tydelig interessegruppe under pandemien, og at økonomiske interesser i samfunnet har blitt prioritert.

– Et små-absurd eksempel på det, er at lesesaler i perioder har vært stengt, men man har kunnet gå på kafé, sier hun.

Strømsnes mener det er på høy tid at studentene blir sett.

Flere studenter har det siste året fortalt om å føle seg nedprioritert under pandemien. Journalen har undersøkt og kartlagt hvordan restriksjoner og tiltak har påvirket studenters situasjon det siste året.

Sitter igjen med 1000 kroner i måneden

Lucas Jünger studerer skuespill ved Høyskolen Kristiania i Oslo. Før han ble permittert fra sin deltidsjobb i mai i fjor, hadde han en 60 prosent stilling som bartender. Jünger er avhengig av en inntekt, men som student har han ikke rett på dagpenger.

– Det er helt tullete. Jeg synes vi blir veldig nedprioritert, forteller Jünger.

Han studerer ved en privatskole. Det vil si at det meste av storstipendet man får utbetalt på begynnelsen av hvert semester, går med til å betale skolepenger. Da blir det knapt å skulle klare seg med Lånekassens utbetaling på 8422 kroner i måneden.

– Jeg sitter igjen med 2000 kroner etter at husleia er betalt. Med disse pengene skal jeg betale mobilregning og forsikring, forteller han.

Jünger sier at han sitter igjen med rundt en tusenlapp å leve for etter at alt er betalt.

– Det blir ikke noe pils da, vet du, sier han med glimt i øyet.

Han har vært heldig, og har fått låne penger fra blant annet mor og far. Å finne seg en annen deltidsjobb har nemlig ikke vært så lett.

– Jeg er avhengig av en jobb som passer med et studie hvor man går på skolen til klokka 18:00 hver dag, det kan man ikke i alle slags jobber, sier han.

Går ikke under samme velferdsordninger

Andreas Trohjell er leder av Norsk studentorganisasjon. Han mener studentene har falt mellom to stoler i prioriteringene gjort av regjeringen under pandemien.

– Et eksempel er jo dagpengeregelverket, sier Trohjell.

Som permittert eller arbeidsledig kan man søke om dagpenger fra Nav. Som hovedregel har man ikke rett på dagpenger dersom man mottar støtte fra Lånekassen. Det betyr at mange studenter som har mistet deltidsjobben sin ikke kan få den tapte inntekten dekket av Nav.

– Vi skulle selvfølgelig sett at dette var annerledes, men vi opplever ikke at det er politisk flertall for å innføre det. Det er et mer langsiktig arbeid fra vår side, forteller Trohjell.

På grunn av pandemien har det blitt et par muligheter for å motta dagpenger mens man studerer. Det gjelder kun dem som kan oppfylle ett av kravene som vises under. 

Trohjell ser ingen god grunn til hvorfor studenter som har mistet deltidsjobben sin, ikke skal gå under de samme velferdsordningene som andre arbeidstakere.

– Er man arbeidstaker så skal du ha samme rettigheter selv om du har betalt semesteravgift eller ikke, mener Trohjell.  

Har vurdert å droppe ut

Jünger forteller at han har vurdert å droppe ut og begynne på nytt. Han tenker også på å ta ett års permisjon, til fordel for et år i 100 prosent jobb. 

– Det hadde ikke vært dumt økonomisk sett. Jeg kunne flytta hjem, tjent opp noe penger og kommet tilbake, for penger er det ikke å hente her, forteller han.

Studiet i skuespill skal blant annet brukes til å vise seg frem, for å øke sjansen for å få jobb etter studiene. Et nettverk er viktig å ha som skuespiller.

– Men det får vi jo ikke gjort. Man blir en usynlig skuespiller på en måte, i hvert fall for min del, sier Jünger.

Selv om Jünger har det trangt økonomisk om dagen, er han fremdeles positiv.

–  Jeg er heldig, der jeg bor er det gratis frokost og kvelds. Det er litt flaks. Hvis jeg er blakk en måned, så har du jo uansett mat, forteller han.

Rundt 6000 kroner i minus

I følge Forbruksforskningsinstituttet SIFO er et akseptabelt månedlig forbruksnivå for en kvinne mellom 20 og 30 år, som bor alene 10.237 kroner. SIFO skriver at med et akseptabelt forbruksnivå menes et forbruk som kan godtas av folk flest og at de fleste nordmenn, uansett egen inntekt, kan leve på dette nivået uten å skille seg for mye ut. 

Denne summen går akkurat under det man får utbetalt fra lånekassen hver måned, hvis man har fullt stipend og lån og deler den årlige utbetalingen på 12. Men, i SIFOS referansebudsjett er ikke bolig tatt med i beregningen.

Ifølge hybel.no er gjennomsnittsprisen for et rom i et bofelleskap i Oslo i 2021 6256 kroner. Dette er den billigste måten å bo. Da ender de månedlige kostnadene på 16.493 kr, snaue 6000 mer enn det man får fra lånekassen.

For å opprettholde det SIFO kaller et akseptabelt forbruk må man dermed tjene 6000 kroner i måneden, i tillegg til studiestøtten. Dette kan tyde på at mange studenter som mottar støtte fra lånekassen fortsatt er avhengige av ekstra inntekt.

Dobbelt så mange studenter med dårlig økonomi

En undersøkelse om studenters økonomiske situasjon under pandemien, gjort av Journalen, viser også at flertallet av studentene som har svart er avhengige av inntekt utenom støtten fra Lånekassen. Undersøkelsen inneholder svar fra studenter i flere byer, og mange er fra byer der leieprisene er mye lavere enn i Oslo.

En større og representativ undersøkelse, gjort av Sentio for Norsk studentorganisasjon viser de samme tendensene. Der har 52 prosent svart at studiestøtten ikke holder til å dekke utgiftene.

I følge NRK har en av fem nordmen fått dårligere økonomi under pandemien. For studenter er tallet nesten det dobbelte. Likevel har altså studentene færre muligheter til å få dekket tapt inntekt enn resten av befolkningen. 

Undersøkelsen Journalen har gjort om studenters økonomiske situasjon under pandemien viser at flertallet av studentene har klart seg godt økonomisk. Noen forteller til og med at de har fått bedre råd. Det er likevel helt tydelig at mange studenter har fått en dårligere økonomisk situasjon på grunn av pandemien. Dette er kommentarer hentet fra undersøkelsen:

Krise-milliarden

Den 29. januar la regjeringen fram en krisepakke til studentene på 1 milliard kroner, Andreas Trohjell, Leder for Norsk studentorganisasjon, synes pakken var god på mange områder, men skulle gjerne sett at den traff bredere.

– Lånekassestøtten er særegen for studentene, som må dekke sin egen krisestøtte gjennom lån, forklarer han.

At andre grupper får støtte uten lån gjennom velferdsstaten, men ikke studentene, synes han lite om.

– Det er en nedprioritering av studentene kontra andre grupper i samfunnet, mener Trohjell.

Likevel mener han at studenter som studentbevegelse har oppnådd gode resultater under pandemien, tatt gruppens utgangspunkt i betraktning. Han trekker frem at det har blitt innvilget over 2 milliarder kroner i krisepakker til studenter siden mars 2020.

Statssekretær i Kunnskapsdepartementet Aase Marthe Horrigmo forteller i en mail til Journalen at Lånekassen er en god ordning for studentene, da støtten er rentefri under utdanningen, og lånet ikke skal tilbakebetales før etter endt utdanning.

– Jeg har fått mange store påkjenninger

Ingrid Rønnestad Braut er snart 20 år og studerer statsvitenskap på Universitetet i Agder i Kristiansand. Etter en annerledes avslutning på videregående i Sandnes gledet hun seg til å flytte til Kristiansand og være student. 

– Under fadderuka var egentlig ting optimalt. Det var ikke så mye korona, og vi var grupper på rundt 20 stykker, det skapte et godt grunnlag for det som skulle komme, forteller hun.

Det som skulle komme var flere runder med nedstengning og undervisning på Zoom. Som førsteårsstudent var det en relativt normal fadderuke som sørget for at Ingrid hadde venner i den nye byen. Det hjalp henne gjennom høsten. Men når det nye året kom ble ting verre.

– Da var det tøft, det var det tøffeste, sier hun.

Rønnestad Braut dro ned til Kristiansand rett etter nyttår. Da var det ikke så mange som hadde kommet tilbake, og det var vanskelig å vite hva som skulle skje fremover.

– Vi hadde levd sånn i et år. Man så ikke enden på tunnelen, så det var grusomt egentlig, sier hun.

Rønnestad Braut beskriver seg selv som hypersosial, og tror det har vært med på å gjøre det siste året vanskelig. 

– Jeg har fått mange store påkjenninger dette året, det vil jeg si.

Hør Ingrid fortelle hvordan hun har hatt det:

Ikke alene om å være ensom

Kristiansand har hatt færre og kortere nedstengninger enn for eksempel Oslo.  

– Det har vært tøft for oss her, men det har nok vært tøft for veldig mange andre også, forteller Rønnestad Braut. 

Studentenes helse og trivselsundersøkelse, også kalt SHoT-undersøkelsen fra 2021 viste en kraftig økning i rapporterte psykiske plager. Nesten halvparten av studentene rapporterer om alvorlige psykiske plager. 44 prosent sier at de svært ofte eller ofte savner noen å være sammen med. 

Psykolog Peder Kjøs mener tallene er mindre alvorlige enn de høres ut, og uttalte til VG at de fleste ikke er psykisk syke, men bare har en kjedelig hverdag. 

– Jeg synes det er lite ydmykt. Det begynte med kjedsomhet, men så har det gått veldig mye lengre enn kjedsomhet, sier Rønnestad Braut.

Peder Kjøs vil ikke bagatellisere hvordan studenter har hatt det under pandemien.

– Men jeg vil heller ikke være med på at det kommer en pandemi av alvorlige syke og ødelagte studenter, sier han.

Kjøs mener at de som har fått det verre under pandemien, i hovedsak er de som har hatt problemer i utgangspunktet.

– Pandemien går utover livskvalitet, trivsel og økonomi, men i hvilken grad det går utover psykisk helse, er ikke så godt å si rett og slett, mener Kjøs.

Likevel sier han at det følger sårbarheter med å være student nå.

– Å skulle flytte hjemmefra til en by der man kanskje ikke kjenner noen, er en krevende omstillingsfase. På denne måten er studenter litt ekstra utsatt. Man forestiller seg at studietiden skal være sosial, og det er forståelig at det er skuffende å ikke få oppleve dette, legger Kjøs til.

Om man er student eller ei, mener han at årene fra man er 19 til 25 er ekstra sårbare.

– Den tiden er en fase i livet hvor folk prøver å finne fotfeste i verden, avslutter han.

Uenighet rundt unges psykiske helse

Kjøs har ledet en regjeringsoppnevnt ekspertgruppe som har laget en rapport om livskvalitet og psykisk helse under pandemien. Rapporten viser at studenter har opplevd lavere livskvalitet, men at alvorlige psykiske plager ikke har økt mer enn normalt.

På regjeringen.no står det at vurderinger og forslag presentert i rapporten skal inngå som en del av regjeringens beslutningsggrunnlag for nye tiltak, både ved beslutninger om smitteverntiltak og i forbindelse med tiltak for ivaretakelse av befolkningens livskvalitet, psykiske helse og forebygging av rusmiddelbruk.

Bjarne Hansen er professor ved Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen, og er kritisk til rapporten.

– For å oppsummere, analysere og foreslå tiltak, har regjeringen valgt å nedsette en ekspertgruppe uten en eneste praktiserende psykiater. De hadde heller ikke funnet plass til en eneste psykolog som jobber innen psykisk helsevern, sier han til Dagens Medisin.

Hansen sier til Dagens Medisin at han mener regjeringen på de fleste områder har gjennomført en bred og grundig evaluering for å håndtere pandemien, men ikke når det gjelder psykisk helse.

– Fremfor å sikre faglig bredde og nøktern analyse, har den søkt støtte for egne standpunkt. Der næringslivet har fått redningspakker i hundremilliarders-klassen, har ungdom som sliter, fått dikt og løfter om at alt skal bli bra.

Hansen frykter at tiltakene som skal presenteres på bakgrunn av denne rapporten, ikke vil hjelpe de som virkelig trenger det.

– Regjeringen har nå fått en liste over perspektiv og tiltak som til forveksling er lik tiltakene utvalgets medlemmer har ivret for lenge før pandemien slo til. De som er hardest rammet, har i praksis blitt utelatt, sier han til Dagens Medisin.

Kjøs mener kritikken fra Hansen er lite relevant og mener gruppens arbeid uansett er basert på forskning, statistikk og innspill fra berørte, ikke gruppens egne erfaringer.

– Slik det ser ut er det barn og yngre ungdom i utsatte omsorgssituasjoner som har det vanskeligst, mens de fleste studenter har ressurser til å tilpasse seg den vanskelige situasjonen og klarer seg rimelig godt, tross alt, forteller Kjøs.

Vil ha profesjonell hjelp

Ingrid Rønnestad Braut er tillitsvalgt i klassen, og opplever at mange medstudenter tar kontakt med henne for å fortelle hvordan de har det. 

– I mars i fjor var det kanskje kjedsomhet, men nå dreier det seg om noe langt dypere, mener hun. 

Hun føler ikke studenter som gruppe har blitt prioritert. 

– Fokuset har ikke vært godt nok og tiltakene har ikke vært i vår favør, sier hun.

Hun håper at det blir satt fokus på studentenes psykiske helse, og ønsker seg bedre tilbud.

– At alle som vil kan få helsehjelp, jeg kunne godt tenkt meg en runde der, og det tror jeg slett ikke jeg er alene om, mener hun.

Selv om skolen har tilbud om samtaler med studentprester og liknende, opplever ikke Ingrid at tilbudet er godt nok.

– Sorry men jeg trenger den profesjonelle hjelpen, og det opplever jeg ikke at vi har fått, sier hun tydelig.

Statssekretær i Kunnskapsdepartementet Aase Marthe Horrigmo forteller i en mail til Journalen at hun mener regjeringen har gjort mye for å bedre studenters psykiske helse det siste året, men forstår at det har vært krevende, særlig for førsteårsstudenter.

Når Zoom ikke funker

Det var rett etter lunsj, siste torsdagen før juleferien, Nora Selnæs var stressa. Hun hadde to dager på seg til å få vite om kunne droppe ut av studiene eller ikke. Etter nesten to semestre med koronaundervisning, hadde hun innsett at denne måten å studere på ikke fungerte for henne lenger.

– Jeg ville droppe ut, for den psykiske helsa mi sin skyld, forteller hun.

Digitale forelesninger fungerte dårlig, og ikke fullt så engasjerende forelesere i klasserommet, ble enda mindre engasjerende på Zoom. Hun sier at UiO prøvde å tilrettelegge så godt de kunne, men studiet bar preg av lite oppfølging, og mye alenetid med til tider tunge fag.

– De svakhetene jeg mener undervisningsopplegget hadde tidligere, ble liksom forsterket når det skulle heldigitaliseres, sier hun.

Selnæs var heldigere enn de fleste andre studenter, hun kunne potensielt droppe ut for så å begynne rett i jobb. En dag tidligere hadde hun signert kontrakt hos Miljøpartiet De Grønne, hun skulle nå jobbe med valgkampen deres i en hundre prosent stilling, men det var noe hun måtte løse først.

– Jeg var avhengig av å få innvilget permisjon, sier hun. 

Om alt gikk etter planen, kunne hun slippe å være student det neste semesteret, men det var opp til fagansvarlig på studiet. Etter lunsj den siste torsdagen før jul, skulle hun få vite hva som kom til å skje.

– Koos deg, sa fagansvarlig til meg. Dette ordner vi!

En byrde Selnæs ikke en gang visste at hun hadde, var løftet av skuldrene hennes.

– Jeg visste at jeg ikke lenger trengte å forholde meg til Zoom, opptak av forelsesninger, eller en stressende hjemmeeksamens-periode, forklarer hun.

Hør Nora fortelle hva som skjedde:

Annenrangs borgere

Som hjemmestudent hadde Selnæs lite rammer og oppfølging, og det var vanskelig å hele tiden skulle jobbe alene, uten veiledning fra foreleser eller seminarleder.

– Det er en enormt stor forskjell fra å være hjemme-student til å sitte på hjemmekontor, forteller Sælnes.

Endelig fikk hun mer oppfølging. Nå har hun formelt sett tre sjefer, som følger henne opp hver uke.

Hun er veldig glad for å ha fått muligheten til å sette studiet på pause, men kjenner på en sorg over å ikke være i “studentbobla” lenger, og synes det er synd å se hvordan studenter som gruppe ikke har blitt tatt på alvor under pandemien.

– Det inntrykket jeg sitter igjen med er at regjeringa tenker at det er relativt enkelt å være ung og student. De tenker at studenter flest er fleksible, ergo trenger de ikke prioriteres i koronatiltakene, sier Sælnes.

–  Jeg tenker at de har blitt behandlet som annenrangs borgere, og i hvert fall ikke blitt prioritert og tatt på alvor under pandemien, avslutter hun.

Statssekretær i Kunnskapsdepartementet Aase Marthe Horrigmo forteller i en mail til Journalen at hun ikke er enig i at studentene har blitt nedprioritert og refererer til krisepakken på en milliard kroner. Hun sier også at det fra nasjonalt hold har blitt lagt vekt på å ha så mye tilgang til lærestedene som mulig, og at det er kommunene som selv har fastsatt nivåene på tiltakene.